Kronikk

Bruk av tvang i psykiatrien må begrenses, men nå er det gått for langt. Pårørende tvinges til å la hjemmet sitt bli et galehus.

  • Far og mor til en psykisk syk ung mann

Tegning: Arne Nøst

Politikerne har skjøvet problemet med de sykeste pasientene tilbake i fanget på de pårørende.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Fra 1. september i år trer det i kraft viktige endringer i lov om psykisk helsevern. Bruken av tvang skal begrenses, under henvisning til menneskerettighetene.

Les også

Bent Høie vil gjøre det mye vanskeligere å bruke tvang

Det ulne begrepet samtykkekompetanse står sentralt. En pasient skal ikke underlegges behandling mot sin vilje hvis han i det øyeblikk den skal iverksettes er i stand til å forstå hva den innebærer.

Bakgrunnen er skandaler i psykiatrien, avdekket og kommentert av journalister og menneskerettighetseksperter. De sistnevnte har nå langt på vei fått sin vilje gjennom, men de er ennå ikke fornøyde.

I en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 4/2017 omtaler tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund endringen slik: «Flikking på lov om psykisk helsevern har aldri medført reduksjon av tvang, og det er tvilsomt om de nå vedtatte endringer vil få nevneverdig effekt.»

Helseminister Bent Høie (H) mener det brukes for mye tvang i psykiatrien. Artikkelforfatterne mener problemet med de sykeste pasientene lempes over på de pårørende. Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Opptatt av å ha ryggen fri

Som pårørende kan jeg forsikre Lund om at de ikke bare vil, men allerede har fått effekt. Helsepersonell oppfører seg som om lovendringene allerede er trådt i kraft. De er blitt enda mer engstelige for å trå feil og oppfører seg mer og mer som regelryttere og flittige menneskerettsjurister enn som de kompetente behandlere de er utdannet til å være. De er forståelig nok opptatt av å ha ryggen fri.

Bruk av tvang i psykiatrien er et formidabelt maktmiddel og må selvfølgelig underlegges kontroll og begrensninger. Men nå er det gått for langt.

Psykiatrien er gjort tilnærmet kraftløs overfor noen av de mest sårbare pasientene: De som er alvorlig sinnslidende og uten sykdomsinnsikt, og som har beholdt evnen til å spille frisk i de minuttene som trengs for å oppvise samtykkekompetanse og motsette seg behandling.

Psykiatrien er gjort tilnærmet kraftløs overfor noen av de mest sårbare pasientene

Disse personene kan være en alvorlig fare for seg selv og sine omgivelser, og en ekstrem belastning for de pårørende. Vår begavede og sjarmerende, men svært syke unge voksne sønn er en slik person.

Vår sønn

Vår sønn har for lengst droppet ut av skolen. Han er ikke i stand til å arbeide. Han har gradvis mistet sine gamle venner, etter hvert som hans sosiale og kognitive ferdigheter har forfalt.

Til gjengjeld har han fått nye og ofte ganske dårlige venner, som stimulerer en utflytende og ørkesløs livsstil. Han er følelsesmessig ustabil og er i liten grad i stand til å planlegge aktiviteter selv. Han snakker stadig med seg selv og ler stadig høyt og umotivert for seg selv.

Mye av tiden tilbringes i en nokså fjern og innadvendt tilstand. Men i perioder er han agitert, aggressiv og meget støyende, gjerne midt på natten, for døgnrytmen snur han opp-ned så snart han får anledning.

Han kan bli rasende for det minste tilsnakk for aggressiv eller upassende adferd. Da kan han knuse inventar eller styrte ut på gaten, tynnkledd og uten sko og bli borte i timevis, noen ganger i flere døgn.

Koste hva det koste vil

Dette er motpolen til den apatiske siden av ham: En hensynsløs vilje til å kjøre gjennom det han har satt seg i hodet, koste hva det koste vil. Han har ved flere anledninger angrepet oss fysisk, angrep som også har forekommet under bilkjøring, rettet mot sjåføren.

Samtidig er han preget av sterke vrangforestillinger om hvor slemme andre mennesker er mot ham. I realiteten blir han møtt med en velvilje og toleranse som tjener den jevne nordmann til ære, for han har fortsatt evnen til å sjarmere seg til andres bistand når han setter seg i umulige situasjoner under sin jevnlige forsvinningsnumre.

Også hjemme kan han i perioder være høflig og takknemlig. Men hans uforutsigbarhet er etter hvert blitt så stor at vi er redde for å la ham være alene med sine mindreårige søsken.

Les også

Marloes Bijl (20) hadde anoreksi i åtte år. Hun overlevde fordi hun ble tvangsbehandlet.

Samtykkekompetanse

Det verste er likevel selvmordstruslene. De kan for eksempel fremsettes midt på natten, når han kommer inn på vårt soverom. Selvmordstrusler og trusler om å drepe andre var utgangspunktet for at han omsider ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling.

Da han våknet var han kommet såpass til hektene til at han kunne avvise ethvert behandlingstilbud. Han hadde fått samtykkekompetanse.

Dette var i kjølvannet av inntak av narkotika, med påfølgende manifest psykose. Han var da så utkjørt at han sovnet på venterommet på legevakten. Da han våknet var han kommet såpass til hektene til at han kunne avvise ethvert behandlingstilbud. Han hadde fått samtykkekompetanse.

Vi drar hjem igjen. Psykosen melder seg igjen med full kraft etter mindre enn 48 timer, med vold og trusler om mer vold. Omsider aksepterer legevakten å forordne innleggelse og tvungen observasjon i inntil ti dager. Dette var det fjerde forsøket på innleggelse gjennom legevakt, og det var først da det lyktes.

Kan ikke holde på ham

Men bare et par dager etter innleggelsen ringer ansvarlig behandler oss for å fortelle at de egentlig ikke har rett til å holde på vår sønn. Han er nemlig samtykkekompetent. Og han vil vekk.

Fra behandlingspersonalet blir vi møtt med fraser tilpasset den kommende lovendringen: «Det er ikke forbudt å ta dårlige valg». Gjennom lange telefonsamtaler og inngående beskrivelse av en progredierende sykdom med stadig mer alvorlige kriser, greier vi likevel å overtale institusjonen til i hvert fall å holde på ham de forskrevne ti dager. Men siden utskrives han fra avdelingen uten egentlig å ha fått noen hjelp med sin psykiske lidelse.

Hva skal de pårørende gjøre?

Hva er de pårørendes rolle? Formelt sett omtrent ingenting. Vårt eneste maktmiddel er å nekte vår sønn å bo hjemme. Men det er det samme som å sende ham ut på gaten, ut i rusmiljøet i vår hjemby eller i nærmeste storby, ut til selvmordsforsøk og kriminalitet.

Med sin skjerpelse av betingelsene for tvangsbehandling har våre politikere dermed skjøvet problemet med de sykeste pasientene tilbake i fanget på de pårørende.

Ganske mye i ham vil nettopp det. Men det sitter langt inne for foreldre å la det skje. Med sin skjerpelse av betingelsene for tvangsbehandling har våre politikere dermed skjøvet problemet med de sykeste pasientene tilbake i fanget på de pårørende.

I stedet for å gi alvorlig psykisk syke mennesker behandling i institusjon, tvinges foreldre som har omsorg for barna sine, til å la hjemmet sitt bli til et galehus. Der må man avfinne seg med en adferd som langsomt maler i stykker familielivet, helsen og arbeidsevnen.

Helseminister Bent Høie (H) vil ha en kampanje mot selvmord. I en nyttårstale for noen år siden lanserte Erna Solberg et sjarmerende tiltak i kampen for bedre psykiske helse: Å gi hverandre komplimenter.

Disse forslagene kan ingen være imot. Men i virkelighetens vonde verden kreves det også noe mer kraftfullt. Våre lovgivere har begått et lite påaktet svik mot de sykeste og deres pårørende. Sviket fullbyrdes 1. september 2017.

Aftenposten kjenner innsendernes identitet. Enkelte trekk ved historien er endret for å hindre gjenkjennelse.

Les mer om

  1. Tvangsbehandling
  2. Psykiatri
  3. Psykisk helsevern

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Ny psykisk helsevernlov øker byrden for pårørende | Terjesen og Lien

  2. DEBATT

    Psykisk helsevern bør ikke reguleres strengere enn somatisk

  3. DEBATT

    Vi frykter dårligere behandling og mer tvang

  4. DEBATT

    Frykter fravær av tvangsbehandling

  5. KRONIKK

    Psykisk helsevern : Tvangsmedisinering vil bli sett på som et historisk feilgrep

  6. DEBATT

    Meninger: Bent Høie fortjener ros og ikke surmaget kritikk fra leger, professorer og politi