Kronikk

Æresretten brøt med grunnleggende rettsstatsidealer | Woxholth, Hjeltnes, Kierulf og Sunde

  • Geir Woxholth
  • Guri Hjeltnes
  • Anine Kierulf
  • Jørn Øyrehagen Sunde

Utvalgets konklusjon: Æresrettens virksomhet og avgjørelser er høyst historisk forståelige, men oppfyller ikke krav til rettsikkerhet. Fra venstre: Geir Woxholth, Guri Hjeltnes, Anine Kierulf og Jørn Øyrehagen Sunde. Erlend Aas, Berit Roald, Paul Sigve Amundsen / NTB scanpix og Signe Dons

Æresrettens virksomhet og avgjørelser er høyst historisk forståelige. Men de oppfyller ikke krav til rettssikkerhet som mennesker hadde og har rett til å forvente i en rettsstat.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kronikkforfatterne har sittet i et utvalg oppnevnt av Forfatterforeningen. De har foretatt en historisk og juridisk gjennomgang av æresretten.

Forfatterforeningens æresrett ivaretok et påtrengende behov etter krigen: å ta et oppgjør med medlemmer som ble oppfattet som svikere mot den nasjonale ære og forfatterstanden. Det behovet var sterkere enn å ivareta de dømte forfatternes rettssikkerhet.

Da freden kom i 1945, etablerte kunstnerorganisasjonene såkalte æresretter. Deres mandat var å avgjøre foreningsskjebnen til de medlemmer som på grunn av «nasjonal svikt» under krigen hadde gjort seg «uverdige» til å være medlemmer – og ta «nødvendige skritt» overfor dem.

Moralske domstoler

Æresrettene fungerte som moralske domstoler. Deres oppgjør fant sted omtrent samtidig med det rettslige oppgjøret med landssvikerne. Mange av dem som fikk sine straffer av æresrettene, ble også dømt for landssvik og måtte sone den straff som demokratiet hadde satt for slikt.

Forfatterforeningens æresrett ble opprettet 15. mai 1945 av foreningen selv. Æresrettene er behandlet i historiske verker. Deres rettslige grunnlag har tidligere ikke vært helhetlig behandlet.

På Forfatterforeningens årsmøte 2018 beklaget styret æresrettens virke og avgjørelser, som rammet 17 medlemmer av foreningen. Det førte til et offentlig ordskifte om beklagelsens berettigelse. Foreningen oppnevnte derfor et utvalg som skulle foreta «en historisk og juridisk gjennomgang av, og kommentarer til grunnlaget for» æresretten.

Vi i dette utvalget har ikke vurdert berettigelsen av foreningens beklagelse. Utvalget har heller ikke vurdert annet materiale om den enkelte av de ekskluderte forfatternes nasjonale svik enn det æresretten la til grunn for sine avgjørelser.

Utvalget har foretatt en historisk og juridisk gjennomgang av æresrettens virke basert på Forfatterforeningens arkiv over oppgjøret og på kilder som kan belyse selve æresrettens historiske og juridiske bakteppe. Den er nå sendt til foreningens medlemmer og vil bli behandlet på foreningens årsmøte 21.–22. mars.

Les også

Tar kraftig oppgjør med Forfatterforeningens unnskyldning i ny bok

Espen Søbye, Tore Rem og Kjartan Fløgstad kommer med bok om krigen, litteraturen og Æresretten. Monica Strømdahl

Tvingende nødvendig

Hvilke resonnementer har vi gjort og hva har vi funnet? Kulturpolitisk var æresrettsoppgjøret en renselsesprosess, der de dømte ble stemplet som æreløse eller omtalt som uverdige til å fylle kunstnerrollen. Dette ble gjort ut fra tanken om at kunst og kunstnere bærer nasjonens heder, at kunstnere har et særlig ansvar for å forvalte den nasjonale ære, at kunstneres svik rammer nasjonen som helhet.

Renselsesprosessen fremsto som tvingende nødvendig, på mange måter like nødvendig som det store rettsoppgjøret i Norge. Også fordi det tok form av et sceneskifte av mer rituell karakter, for å markere en overgang fra fortid til fremtid, med et rungende krav om å etablere en distanse til fortiden.

Fremsto som straffeorgan

I praksis viste æresrettens avgjørelser seg å bli noe mer enn det æresretter tradisjonelt hadde vært til for: en standens moralske dommer over medlemmer som hadde forgått seg mot standens idealer. Dommene fra Forfatterforeningens æresrett hadde virkninger ut over de moralske. For forfatterne som ble ilagt sanksjoner, fremsto æresretten mer som et straffeorgan. Som en kombinasjon av et straffeorgan og en moraldomstol ble etterkrigstidens æresretter noe mer og annet enn hva æresrettene historisk hadde vært.

De sanksjonene som æresretten ila, hadde flere strafferettslige trekk. I tillegg til irettesettelser og kritikk egnet til å ramme de dømtes ære, slik tradisjonen historisk var, benyttet æresretten inngripende foreningsrettslige sanksjoner som inndragning, eksklusjoner og suspensjoner. Det strafferettslige preget understrekes av at sanksjonene også kunne få betydelige økonomiske konsekvenser for de dømte.

I tillegg til stipendinndragninger innebar eksklusjoner og suspensjoner rent faktisk ofte utestengelse fra publisering, fordi forlagene i etterkrigstiden satt medlemskap i Forfatterforeningen som vilkår for å utgi bøker.

Heidi Marie Kriznik er styreleder i Den norske Forfatterforening. Foreningen oppnevnte et utvalg av jurister som har foretatt en gjennomgang av æresretten. Olav Olsen

Inngripende

Juridisk var og er denne typen sanksjoner å anse som så inngripende at de berører grunnleggende rettsstatsprinsipper og utløser rettssikkerhetsgarantier, så som krav til hjemmelsgrunnlag og saksbehandling.

Et sentralt mål for motstandsbevegelsen under, og i oppgjøret etter krigen, var rask reetablering av det rettsstatlige demokratiet som okkupasjonsmakten hadde fortrengt. I en slik situasjon kunne man kanskje tenke at ambisjonen om ivaretagelse av demokratiske og rettsstatlige idealer ville være særlig sterk. Æresrettens virksomhet og avgjørelser ble imidlertid gjennomgående truffet uten noe sikkert juridisk grunnlag og uten betryggende saksbehandling.

Det rettsgrunnlaget æresretten først trodde den kunne operere på grunnlag av – en tjenestemannsanordning utarbeidet for opprydning i rekkene av offentlige tjenestemenn – ga ikke hjemmel for æresrettens virke. Dette ble æresretten klar over etter å ha henvendt seg flere ganger til Justisdepartementet om saken.

Departementet viste til at æresretten måtte søke grunnlaget for sine avgjørelser i Forfatterforeningenes vedtekter, altså i det private rettsgrunnlag som foreninger kan forplikte sine medlemmer på gjennom foreningsdemokratiet. Et tilstrekkelig foreningsrettslig grunnlag for æresrettens virke fantes imidlertid heller ikke. Også dette må æresretten ha vært klar over. Den gjorde i alle fall ingen forsøk på å begrunne sine dommer foreningsrettslig.

Les også

Krigsoppgjøret med forfatterne måtte komme | Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye

Berørte ytringsfriheten

Æresrettens saksbehandling og avgjørelser står prinsipielt i et anspent forhold til ytringsfriheten. Enkelte forfattere ble dømt for sine ytringer, til sanksjoner som også berørte deres ytringsfrihet og allmennhetens informasjonsfrihet, gjennom det som i praksis ble publiseringshindringer. Det fantes ingen refleksjoner i æresrettens vurderinger om dommenes forhold til ytringsfriheten.

Den historiske situasjonen æresretten oppsto og virket i, gjør at man kan forstå og et langt stykke på vei forklare at æresrettens vurderinger fikk de utfall de gjorde. Dette gjelder særlig det sterke behovet for å ta et oppgjør med de medlemmer som ble oppfattet som svikere i et land okkupert av en fremmed makt, å komme over fortiden og å gjenopprette et rettsstatlig demokrati befridd fra okkupasjonsmaktens skygger. Det har betydning for hvilke historiske dommer man kan felle over æresrettsoppgjøret i ettertid.

Historisk forståelig

De historiske analysene og begrunnelsene kan likevel ikke legitimere prosessene som æresretten utsatte enkeltpersoner for: Æresretten brøt med grunnleggende rettsstatsidealer – de samme idealer som motstandsbevegelsen hadde kjempet for mot okkupasjonsmakten.

En relativisering av disse prinsippene ut fra en historisk forståelse kan lett uthule rettsstatens kjerne: Det er nettopp som forhåndsbestemt motvekt til slike sterke politiske stemninger som flertall i dramatiske historiske epoker beveges av, at rettsstaten har sin viktigste funksjon.

Æresrettens virke innebar også et brudd med foreningsdemokratiet. Forfatterforeningen hadde på demokratisk måte vedtatt regler i vedtektene som skulle sikre medlemmene en saksbehandling og et avgjørelsesgrunnlag som beskyttet mot at eksklusjon ble foretatt på den måten æresretten gjorde.

Utvalgets konklusjon er derfor at æresrettens virksomhet og avgjørelser er høyst historisk forståelige. Samlet sett oppfyller de imidlertid ikke de krav til rettssikkerhet som mennesker hadde og har rett til å forvente i en rettsstat – selv tatt i betraktning at oppgjøret fant sted i en stat som befant seg i et oppbrudd mellom diktatur og demokrati.

  • Her kan du lese debatten knyttet til Forfatterforeningens æresrett etter krigen og den samme foreningens unnskyldning i november 2018.
  1. Les også

    Til Forfatterforeningen: Vi legger neppe krigshistorien bak oss gjennom fortielse og forskjønnelse | Fløgstad, Søbye og Rem

  2. Les også

    Reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til dem som ble dømt i «æresretten»: Arrogansen er formidabel | Arnfinn Moland

  3. Les også

    Kritikerne tolker Forfatterforeningens unnskyldning uriktig | Cato Schiøtz

  4. Les også

    Vi kan både forstå opprettelsen av æresretten og beklage dens virke | Styret i Den norske Forfatterforeningen

  5. Les også

    Forfatterforeningens vurdering i saken om æresretten er noe dramatisk | Trond Solvang

  6. Les også

    André Bjerke ble frikjent i 1946 | Vilde Bjerke

Les mer om

  1. Æresretten
  2. Andre verdenskrig
  3. Forfatterforeningen
  4. Jus

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Granskningsrapporten om Forfatterforeningens æresrett er påfallende svak

  2. KULTUR

    Forfatterforeningen driver et svarteperspill om skammen

  3. DEBATT

    Forfatterforeningens æresrett manglet rettssikkerhet

  4. DEBATT

    Det fantes ingen juridisk oppskrift for politiske utrenskninger som Forfatterforeningen kunne følge

  5. KULTUR

    Tar kraftig oppgjør med Forfatterforeningens unnskylding i ny bok

  6. DEBATT

    Det handlar ikkje om Ejlert og André Bjerke