Sjokket som gjentar seg

Rasisme er ikke ekstraordinært eller forbeholdt ekstremister. Den speiler også en mørk side ved norsk kultur og selvforståelse.

Kronikkforfatterne er tilknyttet Senter for ekstremismeforskning (C-REX).

Tirsdag 15. november delte debattant og forfatter Sumaya Jirde Ali et innlegg på Facebook. Der redegjorde hun for hvordan komiker og skuespiller Atle Antonsen fremsatte rasistiske utsagn mot henne. Kommentarfeltet hennes preges av oppmuntring og støtte. Samtidig sier folk at de er sjokkerte, og at hendelsen fremstår helt uforståelig.

Selv skriver Antonsen på sin Facebook-profil at «jeg har aldri tenkt at det kan være mulig for meg å være rasistisk». Dette minner om tidligere fotballspiller og TV-profil Bernt Hulskers uttalelse: «Det finnes ikke et eneste rasistisk gen her hos meg».

Vi mener at sjokket, uforståeligheten og selvsikkerheten om at en selv ikke kan handle rasistisk, skyldes en misforståelse om hva rasisme er, og hvordan den fungerer i Norge.

Hva er rasisme?

Forskere er stort sett enige om at rasisme består av tre kjernepunkter. Først er det ideen om at «rase» eksisterer. I dag forstås «rase» primært som en sosial konstruksjon. Likevel oppfattes «rase» som ekte fordi det brukes til å kategorisere folkegrupper.

Videre innebærer rasisme «rasialisering» av mennesker, hvor spesifikke egenskaper betraktes som om de er naturlige og iboende hos en viss folkegruppe. Å avdekke rasialisering i et samfunn gir innsikt i hvordan rasisme kan komme til uttrykk på ulike måter og brukes til å rettferdiggjøre et hierarki av mennesker basert på alt fra kulturelle, nasjonale og religiøse forskjeller til hudfarge og andre fenotypiske trekk.

Til slutt, som resultat av denne rasialiseringsprosessen, består rasisme av bevisste eller ubevisste fiendtlige handlinger.

Handlingene til Antonsen, slik de er beskrevet av Sumaya Jirde Ali, oppfyller samtlige punkter i definisjonen av rasisme. I Facebook-posten står det at Antonsen brukte hudfargen til Ali for å legitimere eksklusjon og utestenging. I tillegg skriver Ali at han opptrådte fysisk og ropte «shut the fuck up» da hun prøvde å ta til motmæle.

Hvordan fungerer rasisme?

Dessverre opplever mange rasisme. Også i Norge. Likevel er det altså flere som synes Alis historie er sjokkerende og uforståelig. Derfor er det behov for en bedre forståelse av hvordan rasisme fungerer.

Rasisme er ikke ekstraordinært eller forbeholdt ekstreme grupper. Men troen om at den er det, fører til sjokket og uforståeligheten. Rasisme forekommer også blant mennesker som forstår seg selv, og oppfattes av andre, som tolerante og liberale.

Rasisme handler heller ikke om hvorvidt vi har «rasistiske gen» eller ikke, slik Hulsker kan få det til å høres ut som. De som utfører rasistiske handlinger, er ikke alltid motivert av ideologisk rasetenking og «eugenikk» (jf. «rasehygiene», lære som tar sikte på å forbedre arveegenskapene i en befolkning).

Rasisme eksisterer gjennom samfunnsstrukturer, språk, diskurs og en sosialkulturell kontekst som påvirker alle.

Rasisme oppstår ikke i et vakuum. Det er derfor viktig at hendelsen på Bar Boca ikke reduseres til et engangstilfelle eller enkeltindivid. Rasismen reflekterer historier, narrativ, symbol og verdenssyn i samfunnet, som kan anvendes i møte med utsatte folkegrupper.

Foreldede ideer

Antonsen var beruset da han aggressivt fortalte Ali at «du er for mørkhudet til å være her». Men hvorfor brukte han akkurat disse ordene? Vi mener slike uttalelser forekommer fordi narrativet om hvilken plass «mørkhudede» mennesker skal ha i samfunnet, er lett tilgjengelig for oss.

Vi har flere eksempler på rasisme og ras ialiseringsprosesser:

• fotballsupportere som lager apelyder og kaster bananskall på spillere som er melaninrike.
• pasienter som ikke vil la seg behandle av helsepersonell med hijab.
• n-ordet, «jøde», «japse» eller «pakkis» som skjellsord i skolegården.
• samer som utsettes for hets for å kle seg i kofte på 17. mai.
• eller når ledende politikere ber muslimer ta avstand fra terrorisme – en logikk som innebærer at muslimer må bevise sin uskyld fra det påståtte «ekstreme» i dem.

Disse eksemplene illustrerer at foreldede ideer om «raserenhet» og «hvit overlegenhet» eksplisitt eller implisitt reproduserer fiendtlige ytringer og handlinger i Norge. Disse erkjennelsene må ikke forstås som at minoriteter bare møtes med hat og fiendtlighet i storsamfunnet. Det viser de utallige støtteerklæringene Jirde Ali har mottatt.

Men det innebærer likevel at vi kontinuerlig må utfordre reproduksjonen av negative stereotypier og fordommer. Vi kan nemlig ikke tillate oss å ignorere konsekvensene av det vi sier og gjør. Rasisme har en ekstremt destruktiv kraft på friheten og livet til menneskene som rammes. Og den har ødeleggende konsekvenser for det liberale demokratiet.

Vi må ta kollektivt ansvar

Sumaya Jirde Ali skriver at fortrengning er en «vanlig strategi» hun bruker for å bøte med rasismen. Det er hun ikke alene om. «Sjokket» som mange beskriver i kommentarfeltet, må ikke etterfølges av handlingslammelse.

Det er viktig at vi tar kollektivt ansvar og hele tiden jobber for å forebygge rasisme – uansett hvor den måtte oppstå, og hvilken form den har.

Oppgjør med rasisme forutsetter at vi utfordrer den norske selvgodheten, arrogansen og overlegenhetsfølelsen. Samtidig som vi kritiserer etablerte maktforhold og dominerende fortellinger om hvem «vi» er.

Dette er presserende fordi rasismens konsekvenser for både enkeltindivid, samfunn og demokrati kan ikke tolereres.

Atle Antonsen har fått tilbud om å svare på kronikken, men har ikke besvart Aftenpostens henvendelse. Saken mot ham er nå henlagt.