Kronikk

Dere som har kritisert FNs migrasjonspakt: Dere har ingen grunn til å klage nå. | Sylo Taraku

  • Sylo Taraku
    Forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Utstilling ved inngangen for FNs migrasjonskonferanse i Marrakesh i Marokko. Foto: Mosa'ab Elshamy / AP / NTB scanpix

Kritikken har virket.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det startet på Facebook, slik det pleier å gjøre nå til dags.

Det som debatteres heftig på sosiale medier, blir før eller senere oppslag i de store, nasjonale mediene. I 18 måneder har det pågått internasjonale forhandlinger og konsultasjoner om innholdet i FNs migrasjonspakt, nesten uten noen offentlig oppmerksomhet. Men det var før det tok av på Facebook. Noen uker før uker før konferansen i Marrakech 10. og 11. desember, der migrasjonspakten skulle vedtas.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det har florert med konspirasjonsteorier og skremselspropaganda i alternative medier og Facebooks avkroker i lengre tid, men det har også vært saklige innvendinger. Særlig etter at debatten ble flyttet til tradisjonelle medier.

Noe av kritikken mot dette FN-initiativet har utspring i en økende skepsis mot overnasjonalitet og globalisme i mange vestlige land. Når det gjelder selve migrasjonspakten, handler kritikken i hovedsak om tre ting:

1. Prosessen

En typisk fortelling fra høyrepopulistisk hold er at viktige beslutninger tas bak folks rygg. I følge denne beretningen skyver politikere internasjonale institusjoner foran seg når folk prøver å stille dem til ansvar eller når de rett og slett prøver å påvirke i demokratiske beslutningsprosesser. Dette skaper en avmaktsfølelse.

I dette tilfellet har man både pekt på manglende informasjon og krevd at saken tas opp i nasjonale forsamlinger.

2. Frykten for overstyring fra FN

Dokumentet er ikke juridisk bindende, men det er mer enn nok for kritikere at den er politisk forpliktende. Med migrasjonskrisen av 2015 friskt i minne, frykter man at pakten vil tvinge frem en mer liberal innvandringspolitikk. Om ikke på grunn av selve avtalen, så på grunn av presset som kan bygge seg opp i kjølevannet av pakten etterpå med referanse til dokumentet.

Menyen av mulige tiltak kan etter hvert bli en sedvanerett, altså juridisk forpliktende, lyder argumentasjonen.

3. Innholdet i pakten

Et internasjonalt dokument som omtaler migrasjon som noe positivt og snakker om vinn-vinn løsninger, faller ikke i god jord hos innvandringsmotstandere som kun fokuserer på de negative konsekvenser av innvandring. Mer konkret sies det at pakten går langt i å sidestille regulære og irregulære migranter, og nærmest gjør migrasjon til en menneskerett.

Det som provoserer spesielt er punkt 17, der det heter at man skal «forme oppfatninger av migrasjon» og «lære opp» medieansatte i riktig begrepsbruk. Det er for øvrig ikke bare ytre høyre som misliker akkurat dette punktet, men i Norges tilfelle også Den norske redaktørforeningen.

Det finnes som sagt gode og saklige innvendinger, men kritikerne tar feil i det som er grunnleggende og som handler om Norges forpliktelser.

Prosessen kunne ha vært bedre

Myndighetene har selvsagt ikke holdt noe «skjult», men manglende debatt har gitt alternative medier et stort spillerom til å feilinformere.

I Norge er det ikke vanlig å ta tilslutninger til dokumenter som ikke innebærer suverenitetsavståelse opp på Stortinget. Men etter press fra Frp, har utenriksministeren i siste liten måttet redegjøre for Norges tilknytning til migrasjonspakten.

Det er trolig første gang i historien at et regjeringsparti her hjemme har tatt dissens til Norges tilslutning til et FN-dokument.

Jeg deltok på konferansen i Marrakech og kan fortelle at stemningen i stor grad var preget av motstanden migrasjonspakten har fått i Europa. At USA ikke var med helt fra starten har man begynt å bli vant med, men dette FN-initiativet svekkes når flere europeiske land nøler eller trekker seg ut.

Sylo Taraku

For å berolige kritikere har FNs generalsekretær Antonio Guetteres understreket i alle sine taler at dokumentet er en ikke-bindende plattform for samarbeid, og at den hviler på prinsippet om statssuverenitet.

Man har med andre ord endt opp med å bruke mer tid på å snakke om hva pakten ikke er, enn hva den er og hva den har til hensikt å oppnå.

Selvsentrerte uttalelser

De offisielle uttalelsene fra Norge og Danmark i Marrakech hadde nesten bare kritikere av migrasjonspakten i tankene. Man kunne sagt noe om hvordan Norge og Danmark ønsker å bidra til en bedre internasjonal håndtering av migrasjonsutfordringer. I stedet la de vekt på at den ikke åpner for en utvidelse av eksisterende konvensjoner og forpliktelser.

Norge, ved statssekretær Marianne Hagen i UD, brukte mest energi på å forsvare ytringsfriheten og pressefriheten som hun sa ble ivaretatt i sluttdokumentet. Hun forsvarte også Norges praksis med internering av barn i forbindelse med retur.

Danmarks statsminister, Lars Løkke Rasmussen, gjorde det klart at migrasjon ikke er en menneskerett og at grensene måtte respekteres. De 23 målene i pakten og tiltakene under hvert mål ser Danmark bare som «eksempler» på hva som kan bidra til implementeringen av denne pakten. «Men det er opp til hver enkelt stat å bestemme om de vil ta i bruk disse eksemplene», sa Rasmussen.

Disse selvsentrerte uttalelsene er egentlig et svar til alle bekymringer og innvendinger mot denne pakten.

164 land undertegnet FNs migrasjonsplattform i Marrakesh i Marokko. Foto: Mosa'ab Elshamy / AP / NTB scanpix

Innvandringsmotstandere fikk sette premissene – igjen

Migrasjonsdebatten har forandret seg betraktelig siden 2015 og 2016. Da diskuterte man hvorvidt EU-kommisjonen kunne fordele kvoteflyktninger blant EU-medlemmer uavhengig av hva nasjonalforsamlinger eller folkeavstemninger i disse landene måtte si.

Prinsippet ble etablert med relokaliseringsordningen for 160.000 asylsøkere, men motstanden ble for stor og EU lyktes ikke med selve gjennomføringen. Nå er den ballen lagt død, men det sier noe om hvor debatten var for bare et par år siden. Nå mobiliserer ytre høyre mot en FN-erklæring som overhodet ikke krever regelverksendringer, og som klart og tydelig understreker at nasjonalstater er suverene, og kan «bestemme sin egen migrasjonspolitikk».

FN gjentar statssuverenitetsprinsippet hele tiden, vesteuropeiske land som Norge og Danmark fokuserer på punktene som har med innvandringskontroll å gjøre, og mediene kaller migrasjonspakten for «omstridt». Da er det liten grunn til å være redd for at «de innvandringsliberale» vil kunne bruke dette dokumentet til å presse på for liberaliseringer.

Innvandringsmotstandere har nok en gang fått sette premissene for debatten.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Migrantkrisen i Europa
  2. FN