Kronikk

Feilslått politikk om barnevern | Jan Storø og Vigdis Bunkholdt

  • Jan Storø
    Dosent ved Oslo Met – Storbyuniversitetet
  • Vigdis Bunkholdt
    Psykologspesialist
Tilsynsrapporten om behandlingen av jenta på Sørlandet som drepte en annen jente, feller en knusende dom over et oppsplittet hjelpeapparat.Det er vi ikke overrasket over, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Sørlandssenteret etter hendelsen.

Gjennom mange år har føringen vært fosterhjem fremfor institusjon. Men vi trenger også de gode barnevernsinstitusjonene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tilsynsrapporten om behandlingen av jenta på Sørlandet som drepte en annen jente, feller en knusende dom over et oppsplittet hjelpeapparat.

Det er vi ikke overrasket over.

Man bør være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner ut fra enkeltsaker. Men vi er også forpliktet til å lære av dem.

Nå har vi fått sterke og tydelige signaler fra to saker som ser ut til å ha en del fellestrekk, Glassjenta-saken fra Stavanger (2015) og den helt ferske Stina-saken fra Sørlandet.

Les også

Her kan du lese den dramatiske historien: Hengende på utsiden av broen truer barnevernsjenta med å ta sitt eget liv. Et halvt år senere stakk hun ned to personer på Sørlandssenteret.

De to sakene er ulike på flere punkter, men har også klare likheter.

Den aktuelle ungdommen har opplevd å bli sendt rundt i systemet uten at de ansvarlige har sagt stopp og sørget for en verdig og utviklende situasjon for henne.

Slike hendelser bør vi diskutere på et politisk nivå.

Ikke kunnskapsbasert

Vi har sett en klar utvikling gjennom mange år: Det offentlige Norge har sluppet fri kontrollen over plasseringstiltak i institusjon (og institusjonslignende tiltak).

Begrunnelsene for frislippet er flere. De viktigste er ideologiske, og dermed politiske – og ikke faglige.

Det er særlig Stortingsmelding nr. 40 (2001–2002) «Om barne- og ungdomsvernet» som har representert det ideologiske fyrtårnet her.

Dette var tiden for Kjell Magne Bondeviks to regjeringer, og satsing på familieverdier sto høyt i kurs.

For barnevernets del skulle det blant annet innebære sterke føringer for å satse på familiebaserte tiltak, det vil si fosterhjem fremfor institusjon.

Begrunnelsen var naivt vakker, men ikke kunnskapsbasert: «Alle barn bør bo i familier.»

Jan Storø og Vigdis Bunkholdt.

Barnevernsinstitusjonene skulle man i stor grad kvitte seg med.

Institusjonsplasseringer skulle kun benyttes som en aller siste, og egentlig uønsket mulighet.

Dette igjen førte til at fagutviklingsprosessene stoppet opp. Institusjonene ble skjøvet ut. Mange gode fagmiljøer ble løst opp.

Troen på politisk-ideologiske føringer

Det er her det viktigste problemet ligger. Norsk offentlighet har trodd at det er mulig å utvikle et barnevern som opplyses av generelle politisk-ideologiske føringer.

Så sterk har troen på slike føringer vært, at den har overskygget feltets egne faglige og forskningsmessige begrunnede alternativer. Her snakker vi virkelig om et «top-down»-perspektiv.

Det er bemerkelsesverdig at fagfolk har latt seg avspise med en slik måte å utvikle faglig praksis.

Les også

Drapssiktet 16-åring anmelder både barnevern og sykehus

Vi finner en parallell beskrevet i boken The Emotional Politics of Social Work and Child Protection (2015). Her viser britiske Joanne Warner hvordan utviklingen av en politikk for et felt som barnevernet lett blir mindre forbundet med rasjonelle vurderinger og mer med emosjonelle svingninger på den politiske arenaen.

Dessuten viser hun at emosjonelle utspill ofte er koblet til enkeltpersoner i politikerstanden. Dette fører i sin konsekvens til en politikk som utformes ut fra individuelle vurderinger og fordommer, og hvor diskusjonen lett blir formet i et enten-eller. De emosjonelt baserte løsningsforslagene blir som regel enkle.

Samtidig har vi sett en oppblomstring av private institusjonstiltak de siste 20 årene. I dag disponerer private drivere flere institusjonsplasser og institusjonslignende plasser enn det offentlige.

Paradokset er at der hvor sentrale myndigheter ikke har ønsket å bruke institusjon, har private vært fullt klar over at behovet for slike plasser ikke forsvinner ved politiske vedtak.

De lokale fagutøvere i barnevernet har kjøpt plasser i disse institusjonene fordi de hadde barn og ungdom som de ikke kunne hjelpe på annen måte enn å plassere i institusjon.

Ta institusjonene i forsvar

For omtrent ti år siden, i april 2008, publiserte vi en kronikk i Aftenposten under tittelen «Myter om barnevernet», der vi angrep den uttalte politikken om å bygge ned institusjonene i barnevernet.

Vi skrev blant annet: «Dersom denne utviklingen fortsetter, risikerer vi om få år å miste muligheten for helt nødvendige institusjonsplasseringer. Da er vi satt minst femti år tilbake.»

Vi hevdet at det er en viktig faglig oppgave å ta institusjonene i forsvar, og at dette er en del av en argumentasjon for å sikre en bredest mulig tiltaksmeny.

Videre skrev vi: «Noen få av disse barna har så store problemer med å ta imot omsorg at de trenger lang tid før de kan flytte videre. De ønsker seg nok å være barn i en familie, men når de så kommer dit, slår de dårlige omsorgserfaringene igjennom, og de kan aktivt motsette seg den omsorgen det er naturlig for fosterforeldre å gi.»

Oppsplittingen er et faktum

Den 400 sider lange Nova-rapporten «Institusjonsplassering – siste utvei?» fra 2011 argumenterte for at dreiningen bort fra bruk av institusjonsredskapet burde stoppes.

I dag kan vi oppsummere at det offentlige Norge gjennom mange år har ført en bevisst politikk i retning av oppsplitting av barnevernets andrelinje, altså plasseringstiltakene.

Noen hevder i dag at de private gjør den delen av jobben som det offentlige ikke makter. Det er ikke sant. De gjør den delen av jobben som det offentlige ikke ønsker å gjøre.

Uansett hva en mener om privatisering, oppsplittingen er et faktum. Hverken høyresiden eller venstresiden i norsk politikk har forstått hvordan dette saksområdet skulle gripes an.

Den gode institusjonen trengs

Samtidig rapporterer så å si alle som arbeider med plasserte ungdommer at mange av dem har større problemer enn før, at de fungerer på et lavere nivå. De trenger dermed i større grad enn tidligere en spesielt tilrettelagt hjelp.

Mange av dem trenger å bo i en periode i et miljø hvor de over tid kan få den faglig-profesjonelle hjelpen de trenger for senere å kunne flytte i fosterhjem og bli del av en familie.

De trenger den gode institusjonen.

I denne situasjonen kunne man tenke seg å foreslå å bygge opp et offentlig institusjonsvesen i barnevernet igjen. Det vil i så fall være en svært omfattende oppgave.

Det er vanlig å regne at det tar tre til fem år å bygge opp en robust og faglig solid institusjon. Og hvor skal man finne de folkene som kan gjøre jobben etter at vi i mange år ikke har satset på å dyrke og videreutvikle denne kompetansen?

Ingen grunn til å være overrasket

Når vi gjentar vårt synspunkt i dag, er det for å slå fast at ingen har grunn til å være overrasket over utviklingen de senere årene.

Vi har hele tiden visst ganske mye om hva som var nødvendig for å hjelpe disse ungdommene. Men det norske samfunnet, representert ved regjeringer av ulike kulører, har ikke ønsket å bruke all tilgjengelig kunnskap.


På Twitter: @storojan

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Politikk
  3. Fosterhjem