Kronikk

«Han hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen»

  • Gunhild Nohre-walldén

Det er snart ingen områder igjen der skolebarna slipper å bli vurdert av læreren eller av sine medelever, skriver kronikkforfatter Gunhild Nohre-Walldén. Foto: Roald, Berit

Den maniske bruken av kartlegging og tester i Oslo-skolen speiler et trist og tragisk syn på læring og vurdering, skriver Gunhild Nohre-Walldén.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er utdannet allmennlærer, men har de siste årene jobbet i privat sektor. Med jevne mellomrom har jeg vurdert å gå tilbake til læreryrket, men etter at jeg selv fikk barn i Oslo-skolen har avgjørelsen blitt veldig lett: Jeg kommer aldri til å gå tilbake til det yrket jeg en gang så på som det fineste og mest givende man kunne ha, og jeg vil gjerne fortelle hvorfor.

Forveksler d og b

Under kveldsmaten kl. 18.30 en tirsdagskveld i mai får vi en bekymringstelefon fra kontaktlæreren om vår seks år gamle gutt. Læreren sier at hun ringer fordi sønnen vår har problemer med å skille småbokstavene b og d og at vi må trene mer på dette. Jeg svarer at vi er klar over at han er litt usikker akkurat her, men at vi ikke er bekymret da vi tror disse to bokstavene er av de siste som faller på plass i den begynnende lese— og skriveopplæringen.

Læreren er enig i det, men sier det hadde vært fint om vi kunne trene litt på nettopp dette i kveld, da det er kartleggingsprøve på skolen i morgen. Jeg svarer at jeg trodde det var nettopp slike ting kartleggingsprøver skulle kartlegge, og at det dessuten er begrenset hvor mye vi får øvd med en liten seksåring som snart skal legge seg. Læreren svarer at hun ringer fordi hun ikke vil at vår sønn skal oppleve et nederlag på prøven i morgen og anbefaler oss å øve likevel. Vi følger derfor rådet og utsetter leggetiden en time.

Hvem ble kartlagt?

Vi er svært fornøyd med vår sønns kontaktlærer; hun gjør en fantastisk jobb med barna og er en utmerket representant for læreryrket. Men det er tankevekkende at en dyktig lærer må ringe foreldre om kvelden for at små seksåringer ikke skal oppleve nederlag fordi de går i surr med liten b og liten d. Og hvem ble egentlig kartlagt og målt på denne prøven dagen etter? Det kunne umulig være sønnen vår; læreren hadde jo allerede kartlagt hva han hadde problemer med i forkant av kartleggingsprøven. Var det kanskje læreren selv som skulle kartlegges av rektor eller var det rektor som skulle kartlegges av Utdanningsetaten? Jeg stiller disse spørsmålene etter å ha lest Aftenpostens artikler om rektorkontrakter i Oslo-skolen: Rektorene blir nå vurdert etter 42 unike mål, blant annet på 6-åringers resultater på kartleggingsprøver.

Gunhild Nohre-Walldén, mamma og utdannet lærer Foto: Privat

Testing og kartlegging er nødvendige verktøy for at læreren skal få innsikt i barnets faglige utvikling og for å differensiere undervisningen. Men jeg er kritisk til omfanget dette har fått og hvordan skolen bruker testene i etterkant. I løpet av 1.–7. klasse skal barn i Oslo-skolen gjennom ca. 350 tester. Med et så omfattende fokus på måling kan man forvente at barna får mer tilpasset opplæring og at tilbakemeldingene om barnas faglige ståsted er gode. Det opplever vi dessverre ikke.

«Eleven»

I motsetning til Oslo-rektorenes 42 vurderingsområder blir vår datter i 5. klasse vurdert etter hele 127 konkrete læringsmål gjennom skoleåret. I halvårsvurderingen er alt sirlig listet opp i et avkryssingsskjema, som minner mer om et Excelark med utregningsformler enn en faglig vurdering av en 11 år gammel jente. Navnet hennes er byttet ut med benevnelsen «eleven» og den eneste indikatoren vi har på at det ikke er et annet barns rapport vi har mottatt, er at navnet hennes står skrevet på forsiden.

Den skriftlige vurderingen er så anonymisert, objektiv og upersonlig at vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til den. Vi forstår ikke hvordan skolen vekter de mange læringsmålene og vi får heller ingen informasjon om hvordan datteren vår kan øke kompetansen sin i fagene. Vi blir i det hele tatt usikre på om hun har omsorgsfulle voksne som ser henne i hverdagen.

Irrelevant hva hun har lært

Særlig bekymringsfullt er det at halvårsvurderingen nesten utelukkende baseres på skolens uketester gjennom året. Vi trodde at intensjonen med uketestene var å kartlegge om barna forstår stoffet som læreren går gjennom i løpet av en skoleuke, slik at læreren har et bedre grunnlag for å differensiere undervisningen.

I vår datters skriftlige vurdering ser vi derimot at resultatene fra uketestene brukes som en slags «standpunktkarakter»: Et par feil i brøkoppgavene på en uketest i februar gjør at det blir avhuket for at datteren vår ikke har oppnådd læringsmålet i brøk ved utgangen av skoleåret, med henvisning til den aktuelle uketesten. Det er altså irrelevant for vurderingen om hun har lært seg brøkregningen senere, noe hun faktisk har gjort.

En fallitterklæring

Datteren vår er skoleflink og har nådd nesten alle læringsmålene. Vi kan jo bare ane hvordan hverdagen er for barn som strever med skolefagene i et system som har et slikt pessimistisk syn på læring. Hva gjør uketestene med selvfølelsen til barn som opplever nederlag uke etter uke fordi de bare får bekreftet sine dårlige skoleevner? At skolen ikke har tro på at barn kan utvikle seg faglig i etterkant av en kartleggingsprøve eller uketest er en fallitterklæring.

Les også

Her er lærernes egen dom over ledelsen i Oslo-skolen

Det er snart ingen områder igjen der barna slipper å bli vurdert av læreren eller av sine medelever. Selv ikke på skoleavslutningens karneval skal de ha en frisone. Her skal klassens beste kostyme stemmes frem av medelevene i Facebook-kulturens rette ånd; og noen barn gikk sikkert hjem fra skolen med klump i halsen fordi de ikke fikk en eneste "likes" fra sine klassekamerater.

Tragisk syn på læring

Oslo-skolens maniske bruk av testing og kartlegging speiler et trist og tragisk syn på læring og vurdering. Hvis det er på det samme grunnlaget rektorene måles av utdanningsetaten, burde protestene være høylytte, men rektorer i Oslo er verdensmestre i tilpasning. I sin lojalitet til skoleeier holder de heller kjeft.

En liten skolekompis til sønnen vår hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen.Resultatet er en skole der både lærere og rektorer blir fratatt viktige forutsetninger for å utøve sitt yrke: Tid til å se og ta vare på elevene, tid til å utvikle og bygge opp barna for at de skal klare seg som hele mennesker i et komplekst samfunn, og ikke bare produsenter av resultater på tester for å tilfredsstille noen andre.

Det finnes forresten noen som prøver å si ifra: En liten skolekompis til sønnen vår hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen.

Les også

  1. Misvisende karakterer

  2. Rektorer klarer ikke å stanse mobbingen

Les mer om

  1. Kronikk