Hytta, korona og drømmen om å klare seg selv | Marianne Lien og Tom Bratrud

  • Marianne Lien
    professor i sosialantropologi, Universitetet i Oslo
  • Tom Bratrud
    sosialantropolog og førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge
Kanskje er hyttene på sikt en del av løsningen og ikke kun en del av problemet? spør kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto.

Det er ikke så rart at noe av det første mange gjorde da Norge stengte 12. mars, var nettopp å pakke bilen for å dra på hytta.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvorfor skapte hytteforskriften så mye debatt?

Da hytteforbudet ble kunngjort søndag for drøyt to uker siden, skapte det overraskende mye støy.

Mange hyttefolk stilte seg uforstående til forbudet mot å være på hytta, og noen hadde allerede slått seg til der, med hyttehjemmekontor langt fra folk.

Nå når støvet har lagt seg, og det virker som de fleste følger forbudet, kan vi spørre hva det var som egentlig skjedde.

Les også

Høie: Ikke aktuelt med lokale tilpasninger i hytteforbudet

For det var en underlig debatt: Et par dager tidligere hadde vi fått innført de mest omfattende tiltakene i fredstid. Tiltak som snur opp ned på hverdagen vår og fører til omfattende permitteringer, fare for et ras av konkurser og arbeidsledighet.

Alt mens epidemien raser i Europa, sykehus er overfylte, og vi ser smittetallene i Norge stige dag for dag.

Og så krangler vi om hvorvidt vi kan være på hytta? Hvordan er det mulig?

Hytta som viktigste beredskap

Det er selvsagt dumt ikke å kunne bruke hytta nå om våren. Men folks reaksjon handler antagelig om mer enn at hyttepåskeferien går fløyten.

For hytta er mer enn et feriested: Å være på hytta (eller setra eller stølen eller naustet) er for mange en måte å vende tilbake til et enklere liv på, et liv der man klarer seg selv.

Kronikkforfatter Marianne Lien leder et forskningsprosjekt om hytter, slekt og familie og har skrevet boken «Hytta – fire vegger rundt en drøm».

Et liv der man kan være selvforsynt med solcellestrøm og ved, høste av naturen og kanskje fantasere om at dersom krisen rammer, så greier vi oss her.

Noen har også beredskapslager av mat og opplegg for en mer uavhengig hverdag enn den vi lever i til daglig.

Forrige gang vi hadde en virkelig stor krise i Norge, i aprildagene 1940, var det akkurat det som skjedde: Folk forlot byene i en fart. De som hadde mulighet, pakket sammen det de hadde, og reiste ut, til hytter, småbruk eller landsteder, eller slektninger på landet.

Oslofolk som hadde tilgang til hytter, tilbrakte flere uker der, ofte sammen med langt flere slektninger enn det var sengeplasser til. Også mindre byer opplevde en utfart til småbruk eller slektninger på landet.

Poenget var å komme seg vekk, og hytta var deres viktigste beredskap.

Gir mening å komme seg vekk

Den gang var det bomber som truet, nå er det virus. Og igjen gir det mening å komme seg vekk – bort fra byene der folk bor tett og gjerne til en hytte langt fra folk. Der kan man proviantere for noen uker fremover og slippe å gå i butikken, slippe å treffe mye folk.

Det er ikke så rart at noe av det første mange gjorde da Norge stengte 12. mars, var nettopp å pakke bilen for å dra på hytta. For også nå er hytta en form for beredskap, for familien.

Les også

Jeg drar på hytta | Knut Kværnen

De som er i en risikogruppe, er sjelden del av noen gruppe: De er mødre, fedre, kjærester og ektefeller, og de bor vanligvis sammen med folk som ikke har den samme risikoen. For disse menneskene kan det å dra på hytta kanskje være det smitteverntiltaket som gir dem størst sjanse for holde seg smittefrie.

Det er ikke lett å håndheve profesjonelt smittevern i sitt eget kjøkken, og spesielt ikke med barn i familien.

For noen er det tryggeste å bo for seg selv en stund, og for disse kan hytta bli en viktig beredskap i denne krisen.

Verdien i å klare seg selv

Det å klare seg selv, være autonom og uavhengig av andre, er en sterk kulturell verdi i Norge. Samtidig støtter vi opp under en sterk velferdsstat, der vi alle indirekte er avhengige av hverandre, med staten som garantist.

Kronikkforfatter Tom Bratrud forsker på forholdet mellom lokalsamfunn og deltidsinnbyggere.

Arbeidsledighetstrygd, helsetjeneste og sykepenger er rettigheter de fleste tar for gitt. Denne spenningen mellom å klare seg selv og å være avhengig av andre, eller mellom autonomi og avhengighet, er en kulturell motsetning som vi lever godt med, fordi de to verdiene sjelden utfordrer hverandre.

Men akkurat nå, og spesielt når det gjelder hytteforbudet, er det disse to verdiene som på en måte braker sammen. Du kan drømme om et ensomt liv på hytta, men du er i bunn og grunn avhengig av at helsetjenester og andre kommunale tjenester fungerer, og det må du ta hensyn til gjennom å holde deg hjemme.

Og det gjør folk. Etter at hytteforskriften trådte i kraft, er den stort sett blitt tatt til følge. Det skulle bare mangle.

Et gjensidig avhengighetsforhold

Da kommunene formidlet at hyttefolket ikke var velkomne, avdekket dette også sårhet og skuffelse mellom lokalbefolkning og hyttefolk.

Les også

Flere kommuner sender befolkningsvarsel på SMS for å stoppe hytteeiere som er på vei til hytta

Lokalavisenes hyttedebatt vitnet om et gjensidig avhengighetsforhold, både økonomisk, sosialt og følelsesmessig.

For noen opplevdes det vondt å nektes tilgang til sin egen hytte, men også å bli avvist av et lokalsamfunn som familien kanskje har hatt et nært forhold til i generasjoner.

Kommunene formidlet at hyttefolket ikke var velkomne.

I denne perioden dukket det opp debattinnlegg fra hyttefolk som minnet om at vi holder økonomien deres oppe og sørger for arbeidsplasser. Vi trodde vi var venner. Nå vender dere oss ryggen? Samtidig ristet lokalbefolkningen på hodet: Skjønner de ikke at de gjør oss sårbare om de kommer?

Nå når debatten har roet seg, viser det seg imidlertid at både lokalsamfunn og hyttefolk har innsett hva som står på spill, slik gode venner ofte gjør, og kommer hverandre i møte.

Flere hyttekommuner har mobilisert frivillige tilsynsgrupper som holder øye med byfolks hytter, mens hyttefolk stiller opp i lokalavisene og forklarer hvordan de selvfølgelig holder seg hjemme, men gleder seg til de kan få komme på hytta igjen.

Hyttene – en del av løsningen?

Koronakrisen har vist at hyttefolk faktisk ser på hytta som en form for beredskap.

Les også

Hytteskam? Nei takk! | Pål Hermansen

Når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap kunngjør på nettsidene sine at «Du er en del av Norges beredskap», tett fulgt av en rekke råd om hvordan vi skal sikre oss selv, så er hytter i liten grad med i beregningen.

Det finnes i underkant av en halv million hytter i dette landet, og det finnes tette bånd mellom hyttefolk og fastboende.

Kanskje, når ting har roet seg litt, kan vi ha en seriøs diskusjon om hvordan denne ressursen kan benyttes og hvorvidt dette bør tas hensyn til som del av Norges beredskap i en krisesituasjon?

Kanskje er hyttene på sikt en del av løsningen og ikke kun en del av problemet?