Mistenksomhet og redsel for flyktningene er lett å utnytte | Mehdi Farshbaf og Sverre Varvin

Så lenge vi ikke tar innover oss hvem flyktningene er, ser vi ikke det vi må se: At flyktingene er som oss.

De siste ukene har media og opinionens bevissthet blitt fylt med hjerteskjærende scener fra de mange på flukt fra sine hjem. Spesielt ser vi ut til å ha reagert etter at bildene og historiene om den druknede syriske gutten Alan Kurdi nådde oss.

Bildet av en liten gutt på en tyrkisk strand ble symbolet for alle flyktningers lidelse og farefulle ferd mot et trygt og verdifullt liv. Det var plutselig ikke lengre mulig å holde på forestillingen om «de andre» som truende og fremmede.

Samtidig er det fortsatt mange i Europa som mistror mennesker på flukt. Vi er fortsatt usikre på intensjonene og motivasjonen som får mennesker; familier, enslige, barn, ungdommer og voksne til å komme til oss.

Enkelte politikere forsøker å utnytte noen mektige og potensielt destruktive psykologiske mekanismer hos oss, nemlig frykten for det fremmede. Mistenksomhet og redsel for dem som kommer er lett å utnytte så lenge vi ikke tar innover oss hvem flyktningene er.

Flyktninger er på vei fra noe, ikke til noe

En flyktning er et menneske som har forlatt sitt hjem på grunn av fare for liv og helse. Dette er mennesker som ikke lengre ser noen muligheter for trygghet der de befinner seg og velger å forlate alt som en gang var godt og forutsigbart, nemlig sine hjem.

De er først og fremst på flukt fra noe og ikke på vei til noe . Å kalle disse menneskene for «lykkejegere», det vil si mennesker som kun er motivert ut fra å få det bedre økonomisk, blir feilaktig og inhumant.

Dette er først og fremst mennesker som ikke ønsker å leve i konstant livsfare.

De orker ikke lengre å se sine nærmeste dø og bli skadet, de klarer ikke utryggheten lenger og ser ingen annen utvei enn å flykte. Dette ønsket om å leve i trygghet og frihet gjør dem først og fremst til mennesker som deg og meg.

Alle europeere har på et eller annet tidspunkt vært en flyktning

Bare for to generasjoner siden flyktet nordmenn i alle retninger for å søke samme tryggheten og friheten. Som presidenten for EU-kommisjonen Jean-Claude Juncker nylig sa det, er Europa en kontinentet der nesten alle på ett eller annen tidspunkt har vært en flyktning.

Enkeltes skepsis mot flyktninger stammer utvilsomt fra en seig, men uriktig myte om at migranter fra enkelte deler av verden hverken ønsker eller kan integreres i Europeiske samfunn.

Menneskene som flykter til Europa bør omtales med sitt rette navn, mener Hathrine Raadim.

Forskning på dette feltet er ganske entydig, får flyktninger tid, rom og muligheter, blir de mer og mer integrerte i vertslandet. Det store bildet, på tross av mange utfordringer, er at integreringsarbeidet går i riktig retning.

Samtidig må vi ikke underdrive at dette tar tid og er til tider en konfliktfylt og krevende prosess. Forskningen har vist at aksept og forståelse er noe av det viktigste for integrering men også for heling av psykiske sår og vekst for den enkelte og gruppen.

Sharia-teoriene som skremmer

En annen kilde til skepsis er teorier om at nyankomne ønsker å overta alt og introdusere alt fra muslimske sharialover til utrenskning av majoritetsbefolkningens kultur.

Det er vanskelig å overbevise mennesker som har ett slikt paranoid beredskap om noe annet, men det er skammelig at politikere til tider ønsker å slå mynt på det verste i oss mennesker.

Uansett, nå er vår fremste oppgave å redde menneskeliv og hjelpe flyktningene der de er, det vil si her i Europa og i nærområdene.

I disse dager med både euforisk mottagelse av flyktninger og samtidig mistenkeliggjøring av dem, er det viktig å se flyktningene for hvem de er.

Dette er mennesker som ufrivillig har forlatt sine hjem på grunn av krig og konflikt, og der stopper likheten. Ellers er verdens vel 60 millioner flyktninger like forskjellig fra hverandre som vi er fra hverandre.

Mange vil oppdage at de har mer til felles med de flyktningene de møter enn det de har med naboen vegg-i-vegg. Og denne oppdagelsen av hvor like man er, på tross av overfladiske forskjeller, er kimen til godt integreringsarbeid og mottagelse.

Betydningen av å ta flyktningene vel imot

En god mottagelse der flyktningene føler seg velkomne legger grunnlaget for at man senere kan få velintegrerte mennesker som utvikler sitt potensial og bruker sine ressurser til å bidra til det norske fellesskapet.

Det som imidlertid er felles for flyktninger er at de har mistet sine hjem og må bygge opp tilsvarende i eksil – og med dette grunnleggende behov er de jo ganske like oss.

• Islams hus brenner, og muslimene inni det merker at det brenner under føttene deres.Les kronikken av Usman Rana
  Vi får så godt integrerte og ikke minst ytende flyktninger som vi selv legger opp til. Møter vi dem først og fremst med paranoia og avvisning gjør vi det svært vanskelig for oss selv. Det er en nærmest umulig psykologisk oppgave å bli integrert i noe som oppleves avvisende og som ser på deg som en evig fremmed.

Samtidig er det viktig å se på flyktningene som de ressursene de har bevist de er gjennom å flykte fra farer og overleve mot alle odds. Vi bør stille rimelige krav og unngå klientifisering og passivisering. Tiltak som arbeid mens man venter på svar på sin asylsøknad og psykologisk undersøkelse ved ankomst med passende tidlige tiltak er gode virkemidler.

Det viktigste er likevel å ha ett samtidig blikk på en selv og flyktningene. Se det menneskelige og evige i deres kamp og lidelse.

Vi ønsker alle et hjem fri for farer og med muligheter for vekst og fellesskap. Samtidig som vi alle har, fra tid til annen, et behov for hjelp når livet fratar oss disse trygghetene. Da trenger vi noen som ser forbi vår «fremmedhet» og oppdager det allmennmenneskelige i tilværelsen vår; behovet for trygghet og verdighet.

I dette er vi alle like. Flyktningene er oss.

Twitter: @akkedas

Få med deg og delta i de beste og viktigste debattene – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om flyktningekrisen:

Tidligere politisjef i Serbia:

Forfatter Guro Sibeko: