Kronikk

Til alle i helsevesenet som så mitt redde hjerte. Dette er til dere. | Paal-André Grinderud

  • Paal-André Grinderud
    Paal-André Grinderud
    Forfatter og skribent
Til deg som er redd og frykter hva som vil skje, og til deg som venter på en beskjed som kanskje kan være tung å bære: Gå ikke alene med frykten din, skriver Paal André Grinderud.

Når mørket kryper inn i kroppen: Tenk på knitrende laken.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Går det an å tenke seg frisk, når du har en arvelig sykdom?

Jeg har virkelig fått innblikk i en noen useriøse aktører i alternativbransjen underveis i mitt sykdomsforløp. De kommer ikke til å få plass i min kronikk.

Paal-André Grinderud er forfatter og skribent.

Heldigvis har jeg også møtt seriøse medmennesker som utøver sitt yrke med den største medmenneskelighet og nærhet. Denne godheten har jeg opplevd både i det private og offentlige helsevesenet.

Foran en indre port

En dag sto jeg utenfor porten til et rehabiliteringssenter. Det var ingen fysisk port der, men inni meg et sted forsto jeg ikke hvordan jeg skulle klare å gå inn.

Jeg sto der en stund. Forsøkte så godt jeg kunne å ta et lite skritt av gangen. Alene sto jeg der i nattemørket på høylys dag. Jeg forsøkte å svelge, men munnen var så tørr. Rundt meg ble alle lyder like støyende. Hjertet banket veldig raskt. Ingen betablokker i verden kunne regulere den angsten som kom.

Jeg så opp mot himmelen. Det var kaldt ute, og taxien hadde for lengst kjørt. Jeg lengtet etter en hymne som kunne trøste meg. Hymn of the Cherubim av Tchaikovsky. Himmelen kom nærmere og jeg bøyde hodet. Nede på bakken lå det noen fjær. Et tegn på at det hadde vært en slåsskamp. Inni meg sloss jeg med alle følelsene jeg ikke kunne ta farvel med.

Hymne. Jeg fant frem mobiltelefonen. Satte på meg øreklokkene og trykket på knappen. ON-knappen.

En stakket stund kunne jeg hvile i noe som var vakkert. Bare yndig og fredelig. Gud, jeg håper de har knitrende laken her, hvisket jeg.

Det hadde vært hvite knitrende laken i noen av sykehusene jeg hadde vært innom. Laken som var rene. De duftet ikke såpe, men satte i gang minner fra en svunnen tid. Noen vare og skjøre øyeblikk, som fortsatt holdt meg oppe i hverdagen.

Les også

Kronikk av Pia Beate Pedersen: Jeg, som et sinnssykt menneske, har en stor fordel

Ikke alene, ikke kald

En lege på et universitetssykehus spurte om jeg var lei meg. Ja, svarte jeg. Men, ikke deprimert. Depresjon var noe annet, som jeg hadde kommet over. Tristhet over at ting ikke ble som jeg hadde håpet og ønsket. Tristhet er en naturlig del av livet, men noen ganger kommer så mange vanskelige opplevelser så tett at det blir vanskelig å skille dem fra hverandre.

Hymne betyr lovsang. Det er noe vi kjenner fra kirken og Gudstjenester. Jeg sto der i nattemørket på en høylys vinterdag og hørte på en hymne. Det var bare noen få skritt igjen til jeg var inne i varmen, men jeg våget ikke. Ikke ennå. Jeg måtte bare finne meg selv midt i alt. Kulden gjorde meg ikke noe. Jeg så opp mot himmelen igjen.

Der kom det et fly. Jeg så navnet på flyselskapet på buken av flyet. La meg reise vekk for en stakket stund, tenkte jeg og pustet helt ut. Akkurat som en klok yogalærer hadde lært meg. Ingen står alene i dagslyset eller nattemørket, sa hun.

Vi kan alltid velge om vi vil snakke med noen eller ikke. Det å være høflig eller slå av en prat i kassakøen er en godt ting, mente hun. Hymnen fra englene kom sterkt ut av øretelefonene. Det var akkurat som om den svøpte meg inn i noe godt og vakkert.

Les også

Paal Andre Grinderud om barnefattigdom: En softis til alle barn i sommer!

Når mørket kryper inn i kroppen

Hvorfor hadde alt blitt så farlig den siste tiden? Det var så mye som hadde blitt smittet av angst, uro og bekymringer. Det eneste jeg hadde igjen som var rent akkurat nå, var mormors hvite, knitrende laken. De som hun hang ute på snoren etter å ha kokt dem i en kjele i bryggerhuset.

Når jeg krøp oppi sengen den dagen hvitvasken hadde hengt ute, var det som å ligge i et stort hvitt sjokoladepapir. Gode barndomsminner å hente frem. Mormor som sto og ventet på at solen skulle stå opp. Da hadde hun hvitvasken klar for snoren. Treklypene som var hjemmelaget, og som hun betraktet som sin lille skatt.

Redsel.

På min reise innenfor sykehus og opptrening, har jeg møtt mye frykt og redsel. Medmennesker som har grått i spisesal og i sykehussenger. Jeg har forsøkt etter beste evne å trøste og gi håp der mørket har kommet langt inn i kroppen. Det har også lært meg å gi lys til meg selv, slik at jeg kan skinne der mørket er hos meg selv, også.

Les også

Finn Skårderud om tvangslidelser: Nede for telling

Livet er her og nå, ikke i morgen

Vi mennesker er alle små ladestasjoner. Vi lader oss selv og andre med håp og godhet. Det er når håpløsheten kommer at vi må være på vakt. Ikke la den få dager av våre dyrebare liv. Frykt kan reise sakte når vi først har fått den inn i livet. Jeg fikk hjelp på Modum bad til å håndtere frykten.

Hos meg begynte den sakte å snike seg inn. Til slutt var jeg fanget i min egen kokong, og edderkoppen i nettet var meg selv. Jeg spant taggete tråder. Til slutt var det nesten ikke mer luft igjen.

Kjære deg, som jeg har møtt som medpasient i Norges helsevesen. Til deg som er redd og frykter hva som vil skje, og til deg som venter på en beskjed som kanskje kan være tung å bære. Gå ikke alene med frykten din. Del den med noen som vil lytte til deg. Livene våre er her og nå, ikke i morgen eller neste sommer.

Får du en bekymring, så våg å utsette den noen timer.

Min erfaring er at bekymringer blir mindre jo lenger vi våger å la de ligge. Ofte kan bekymringer være noe vi har båret lenge, og som ikke lenger er gyldige. De bare popper opp og forstyrrer oss. Det som har hjulpet meg er å våge denne utsettelsen på noen timer. I mitt liv er det nå bare lov til å bekymre seg mellom klokken fem og kvart over fem på ettermiddagen.

Les også

Kronikk av Oddvar Vignes: Det er ingen som trur at toastmasteren skal gjere sjølvmord

Foran porten, gjennom frykten

Jeg tok noen forsiktige skritt fremover. Det var ikke så kaldt lenger. Så kom det en ansatt meg i møte. Du må jo ikke stå her ute å fryse, sa hun. Jeg så henne rett inn i øynene. Hun var hjemme der. Det gjorde meg trygg. Hun tok bagasjen min og sammen gikk vi inn på Landaasen rehabiliteringssenter.

Heng klesvasken din ut på snoren i hagen eller på tørkestativet. Ta inn knitrende rene laken og dynetrekk som du kan legge på sengen. La mareritt og vonde drømmer bli vasket bort.

Lidelsen må aldri vinne over grunnstammen i livene våre.

Dedikert til alle dere i helsevesenet som så mitt redde hjerte.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Angst
  2. Sykehus
  3. Kronikk