Jemen er på randen av stupet | Håvard Mokleiv Nygård
Konflikten i Jemen er i ferd med å føre til en større humanitær katastrofe enn i Syria. En fredsbevarende operasjon i FN-regi kan bygge fred og stabilitet.
Det meste av verdens oppmerksomhet har de siste årene vært rettet mot Syria. I skyggen av Syria har konflikten i Jemen fått putre i vei på egen hånd, og Jemen er nå i ferd med å bli en større humanitær katastrofe enn Syria. I Syria ser vi begynnelsen på slutten av en av de blodigste konfliktene på mange tiår. I Jemen har konflikten knapt startet.
I 2011 ble Jemen sett på som en av de få suksesshistoriene fra den arabiske våren. Store folkelige bevegelser lyktes i å presse president Saleh fra makten. Nytt lederskap under president Abed Hadi lyktes i å samle alle Jemens politiske fraksjoner under en paraplyorganisasjon for nasjonal dialog.
Oppsettet lignet til forveksling på initiativet i Tunisia som noen år senere skulle få Nobels fredspris.
Dialog ikke nok
Det viste seg – hvem skulle tro? – at dialog ikke var svaret på alle problemer. Bare uker etter at den avsluttende kongressen for denne nasjonale dialogen var ferdig, gikk Houthi-militsen til angrep på grupper alliert med president Hadi.
Dette var startskuddet for en eskalerende konflikt som allerede har hatt enorme kostnader – ti av Jemens 25 millioner mennesker er i dag helt eller på grensen til avhengig av humanitær bistand for å dekke et minimumsbehov for mat.
Røttene til denne konflikten kan trekkes tilbake til regionale motsetninger mellom nord- og Sør-Jemen som aldri er blitt tilstrekkelig adressert.
I dag er Houthi-militsen drivkraften i denne konflikten. De representerer Zaydi-klanen, en religiøs klan som hevder et direkte slektskap til profeten Muhammed.
Fredsbevarende operasjoner virker og spiller en viktig rolle i sårbare stater, fordi de med våpenmakt kan garantere at fredsavtaler blir overholdt.
Klanen, som er geografisk sentrert i Nord-Jemen, har mobilisert mot det de mener er en neglisjering fra styresmaktene som har frarøvet dem statlige ressurser og tilgang til de samme godene som andre grupper i samfunnet.
Kanskje enda viktigere: klanen mener at under innflytelse fra saudiarabisk wahabisme og arabisk salafisme har styresmaktene ønsket å utradere deres form for islam.
Houthiene er en separatistorganisasjon som ønsker mer regional autonomi og en reforhandling og omgjøring av de regionale grensene innad i landet. Spesielt ønsker de seg grenser som gir deres områder direkte tilgang på Rødehavet.
Mangler effektiv stat
På disse områdene er det i praksis fullt mulig for gruppene i Jemen å komme til en enighet. Men Houthiene har et annet ufravikelig krav: å få beholde militsen sin også etter at konflikten er over.
- FN melder: 10 000 sivile drept i Jemen
Dette er det sentrale problemet i Jemen i dag. Men det illustrerer også et mer generelt problem, et problem som blir stadig mer aktuelt ettersom norske myndigheter i større og større grad fokuserer på såkalte sårbare stater i bistands- og utviklingspolitikken.
Jemen er karakterisert av en total mangel på en effektiv stat. Siden Max Weber har statsvitere trukket frem voldsmonopolet som et fundamentalt aspekt ved moderne stater. En moderne stat har monopol på legitim bruk av vold innenfor et territorium.
I Jemen har en lang rekke grupper, blant disse houthiene, nok militærmakt til å utfordre staten. Staten er altså fint lite mer enn enda en bevæpnet gruppering i samfunnet.
Internasjonale intervensjoner under mandat av FN er blant de mest kostnadseffektive tiltakene verdenssamfunnet har for å bygge fred og stabilitet.
Så lenge dette er tilfelle, er det umulig å bygge varig stabilitet i landet. Konflikten i Jemen er altså ikke et spørsmål om religiøse, etniske, eller regionale skillelinjer. Disse skillelinjene er det vi på fint kaller epifenomen – resultater, ikke årsaker til konflikten.
Sårbare stater
I dette illustrerer Jemen et utstrakt problem med det som nå blir omtalt som sårbare stater. Sårbare stater er karakterisert ved, ja sogar definert av, at de enten er i væpnet intern konflikt eller har en høy underliggende sannsynlighet for at konflikt bryter ut.
Årsakene til dettes finnes i landets politiske utvikling. Vi snakker mye om sosioøkonomisk utvikling. Politisk utvikling, som danner grunnlaget for sosioøkonomisk vekst og velstand, er det betydelig mindre fokus på.
Redd Barna: Syria er forferdelig. Jemen er et helvete på jord og minst like ille
Politisk utvikling er den lange og ofte blodige prosessen land går igjennom for å bygge stater med voldsmonopol, meritokratiske ukorrupte byråkratier og demokratiske institusjoner som gjør styresmaktene ansvarlige overfor folket. Denne prosessen er Jemen på sitt beste kun godt i gang med.
Mens verdenssamfunnet har en rekke virkemidler for å bistå land med sosioøkonomisk utvikling, har vi få virkemidler som virkelig monner for politiske utvikling. Politisk utvikling er det sårbare stater først og fremst trenger. Den nye norske strategien for sårbare stater, som for tiden er under utarbeidelse, må takle nettopp den typen utfordringer Jemen står overfor.
Krig eller intervensjon
Enkelte nyanser eksisterer, men i det store og hele har vi to muligheter i Jemen. Vi kan gjøre som i Syria, i stor grad sitte på sidelinjen, se på at partene sloss og vente til kun en er igjen. Alternativet er en internasjonal intervensjon.
Internasjonale intervensjoner under mandat av FN er blant de mest kostnadseffektive tiltakene verdenssamfunnet har for å bygge fred og stabilitet.
Politisk utvikling er det sårbare stater først og fremst trenger.
Fredsbevarende operasjoner havner som regel kun i nyhetene når de roter det til, men det er i dag bred enighet innen konfliktforskningen om at FN- operasjoner reduserer voldsintensiteten i en konflikt, reduserer volden sivile blir utsatt for, reduserer sannsynligheten for at konflikten sprer seg til naboland og sterkt øker stabiliteten til freden etter konflikten er avsluttet.
Fredsbevarende operasjon
Fredsbevarende operasjoner kan løse et helt fundamentalt problem i sårbare stater: bindingsproblemer.
En grunnleggende utfordring i land som Jemen er at det ikke er noen grunn til at Houthiene skal stole på styresmaktene eller noen andre grupper i landet. De kan godt være villige til å undertegne en fredsavtale, men hvordan skal Houthiene, og alle andre grupper, faktisk kunne stole på at styresmaktene vil holde seg til denne avtalen fem, ti eller 20 år frem i tid?
I det de gir fra seg våpnene, har de ingen garantier for at staten ikke bare river avtalen i stykker.
Fredsbevarende operasjoner virker og spiller en viktig rolle i sårbare stater, nettopp fordi de med våpenmakt kan garantere at avtalen blir overholdt. Det kan ingen dialogprosess gjøre. Igjen er altså FN Jemens, og andre sårbare stater rundt omkring i verden, siste beste håp.
Takk for at du leser Aftenposten! Bli abonnent hos oss og få full tilgang til de viktigste nyhetene, de mest vesentlige debattene og interessante kommentarer og analyser. Klikk her for å bli abonnent.
- Interessert i Jemen? Her kan du lese flere artikler:
Derfor kriger de i Jemen
Både storting og regjering tillater eksport av militært utstyr til krigen i Jemen
Millioner av barn sulter i Jemen
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
