Kronikk

Evne til dybdelæring blir stadig viktigere og stadig mer utfordret | Håkon Haugli og Camilla AC Tepfers

  • Camilla AC Tepfers
    Partner inFuture
  • Håkon Haugli
    Innovasjon Norge

Ved å utnytte digitale dopaminrush, kan flere motiveres til å lære. På den annen side: Brukes det galt, går det ut over nettopp dybdelæringen, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Det største knapphetsgodet er ikke lenger tilgang til kunnskap, men evne til å bruke den.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hva ville overraske en person fra 1950 aller mest om vedkommende kom til vår tid?» Dette var spørsmålet som nylig ble stilt til et bredt publikum i en konkurranse om beste svar.

Det kom inn mange forslag. Vinneren var: «Jeg går med en ting i min innerlomme som gir meg tilgang til all verdens kunnskap, men jeg bruker den til å se på bilder av kattunger og krangle med fremmede.»

Poenget med historien er ikke at det er umoralsk å bruke mobiltelefonen til å se på kattevideoer, men at tilgang på kunnskap i seg selv ikke gjør oss i stand til å ta den i bruk.

Les også

Læreren har påtatt seg rollen som underholder | Lisa Kara Fröyland

Vår kollektive tilgang på kunnskap har aldri vært større (og blir sannsynligvis aldri noensinne mindre). Samtidig risikerer vi som enkeltpersoner å bli dårligere i stand til å anvende den fornuftig, dersom vi lar oss distrahere.

Evne til konsentrasjon og dybdelæring blir med andre ord stadig viktigere og stadig mer utfordret. Det er et digitalt dilemma, for pedagoger, arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter.

Det største knapphetsgodet

Vår kollektive kunnskap kan uttrykkes som produktet av vår menneskelige viten og den teknologien vi har for å samle, bearbeide og spre denne innsikten.

Digitalisering er dermed en viktig årsak til menneskehetens sterke, samlede kunnskapsvekst.

I Umberto Ecos Rosens navn er det bare bibliotekarmunken Malachia som har adgang til biblioteket. Kunnskapen er bokstavelig talt murt inne. Vår generasjon har opplevd at kunnskapen vi tidligere måtte søke opp i papirleksikon, er tilgjengelig ved et enkelt nettsøk.

Kronikkforfatterne Camilla AC Tepfers og Håkon Haugli

Det største knapphetsgodet er ikke lenger tilgang til kunnskap, men evne til å bruke den.

I en verden med overveldende tilgang til kunnskap, er det ikke slik at spisskompetanse er mindre viktig. Tvert imot. Jo mer kompliserte sammenhengene er, jo viktigere blir det å kunne fordype seg. Evnen til å jobbe konsentrert over tid, forbi «kjedelighetspunktet», er dermed sentral.

Denne ferdigheten kan og bør trenes opp. I skolen og i arbeidslivet. Forskning viser at barns evne til konsentrasjon og selvregulering er mer utslagsgivende for å lykkes senere i livet enn IQ og sosioøkonomisk bakgrunn er.

Det begynner i skolen

I boken A new culture of learning hevder forskerne John Seely Brown og Douglas Thomas at halveringstiden for undervist kunnskap er redusert til fem år. Det innebærer i så fall at halvparten av det man lærer i begynnelsen av et femårig studium er utdatert på slutten.

Bildet av en kassett og en blyant er en gjenganger i konferanseutsatt sektor. For dem som ikke vet hva en kassett er, er sammenhengen med blyanten like uforståelig som Knutsen og Ludvigsens oppfordring når det ringer i telefonen: «Å ta tak i røret og slenge det rundt som en slegge.»

Teknologien driver frem behov for ny dybdekunnskap og nye ferdigheter, men innebærer også at noe ikke lenger er relevant og noe faktisk må avlæres.

Les også

Vi fornyer ikke læreplanene for å lære barna å google, vi gjør det for at de skal forstå | Jan Tore Sanner

Det begynner i skolen. Ludvigsen-utvalget, ledet av professor Sten Ludvigsen, la i 2015 frem sin utredning. Det pekte på «kompetanse i å lære» som et av fire sentrale kompetanseområder.

BI-professor Erik Wilberg satte ord på hva det handler om: «Vi har gått fra overflatelæring til dybdelæring, fra pugging til refleksjon og forståelse. (…) Jeg vil at elevene mine skal kunne finne ut av ting selv, se sammenhenger og reflektere over det de lærer.»

Vår refleks i hverdagen, å google alt det vi i farten ikke vet, kan komme i veien for dybdelæringen og forstyrre vår evne til analytisk refleksjon.

Multitaskere

Verre er det at hvis vi ikke lærer oss å håndtere digitale distraksjoner, så vil det kunne varig hemme vår hukommelse, vår evne til oppmerksomhet og til å løse problemer. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i at når en oppgave begynner å bli kjedelig, er det veldig fristende å gjøre noe annet parallelt? En liten statusoppdatering i sosiale medier, kanskje, eller en rask titt på nettavisene.

For noen utvikler dette seg til at man aller helst vil gjøre flere ting på en gang det meste av tiden. Skrive noen e-poster mens man egentlig er i møte, eller sende melding på mobilen mens man ser en film. Hvis man orker å se en hel film, da, de er jo så lange.

Forskere ved Stanford har studert store datasett fra over et tiår. De finner at tunge multitaskere, de som ofte gjør mange ting samtidig, presterer signifikant svakere på oppgaver som krever hukommelse og konsentrasjon. Årsaken til det, mener forskerne, er gjentatte konsentrasjonsavbrudd og dermed manglende trening i fordypning. Det resulterer i en redusert evne til problemløsning fordi informasjon som er irrelevant for oppgaven, konkurrerer med relevant informasjon.

Digitale dopaminrush

Vanen med å la seg digitalt distrahere er ugunstig, men den er også vond å legge av seg. Digitale stimuli overskyller hjernen vår med dopamin, som gir oss en herlig gladfølelse. Virkningen er kortvarig. Veien til neste fiks er en ny digital distraksjon.

Dilemmaet er at ved å utnytte digitale dopaminrush, kan flere motiveres til å lære. På den annen side: Brukes det galt, går det ut over nettopp dybdelæringen. Spillifisering handler om å bruke prinsipper fra spill for å fremme læring. Det er i vekst både i undervisning og i arbeidslivet, og skandinaviske selskaper har en sterk posisjon.

Vil en videre vekst på dette feltet styrke eller svekke vår læring? En kanadisk studie viser at det avhenger av kontekst. Brukt på riktig måte kan spillifisering føre til både økt engasjement og økt læringsutbytte. En større litteraturstudie konkluderer med at flertallet av forskningsartiklene de har sett på, viser en positiv effekt av spillifisering på læring.

Forskerne understreker imidlertid hvordan mangelen på teknologisk innsikt hos og støtte til den som underviser, forstyrrer muligheten til å hente ut dette potensialet. Det er det viktig å gjøre noe med for dagens unge i skolen. 93 prosent av dem mener de trenger digitalisering for å være forberedt på livet.

Det har de rett i. Spørsmålet er hvordan.


Serie om digitalisering

Dette er den niende kronikken i en serie om digitale dilemmaer.

De åtte første finner du her:

  1. Les også

    Ut med dommeren, inn med roboten?

  2. Les også

    Smerten ved digital endring er umiddelbar. Gevinsten kommer på sikt.

  3. Les også

    Digitaliseringen forsterker kjønnsgapet

  4. Les også

    Europa inn i den digitale solnedgangen?

  5. Les også

    Når forestillinger forkles som fakta på nettet

  6. Les også

    Digitale meningsbobler er skadelige for demokratiet

  7. Les også

    Skjermforbud er ikke svaret for skjør ungdom

  8. Les også

    Kommer algoritmene for å ta oss?


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Digitalisering
  2. Teknologi
  3. Håkon Haugli
  4. Mobiltelefoner
  5. Skole

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Å fjerne mobiltelefonene i skolen er lettvint og utdatert

  2. KRONIKK

    Hvordan ser livslang læring ut etter koronaen?

  3. FORELDRELIV

    Skoler i Bærum velger bort bøker: 7-åringen bruker bare Ipad til lekser og skolearbeid.

  4. FORELDRELIV

    Ekspertpanelet svarer: Bør jeg oppfordre barnet mitt til å skrive for hånd? På skolen bruker de jo først og fremst Ipaden.

  5. KRONIKK

    «Sexrobot utro med stortingspolitiker»

  6. OSLOBY

    70 prosent av Oslo-elever har egen skjerm. Denne skolen holder igjen.