Kronikk

Vi, de lesbiske feministhorene

  • Guri Idsø Viken

Guri Idsø Viken Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Er taushet og «raushet» de eneste mulighetene for kvinner i offentligheten?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I nettavisenes kommentarfelt er jeg jevnlig blitt kalt ting som «lesbisk feministhore», «bitter kjerring», «talentløs» og «skadedyr». Ofte til gratulasjoner menn imellom. Ordbruken i disse debattene er grov, hersketeknikkene er overtydelige og sterke kvinnestemmer i stor grad fraværende.

De fleste av debattantene er anonyme. Vi kan ikke vite hvem de er, men vi kan se hvem de ønsker å være. Flere av dem er etablerte aliaser som brukes hyppig. Et av mange eksempel er mannen som betegnende nok kaller seg Mannermann.

Under et innlegg om ekstrembloggeren Eivind Berge skriver han:

«Det eneste som er spesielt med Berge er at han er mot feminisme». Og senere i samme kommentar: «Det er noe grunnleggende usympatisk med kvinner.»

Kommentaren har fått mange likes, og han støttes også av flere kommentarer i tråden. Få er likevel villig til å konkretisere hva problemene egentlig går i. Følger vi debattanter som Mannermann, ser vi at han jevnlig kommenterer på ulike debatter og mener at feminisme er et onde og at kvinner ønsker mannen alt vondt. Som flere av de andre nettdebattantene er heller ikke han redd for å legge ord i munnen på folk, som under en anmeldelse fra Dagbladets Cathrine Krøger:

«ICathrine Krøger sin verden er alt som negativt maskulint og alt som er positivt feminint, jeg lurer på hvor de får all mannsforakten sin fra? Er det fedrene til feministene som har skyld i at vi har fått et mannsfiendtlig samfunn?»

Kvinner som stråmenn

I ett år har jeg forsøkt å finne svar på spørsmålet om det er mulig å være en selvstendig kvinne i dagens debattklima på nett, ved å delta aktivt i nettdebatter, både i avisenes kommentarfelt, på Twitter og i Facebook-diskusjoner. Erfaringene spenner fra kvinnehatende sinnamenn og selvoppnevnte meningsaristokratier dominert av menn, til kvinner som forholder seg tause og «rause».

Hvorfor skulle ikke jeg fordømme denne gjengen, når de så til de grader fordømmer meg?

Det er ikke hyggelig å være kvinne i nettdebattene. Vi er likevel litt for mange som blir lesbiske feministhorer der inne at jeg klarer å ta det personlig eller alvorlig. For måten kvinner omtales på i debattfeltene er ikke personavhengig, det er høyst karikert, generaliserende og diskriminerende, styrt av et felles sinne som rettes mot konstruerte stereotyper enkeltkvinner plasseres inn i.

Vi kvinner er ikke interessante for de meningene vi representerer, men som stråmenn for samfunnssinnet til mennene.

— Spikern på hodet

Flere av debattantene bruker mye tid på å rose hverandre, de virker å ha en slags felles forståelse av hva de mener og de hyller hverandres «modighet», altså evne til å skrive drøye ting under alias, med kommentarer som «haha, der traff du spikeren på hodet». De flytter seg mellom debatter i én kollektiv strøm. Å kalle folk lesbiske feministhorer og kommunister blir en sjargong for å holde kontakten med hverandre – og for å holde kvinner utenfor fellesskapet.

Hvorfor skulle ikke jeg fordømme denne gjengen, når de så til de grader fordømmer meg?

Men det har vært interessant å gå i dialog med dem. Uansett hvor skarpe, ubehagelige og diskriminerende de er, svarer de meg alltid. De er genuint interessert i å holde deg i diskusjonen, og de ønsker å bli hørt selv. De gangene jeg opplever at jeg har kommet noen vei i diskusjonene, er når jeg har svart på en særdeles saklig måte. Aller sterkest hevder disse mennene at de ikke blir tatt på alvor. Og når de faktisk blir tatt på alvor av sine meningsmotstandere, uavhengig av hvor lite de faktisk fortjener det, blir retorikken roligere. Blir man hørt, trenger man ikke rope så høyt lenger.

Hersketeknikkene er mer nedtonede og skjulte, men likevel høyst nærværende

Det som er synd, er at de færreste gidder å svare dem.

Aristokrati i det lukkede rom

Mange av de som kunne svart seriøst og godt i kommentarfeltene, er kanskje for opptatt med alle diskusjonene i lukkede rom. De foregår gjerne på egen eller på venners og meningsfellers Facebook-vegg. Flere av disse veggene følges av mange, og diskusjonen går livlig. Felles for de mest populære er at de tilhører folk med en posisjon i samfunnet for øvrig, eksempelvis som redaktører, kommentatorer eller ulike mediepersonligheter. Noen av disse profilene er lukkede, slik at man må være venn med vedkommende for å delta, mens andre er åpne, slik at flere enn venner kan lese og i noen tilfeller kommentere. Terskelen er likevel høy.

Les også

Vi som sjikanerer

Diskusjonen framstår mer sivilisert på disse arenaene. Folk blir ikke kalt stygge navn. Hersketeknikkene er mer nedtonede og skjulte, men likevel høyst nærværende. Her gjelder det å hevde egen kunnskap, posisjon og intellekt, som dokumenteres med vanskelige ord og innforståtte referanser til kompliserte teorier. Dessuten gjelder det å ha et navn om du skal kunne hevde deg.Som deltaker i disse debattene har jeg opplevd mye usynliggjøring og latterliggjøring. Ikke sjelden får deltakerne mer eller mindre direkte beskjed om at de ikke vet hva de snakker om. Andre kommentarer går gjerne på at man ikke har forstått hva som ble sagt eller at argumentasjonsteknikken din er for dårlig. De gangene jeg har opplevd anerkjennelse, er når jeg har snakket dem etter munnen. For de trenger ikke meningsmotstandere, de trenger å samle støtte på egen vegg. Er du mot, er det deg mot røkla. Med det energinivået de holder, er det utmattende.

Også her er det et stort fellesskap, men det bygges rundt elitisme mer enn sinne. Det gjelder å bygge allianser, og det gjelder å være enig med de riktige folkene – de du er avhengig av å være venner med for å delta. Kvinners plass er også her marginal. Det er få som deltar, og det er sjelden på deres premisser eller deres vegg det skjer.

De som er populære fra før, blir mer populære, mens de som ikke er synlige, sliter med å komme inn på arenaen overhode

Med noen hederlige unntak, er få av de profilerte og profesjonelle meningsytrerne i radio, tv og aviser aktive i nettavisenes kommentarfelt. De deltar i liten grad på diskusjoner under kommentarer de har skrevet selv. I mer åpne fora som Twitter kan de diskutere egne tekster med andre etablerte navn. Mest av alt diskuterer de i semi-lukkede rom.

Som uetablert navn får jeg sjelden svar.

Sosiale skiller

Man kan vanskelig kritisere at folk vil holde noe privat. Problemet er at stadig flere diskusjoner flyttes ut av de åpne, demokratiske rommene og inn i de lukkede. Da bidrar debattene til å skape innenforskap og utenforskap i offentligheten. Sosiale skiller mellom hvermansen i nettavisenes kommentarfelt på den ene sida og et selvutnevnt aristokrati i lukkede fora på den andre. Førstnevntes raseri holdes i live av at de opplever at de ikke tas på alvor og ikke blir hørt. Sistnevnte er avhengig av ikke å slippe for mange inn og hever seg over debatten på de åpne arenaene.

Les også

- Kvinner bør anmelde truslene

Så lenge de mest skolerte ikke møter de minst skolerte, er også mangelen på forbilder som kan realitetsorientere, korrigere og demokratisere debatten åpenbar.De norske debattene preges mer og mer av to ulike grupper som ikke diskuterer med hverandre, men på siden av hverandre uten noe tydelig, uttalt mål om å bringe debatten videre. Den demokratiske prosessen som tidligere har foregått i ulike interessegrupper, politiske partier og aksjonsgrupper, flyttes mer og mer over i mer uformelle kanaler, der det er uklart hva som er agendaen og hvem som definerer den. Den sterkeste vinner fram, og man er avhengig av å inkluderes i fellesskap med sterk sanksjonering.

Samtidig er den teknologien vi er avhengig av med på å bygge opp under de sosiale skillene. Algoritmestyrte sosiale medier som Facebook og Twitter gjør det helt nødvendig å bli likt av de riktige folkene for overhode å bli og forbli synlig. Det samme gjelder nettavisenes kommentarfelt, hvor antall tommel opp avgjør hvor høyt opp du havner i strømmen. De som er populære fra før, blir mer populære, mens de som ikke er synlige, sliter med å komme inn på arenaen overhode.

Kvinner taper terreng

I debattfeltene er kvinner uttalte fiender. I de mer lukkede rommene skal kvinner ha korrekte meninger for å tillates plass i fellesskap som er sterkt mannsdominerte og som defineres av menn.

Hvis debattfeltenes menn forventer å slippe til orde, bør de unne kvinner den samme muligheten

På en annen kant av nettet finner vi kvinner som oppfordrer hverandre til raushet – til å dele med hverandre, framsnakke hverandre og gi hverandre plass. I smilefjesets tidsalder og anført av alt fra sakprosaforfatter Kathrine Aspaas til direktør i Hewlett Packard Norge og «feel good-blogger» Anita Krohn Traaseth, får kvinner stadig beskjed om at de ikke bør framstå som så sure og negative. Det skjer ikke sjelden at jeg får spørsmål om jeg har lest Aspaas’ bok «Raushetens tid» når jeg har uttalt meg kritisk om noe. Det må jeg ærlig innrømme at det har jeg ikke, men jeg har vært på hennes foredrag der jeg ble oppfordret til å gi fra meg en parkeringsplass på Ikea fordi det ville få meg til å «føle meg så bra». Krohn Traaseth mener man bør stille seg selv ett spørsmål før man sier noe offentlig «ville jeg selv ha likt å bli omtalt og snakket om på den måten?»

Det er ikke alltid jeg gjør det heller. For raushet avler i alt for mange tilfeller taushet. Hvis vi kvinner ikke tillater uenighet og debatt fordi vi skal være rause, gir vi oss selv lite bevegelsesrom, og overlater til andre å føre oss mot et udefinert mål. Disse andre er alt for ofte menn.

Vi kan ikke villig gi bort debattplass som vi gir bort parkeringsplasser til trengende på Ikea. Det er ingen som kommer til å takke oss for det seinere.

Min plass

Som nettdebatterende kvinne fant jeg dette året nok av plasser å henge. Men det var langt fra den plassen jeg kunne ønsket meg, og jeg er ikke sikker på om den kommer til å være like stor neste år.

Hvis debattfeltenes menn forventer å slippe til orde, bør de unne kvinner den samme muligheten. Hvis mennene litt lenger opp i aristokratiet vil fortsette å hevde sin posisjon, bør de vise oss hvorfor de er fortjent til den. Og hvis kvinner vil ha plass, må de ikke anbefale hverandre å holde kjeft.

Det er opp til oss alle å sørge for at nettet forblir demokratisk.

  1. Les også

    Måtte stenge kommentarfeltet under netthatvideo

  2. Les også

    Vi sjikaneres jevnlig

  3. Les også

    - Jeg lar meg ikke true til taushet

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Nettavisen stenger kommentarfeltene med umiddelbar virkning

  2. KRONIKK

    Kronikk: Debatt i elitens avlukker | Joachim Laberg

  3. SID

    «Dra tilbake dit dere kommer fra!»: Tre hijab-debattanter svarer på kommentarene under innleggene sine

  4. DEBATT

    Resett-debattantene er frittenkende på en langt mer saklig måte enn det Rossavik gir inntrykk av

  5. KRONIKK

    «Den som får flest likes, ansees å ha rett og kan omtale seg som den som forvalter sannheten»

  6. KULTUR

    Disse hemmelige Facebook-gruppene gjorde #metoo-opprøret mulig