Kronikk

Den gode imam bør lyttes til | Trond Enger

  • Trond Enger
    prest, førsteamanuensis emeritus i religionskunnskap

I andre episode av det dansk-svenske thrillerdramaet Greyzone, som for tiden vises på NRK, møter man imamen Naveed. Foto: Cosmo Film AS/NRK

Kristendommen har etter mye smerte akseptert menneskerettighetene. Nå er det islams tur.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I andre episode av det dansk-svenske thrillerdramaet Greyzone, som for tiden vises på NRK, blir den hjelpsomme og rettenkende imamen oppsøkt av en mann som angivelig trenger imamens veiledning i en vanskelig sak. Det dreier seg om begått urett og hevn.

Mannen vil hevne seg, mens imamen råder til barmhjertighet og tilgivelse. Begge belegger sine standpunkter med koransitater. Det ender med at hevnens talsmann under en forrædersk omfavnelse stikker en dolk i magen på imamen.

Trond Enger. Foto: Privat

Også i kristne miljøer

Nå er det jo ikke et thrillerdramas oppgave å bedrive religiøs folkeopplysning, så problemet med de motstridende koransitatene blir stående åpent. Men problemet er der: Begge kan finne koranbelegg for sine motstridende handlingsalternativer.

De kristne av oss kjenner det så altfor godt igjen i enkelte av våre egne miljøer: Når det strides om et eller annet, trekkes det villig frem bibelsitater fra begge de stridende parter.

Scenen er en glimrende demonstrasjon av at islam, i likhet med alle andre religioner – kristendommen ikke unntatt – er sammensatte størrelser med potensial både til godt og til ondt.

De har potensial både til barmhjertighetens gjerninger og til fiendskap og vold – avhengig av hvilke sider ved angjeldende religion som får råde.

Les også

Les også Åmland: Fordommer og hets mot jøder er på fremmarsj i flere europeiske land. Dette er uakseptabelt.

Koranens frihet og fred

Her er noen eksempler på religionenes sammensatthet:
I både Bibelen og Koranen tales det på den ene siden skjønt om Guds uendelige kjærlighet, tilgivelse og barmhjertighet. Det levnes ikke tvil om at også vi mennesker skal vie våre liv til kjærlighetens, tilgivelsens og fredens tjeneste.

Selv i den del av vår kristne bibel vi kaller Det gamle testamente kommer dette mer enn tydelig til uttrykk: Kan Guds kjærlighet og barmhjertighet uttrykkes skjønnere enn det gjøres i Salme 103:11-14? Versene ender slik:

«Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.» Og i Det nye testamente topper det seg i Jesu utrolige bud om å elske våre fiender.

I muslimenes hellige bok, Koranen, åpner nesten alle kapitlene med en bekjennelse nettopp til Guds nåde og barmhjertighet: «I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn.»

I kapittel 5:16c kan vi lese følgende om den påbudte behandling av islams motstandere: «Men forlat dem og tilgi. Gud elsker dem som gjør vel!» Og både i Koranens kapittel 2 og kapittel 10 sies det klart og tydelig at Gud ønsker frihet og fred.

Les også

Les også kommentator Joacim Lund: Det er lavt under taket hos de humanetiske fundamentalistene

De vanskelige tekstene

Men i de samme hellige bøker tales det samtidig om en gud som også har andre ting på lager enn bare nåde og barmhjertighet.

I den samme salmebok i Bibelen kan vi for eksempel i Salme 137:9 lese følgende oppfordring til hvorledes de troende skal behandle de vantros barn: «Sæl er den som tar dine småbarn og knuser dem mot berget!»

Selv i vårt Nye testamente, i Johannes' åpenbaring 21:8b, får vi vite at alle Guds fienders plass er «i sjøen som brenner med ild og svovel». Og Koranen sier også noe helt annet om hvordan Guds fiender skal behandles, enn det vi leste i kapittel 5:16. Selv i det samme kapittel 5 kan vi lese følgende:

«Deres lønn, som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet.»

Bibelen. Foto: Gorm Kallestad

Vi trenger religionskritikk

Vi trenger en strategi som utløser religionenes positive potensial og som blokkerer for det negative slik at ingen religion lenger kan bli brukt til å legitimere hat og vold, men bare til å fremme forsoning og fred – det være seg i privatsfæren eller i politikken.

Denne religionskritikken må komme innenfra. Religionene selv må diskriminere, det vil si skille mellom det i deres tradisjoner – også de hellige skriftene – som holder mål og det som må avvises. Og målestokken kan ikke være noen annen enn de universelle menneskerettighetene.

Europa har internalisert denne målestokken, ikke bare i sin kultur generelt, men også i sin dominerende religion, kristendommen. Vel å merke har det skjedd etter en lang og delvis meget smertefull prosess.

Les også

Les også: Kjære politikere, stopp Visjon Norge!

Etikkens selvstendighet

Kristendommen tok omsider til seg opplysningstidens kanskje fremste frukt: å skille etikken fra direkte guddommelig åpenbaring. Islam ser ut til å være mindre kjent med etikkens – og dermed også politikkens – selvstendighet.

I islam er man tilbøyelig til å påpeke at FNs menneskerettigheter er en menneskeskapt lov. Guds lov må ha prioritet, ikke omvendt.

Det var opplysningsfilosofen Immanuel Kant (1724–1804) som mest overbevisende argumenterte for denne etikkens selvstendighet. Den betyr slett ikke at etikken blir overlatt til menneskets forgodtbefinnende. Tvert om.

Kants revolusjonerende innsats besto i å påvise at nettopp i etikkens selvstendighet ligger dens absolutte gyldighet. Kants kategoriske imperativ – den ubetinget gyldige morallov – er så autonom og så absolutt at intet religiøst argument, ingen åpenbaring, kan sette den til side.

Koranen. Foto: DAMIR SAGOLJ / X90027

Ingen bibel, ingen koran

Det ble avgjørende at kristendommen fant argumenter i sin egen tradisjon for denne etikkens selvstendighet.

Ifølge evangelietradisjonen ga Jesus sin tilslutning til den etiske grunnregel vi kaller den gylne regel: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum», heter det i Matteus 7:12.

Et oppsiktsvekkende utsagn i en religiøs tekst: For å handle rett, trenges ingen bibel, ingen koran, ingen åpenbaring! Min nestes nød sier meg hva jeg skal gjøre. Med andre ord: Åpenbarte sannheter har bare krav på lydighet hvis de er moralske. Og de er moralske bare hvis de respekterer menneskets ukrenkelighet.

Få har uttrykt bedre hva det her dreier seg om enn filosofen Tore Lindholm ved Norsk senter for menneskerettigheter:

«Og vi bør fremfor alt, muslimer, kristne og andre, vise hverandre den respekt å insistere på at tolkninger av Guds vilje som krenker anstendige vilkår for frihet og likeverd for alle mennesker, til syvende og sist er vrang lære.»

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Islam
  2. Religion
  3. Menneskerettigheter

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hvor er det blitt av helvete?

  2. KRONIKK

    Det er mennesker, ikke religioner, som trenger beskyttelse

  3. KRONIKK

    Hvordan bør norske muslimer reagere mot hets og provokasjoner?

  4. VERDEN

    Blasfemi er blitt et politisk våpen. Nå blir det farligere å spotte Gud i flere land.

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 28. august

  6. NORGE

    Her overnatter barn på muslimsk «SFO»