Gamle bånd ruster ikke så lett

Forholdet mellom Moskva og Pyongyang går tilbake til unnfangelsen av Nord-Korea som stat. Kim Jong-un har Stalin å takke for at han er tredjegenerasjons diktator.

For utlendinger på besøk i Pyongyang er en tur innom Gavemuseene, eller Den internasjonale vennskapsutstillingen, som det offisielt heter, obligatorisk. Over 200.000 gaver Nord-Korea har mottatt fra utlandet, er høytidelig stilt ut i støvfrie glassmontre, lik relikvier.

Med bevende stemme presenterer omviseren bevisene på utlandets beundring. Store som små. Alt fra grillsett til Karl Marx-kaffekopper. Også Norge er representert. Kommunistpartiet i Østfold utpekte seg som en spesielt sjenerøs giver.

Østfold NKP bleknet imidlertid sammenlignet med moderpartiet i Moskva. Et av museets høydepunkter var flyet Kim Il-sung fikk fra det sovjetiske Kommunistpartiet i 1958. Den storslagne gaven understreket det varme, men skjeve forholdet mellom de to landene. Intet annet land ga nordkoreanerne mer økonomisk og teknologisk støtte under den kalde krigen.

Neppe tilfeldig

De sovjetiske presangene har fått selskap av mer moderne gaver. Blant annet en matrjosjkadukke, med Putin ytterst som overstråler de langt mindre Stalin- og Lenin-dukkene. Denne uken fikk museet et nytt tilsig av milde gaver fra nabolandet i nord, deriblant et russisk gevær, overrakt av Putin personlig.

Som gjengave ga Kim Jong-un den russiske presidenten et gevær laget av nordkoreanske håndverkere.

Valget av gaver var neppe tilfeldig. Russland trenger flere våpen på slagmarken i Ukraina. Nord-Korea bruker over en femtedel av bruttonasjonalproduktet på forsvar, mer enn noe annet land i hele verden. Eksperter antar at landet har flere titalls millioner granater på lager. Dette er dårlig nytt for ukrainerne.

Valget av møtested var nok heller ikke tilfeldig. De to statslederne møttes i Vostotsjnyj-kosmodromen, Russlands nye romrakettoppskytningsbase i øst. Da russiske statsmedier spurte Putin om Russland vil hjelpe Nord-Korea å bygge satellitter, svarte han at det var nettopp derfor de hadde møttes i kosmodromen.

Hva de to statslederne faktisk snakket om, vet vi ikke. Men vi vet at Putin takket ja til et gjenbesøk i Nord-Korea. Det første siden år 2000. Snørene mellom de to pariastatene er i ferd med å strammes til. Gamle bånd ruster ikke så lett.

Tredjegenerasjons diktator

Båndene mellom Moskva og Pyongyang går tilbake til unnfangelsen av Nord-Korea som stat. Kim Jong-un har Stalin å takke for at han er tredjegenerasjons diktator.

Den 15. april 1912, samme dag som Titanic sank, så Kim Jong-uns bestefar dagens lys. Foreldrene, som begge var kristne, døpte sin førstefødte Kim Song-ju. I likhet med flere hundre tusen landsmenn flyktet familien noen år senere til Mandsjuria i Nord-Kina.

Det japanske regimet i Korea var brutalt. Motstand ble slått hardt ned på. Mange ble innrullert til tvangsarbeid. Koreansk språk ble forbudt, og koreanere ble tvunget til å ta japanske navn.

Det var i Mandsjuria Kim Song-ju tok krigernavnet Il-sung, som betyr «oppadgående sol». I 1931 meldte han seg inn i det kinesiske kommunistpartiet og deltok aktivt i geriljakrigen mot japanerne. Noen år senere, i 1937, opplevde han sin største militære triumf. I noen timer klarte bataljonen han ledet å holde kontrollen over en liten, japanskstyrt by ved grensen mellom Kina og Korea.

Stalins nikkedukke

Tre år senere flyktet Kim fra Kina over Amurelven og inn i Sovjetunionen. Der ble han og de få av soldatene hans som hadde overlevd, tatt hånd om av sovjetiske myndigheter og sendt til en militærbase i Sibir for videre opptrening. Her ble sønnen Kim Jung-il født.

Den 8. august 1945 erklærte Sovjetunionen krig mot Japan. En uke senere, samme dag som Japan kapitulerte for de allierte, inntok Den røde armé Pyongyang nesten uten å ha møtt motstand underveis. Like etter ble Koreahalvøya delt i to langs den 38. breddegrad. Sovjetiske styrker beholdt kontrollen i nord, mens amerikanerne fikk ansvaret for den sørlige delen.

Stalin trengte en nikkedukke til å styre sin halvdel, og valget falt på den 33 år gamle Kim Il-sung. Kim pekte seg ut både fordi han var flytende i russisk, og fordi han - siden han hadde bodd i utlandet mesteparten av livet - ikke hadde noen bånd til de nasjonalistisk orienterte kommunistene i Korea.

Den 19. september 1945 steg Kim Il-sung i land i havnebyen Wonsan fra det sovjetiske krigsskipet Pugatsjov, iført sovjetisk uniform. Etter alle årene i utlendighet var morsmålet rustent. Før han kunne holde sin første tale til det koreanske folk, måtte Sovjetunionens utsendinger gi protesjeen intensivundervisning i koreansk.

Styrer med jernhånd

Tre år senere, den 9. september 1948, ble Den demokratiske folkerepublikken Korea opprettet i Pyongyang med Kim Il-sung som leder. Nikkedukken var ikke så lett å manipulere, viste det seg. Tvert imot. Kim Il-sung ble en mester i å manøvrere mellom Sovjetunionen og Kina, som i lange perioder var uforsonlige rivaler.

Han ble sittende ved makten til han døde i 1994, mer enn et halvt århundre senere. Ikke bare overlevde han seks sovjetiske generalsekretærer, men også Sovjetunionen selv.

I dag styrer barnebarnet Kim Jong-un landet med jernhånd, i det som nå må sees som et arvelig monarki. En fortsettelse av tidligere tiders keiser- og gudekongedømmer, bare verre. Den kvasireligiøse personkultusen og den mentale ensrettingen kjenner ingen grenser. Myndighetenes kontroll over borgerne er som i en fangeleir, informasjonsflyten utenfra er ekstremt liten.

I denne boblen opprettholdes et narrativ om den fiendtlige omverden og nordkoreanernes heroiske motstand mot alt og alle. Spesielt USA og Japan.

Får herje fritt

Koreakrigen, som offisielt ennå ikke er over, har heller aldri tatt slutt mentalt. Men holdes kunstig i live for å begrunne regimets legitimitet. Hungersnød og epidemier som følge av isolasjonen får herje som de vil, bare dynastiet Kim blir sittende ved makten. Selv tidsregningen er innrettet etter Kim Il-sungs fødsel.

Marxistisk doktrine iblandet bestefar Kims Juche-ideologi om nasjonal selvberging er bare moderne kostymer dagens keiserdømme ifører seg.

Nord-Korea får Franz Kafkas og George Orwells dystopier til å blekne. Som besøkende overvåkes hvert skritt du tar og alt du vil gjøre – om det så bare er en spasertur rundt hotellet – må godkjennes først. Og hvert ord du veksler med lokalbefolkningen, blir registrert.

Kim Jong-un har riktignok gått på skole i Sveits – herskerfamilien har bevegelsesfrihet – men erfaringene derfra har ikke gitt noen impulser til en gradvis oppmykning av de reelle forholdene. Det eneste som har endret seg, er at regimets estetikk er blitt mindre trekkspillorientert, og at propagandasangene nå bruker elementer fra vestliginspirert popmusikk.

Bestefaren Kim Il-sung er et eksempel på hvor stor innflytelse ett individ kan ha på et lands utvikling - dersom det bare får drive på lenge nok uten at det kommer noen avløsning.

Hjertelig møte

Vladimir Putin er et annet. Det er en grunn til at vi i dag snakker om «Putins Russland». Putin har sittet ved makten i et kvart århundre. Også han har på denne tiden rukket å prege Russlands narrativ om seg selv og om ham selv. Han er, i egne øyne, blitt uunnværlig. Han eier landet, og landet eier ham.

Denne ukens hjertelige rendezvous mellom diktatoren i Kreml og diktatoren i Pyongyang vakte en viss oppsikt. I virkeligheten går altså det tette samarbeidet langt tilbake. Det er blitt systematisk styrket etter Russlands intervensjoner i Ukraina.

Bare noen måneder etter anneksjonen av Krym besluttet russiske myndigheter å slette 90 prosent av Nord-Koreas statsgjeld (som i all hovedsak stammet fra sovjettiden).

Året etter anneksjonen var offisielt vennskapsår mellom Russland og Nord-Korea. Ifølge en uttalelse fra det russiske utenriksdepartementet var målet å bringe vennskapet til «nye høyder». I februar 2016 signerte Russland en avtale hvor de forpliktet seg til å returnere nordkoreanske statsborgere som hadde tatt seg illegalt inn i landet.

Det bor likevel mange tusen nordkoreanere i Russland. Flertallet utfører enkelt kroppsarbeid under oppsyn av medbrakte nordkoreanske voktere.

Kort tid etter ble det åpnet fergeforbindelse mellom Vladivostok og Nord-Korea. Det statlige russiske jernbaneselskapet har dessuten investert flere hundre millioner dollar i utbedring av nordkoreansk infrastruktur. Gulroten har vært utsikten til eksklusiv tilgang til Nord-Koreas mineralgruver og en isfri havn i det nordlige Nord-Korea.

Går mot en kald vinter

Vennskapets «nye høyder» har riktignok hatt sine begrensninger. Inntil nylig har Russland støttet FNs sanksjoner av diktaturet, og Putin har tidligere åpent kritisert Nord-Koreas atomprøvesprengninger og missiloppskytninger. I likhet med resten av verden så Russland seg tjent med å holde den uforutsigbare og eksentriske naboen i tømmene.

Men nå er Putins Russland i ferd med å gå tom for allierte – og for ammunisjon. Som internasjonal paria har ikke landet lenger noe å tape på tvilsomme geskjefter med andre pariastater.

For nå handler alt om ikke å tape på slagmarken. Koste hva det koste vil. Regimets overlevelse er det viktigste.

I bakgrunnen ruver Kina. Den desidert viktigste handelspartneren for både Russland og Nord-Korea. Putin og Kim ville neppe våge å inngå handler og avtaler som provoserer Beijing unødig. Spørsmålet er hvor Kinas smertegrense går. Det kan tenkes at den er nokså tøyelig.

Et russisk nederlag i Ukraina er definitivt ikke i Kinas interesse. Et svakt, men relativt stabilt Russland kan forsyne Kina med billige råvarer, og Russland og Kina deler dessuten en lang grense.

I Sør-Kina-havet har spenningen mellom USA og Kina bygget seg opp gjennom flere år. At USA nå kanskje får en mektigere fiende i det ustabile Pyongyang, er neppe negativt, sett med kinesiske briller.

Det går mot en lang og kald vinter.

Vil du lese mer om russisk historie? Her er to gode kronikker av Erika Fatland:

«Sovjetunionen er ennå ikke historie. Den lever videre i folks hoder.»

«Sovjetunionen fikk nådestøtet i Ukraina. Nå kan Ukraina bli nådestøtet også for Putins regime.»