Kronikk

Jeg har innsidekunnskap om radikalisering. Jeg er en eks-radikaler | Iyad El-Baghdadi

  • Iyad El-Baghdadi
    Skribent og forfatter

Iyad El-Baghdadi. Jean-Pierre Jans

Hvis du mener at noen mennesker grunnleggende sett er verdt mindre (eller mer) enn andre, er du allerede radikalisert – det er bare et spørsmål om grad.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Iyad El-Baghdadi. Jean-Pierre Jans

Dette er det syvende essayet i en serie Iyad El-Baghdadi skriver hos tankesmien Civita og publiserer i Aftenposten. Les mer om forfatteren, flyktningen, debattanten og foredragsholderen her!

Det er tragisk hvordan radikalisering virker evig aktuelt, som en slags uopphørlig plage.

Det er tragisk at alt vi skriver om radikalisering i dag kunne vært like relevant i fjor og trolig vil være like relevant til neste år.

En forverret tilstand

Denne artikkelen planla jeg i fjor, i begynnelsen av august. Den gangen hadde vi minnet om terroranslagene foregående måned friskt i minne – angrepene i Nice på Frankrikes nasjonaldag og bombeattentatet i bydelen Karrada i Bagdad. Og her sitter jeg ett år senere og skriver ferdig denne artikkelen med Barcelona-angrepet som bakteppe.

Blodbadet fortsetter, men vår globale kontekst er annerledes – og ikke på godt vis. Siden presidentvalget i USA ser vi ut til å oppleve fremvekst av en ny type radikalisering, hjulpet frem og forsterket av at den har inntatt sin største plattform hittil – Det hvite hus. Forrige gang noen ble drept av en bil kjørt inn i en menneskemengde, før Barcelona, var i Charlottesville. Føreren var tilhenger av hvit makt.

Et sammenfall av faktorer gir oss en mer radikalisert verden, og ser man nærmere etter, ser man at gjerningsmennene har noe til felles: de er voldelige, hevngjerrige og tror på én gruppes overherredømme over andre.

Det er knapt noen overraskelse at en av terroristene fra Barcelona deltok i møter arrangert av en nynazistgruppe, eller at man kjenner til tilfeller der nynazister har «konvertert» til salafist-jihadisme også før den jihadismebølgen vi har opplevd etter 2014.

Palestinske salafister demonstrerer i Gaza i januar 2015, mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Magasinets Muhammed-karikatur utløste terrorhandlingen der islamister myrdet 13 og såret 11 personer. Suahib Salem, Reuters / NTB Sxanpix

Høyreekstreme demonstrerer i Charlottesville, USA, 12. august. En bil pløyde inn blant motdemonstranter, drepte en kvinne og skadet 19 personer. Føreren av bilen var en uttalt nazisympatisør. Steve Helber, TT / NTB Scanpix

I fire år har jeg hevdet at radikalisering, enten mot salafist-jihadisme eller mot nynazisme, er forbundet og kan plottes inn i ett felles veikart.

Veikartet - syv trinn til radikalisering:

Min konklusjon er at radikalisering ikke er unikt «islamistisk», og at den følger et identifiserbart trinnvis veikart. Tenk litt gjennom min definisjon:

1. Jeg er fra én gruppe, de er fra en annen.

2. De er alle like.

3. De undertrykker oss.

4. De er alle medskyldige i å undertrykke oss.

5. Vi er bedre enn dem.

6. Vi må slå tilbake mot deres aggresjon.

7. Vold er den eneste veien.

Siden jeg sammenfattet denne oppsummeringen i 2015, er den vist og delt på internett over en million ganger. Senere samme år holdt jeg et kort foredrag om emnet på en konferanse i Drammen. En versjon oversatt til norsk ble tatt med i Åsne Seierstads siste bok, To søstre.

Min bakgrunn: Jeg er en eksradikaler.

Her føler jeg at det er viktig å snakke litt om bakgrunnen min. Hva er det som gjør meg kvalifisert til å snakke om radikalisering? Svaret har jeg kjempet med i årevis, mens jeg har vekslet mellom skam og aksept.

Årsaken til at jeg uttaler meg om radikalisering med så stor sikkerhet, er at jeg har innsidekunnskap om det. Jeg er en eksradikaler. For ti år siden opplevde jeg selv radikalisering, jeg har personlig erfaring med hvordan det foregår. For ti år siden trodde artikkelforfatteren, som i dag kan betegnes som en islamsk frihetsforkjemper, på salafist-jihadismen.

Historien om min egen radikalisering – og påfølgende deradikalisering – er både traumatisk og interessant, men den må fortelles en annen gang.

Her vil jeg formidle det jeg lærte – av egne erfaringer, men også etter å ha studert jihadist-litteratur og rekrutteringsmateriell, og etter å ha fulgt en rekke fortellinger om radikalisering og deradikalisering gjennom nesten et helt tiår.

Definisjoner og omfang

Før vi ser nærmere på veikartet, er det viktig å definere benyttede begreper og omfang. Radikalisering som felt – og relaterte felter, som kontraterrorisme og forebygging av voldelig ekstremisme – er overstrødd med begreper det er lett å bruke og tolke feil. Så hvordan definerer jeg radikalisering?

Det er min mening at det i kjernen av radikaliseringen ligger en avvisning av ideen om å leve som likeverdige i pluralistiske samfunn. Den radikaliserte ønsker et samfunn der gruppen deres er overlegen – og de «andre» enten er underkuede, assimilerte (eller «omvendt») eller fullstendig fjernet, enten gjennom utvisning eller utryddelse.

Det motsatte av radikalisering er derfor å omfavne pluralistiske samfunn der mennesker lever som likeverdige borgere uansett gruppetilhørighet.

Dette er det sentrale begrepet jeg bruker i arbeidet mitt, og det utgjør grunnlaget for analysen min. Hvis du mener at noen mennesker grunnleggende sett er verdt mindre (eller mer) enn andre, er du allerede radikalisert – det er bare et spørsmål om grad.

Når det gjelder omfang, er det viktig å merke seg at veikartet er ment som et analytisk verktøy som skal gjøre det lettere å forstå radikalisering som prosess. Det forteller deg ikke hvorfor noen blir radikalisert.

En diskusjon om årsakene til radikalisering vil sende oss i retning av psykologien – særlig med tanke på spørsmål rundt mening, tilhørighet og identitet. Og selv om dette absolutt er viktige spørsmål, er de ikke emne for dette veikartet.

Stadium for stadium gjennom veikartet

Det første stadiet på radikaliseringsveikartet er det noen kaller andrifiering – tanken om at vi som mennesker tilhører separate og forskjellige grupper. Jeg er «x» – hvit, muslim, hindu, ateist – og for å kunne identifisere «min gruppe» trenger jeg «de andre». «Jeg er fra én gruppe, du er fra en annen. Vi er forskjellige og adskilte».

Så langt kan det virke ufarlig og nesten naturlig. Mye av gruppebevisstheten vår er sådd i oss lenge før vi ble klar over det – gjennom sosial kontekst eller oppvekst.

Neste stopp på veikartet er imidlertid litt mer urovekkende. «Kollektivisering» – «de er alle like» – er et vanlig resultat av essensialisering og får oss langsomt til å se på «andre» som et enormt kollektiv fremfor som individer. Vi ser dem ikke lenger som personer i seg selv, men som representanter for sine grupper.

Dette stadiet er heller ikke kritisk – kanskje kan vi fremdeles ha et blomstrende multikulturelt samfunnsliv, selv om vi føler at vi er fra separate grupper, og selv om vi har stereotype oppfatninger.

På neste stadium begynner imidlertid giften å bre seg i farlig grad.

«De» undertrykker «oss»

Fortellingen om undertrykkelse er en fortelling om hvordan «mitt folk» ble forfulgt av «de andre». Undertrykkelsesfortellinger er dobbelt farlige – til å begynne med kan vi ikke se bort fra reell forfølgelse – vi lever tross alt i en verden der mange etniske og religiøse grupper har lidd forferdelig overlast.

Undertrykkelsesfortellinger sitter ofte dypt i den enkelte og blir en hjørnesten i identiteten. Den tilfører livet engasjement, hensikt og retning. Noen tar dette engasjementet og skaper det om til noe positivt og vakkert for andre mennesker. Andre vender det imidlertid til noe mye mørkere.

Selv om undertrykkelsesfortellingene er basert på visse fakta, ender de i de mørkere scenarioene ofte med å eksistere uavhengig av dem. De kan med andre ord bli paradigmatiske, de bidrar til bekreftelsesbias og gjør at man tolker alt som skjer i verden eller eget liv gjennom en «forfølgelsesprisme».

Det foregår en slags overføring eller forskyvning der «min gruppe er undertrykt» blir til «jeg er undertrykt» – selv om personen aldri personlig har vært forfulgt.

Når det skjer, blir fortellingene om «mitt folk» giftige. Kombinert med kollektivisering kommer vi videre til neste stadium: kollektiv skyld. Om de alle er like og «de» forfølger «oss», er de alle medskyldige i vår undertrykkelse.

Tenk deg om du skulle bevege deg rundt i samfunnet med slike briller. Tenk deg om du skulle se verden ikke bare som «dem» og «oss» – men som «dem» mot «oss». De er ikke bare «de andre». De er fienden. De forfølger oss, og de er alle medskyldige.

Nå begynner du kanskje å se hvordan noens psykologiske og emosjonelle tilstand kan gjøre det lettere å skli nedover veikartet. Om jeg er en taper, kan jeg kanskje forklare hvorfor på denne måten – det er på grunn av «dem».

Fra offertankegang til vold

Når vi er her, har det radikaliserte verdenssynet fått fotfeste og krever aktivitet og handling. Hvorfor hater de oss? Hva gjør vi med det, og hvordan gjør vi det?

«Hvorfor hater de oss?» Jo, det er fordi vi er bedre enn dem. De er i hovedsak onde, og vi er i hovedsak gode, som «historien» viser rikelige eksempler på. Vi er siviliserte og de er primitive. Vi er «fredselskende» og de er barbarer. Vi er troende og de er vantro.

«Hva gjør vi med det?» Det eneste fornuftige og moralsk riktige å gjøre er å forsvare oss. Vi er i vår fulle rett til å forsvare oss. Vi gjør det for «vår» frihet, for «rettferdighet». Vi er i en situasjon som krever selvforsvar.

«Hvordan?» Selvfølgelig med makt. Vold er den eneste veien.

Mange har forbundet radikalisering med terrorisme, men veikartet viser at vold ikke er radikalisering i seg selv, men en konsekvens av radikalisering.

Radikaliserte personer har et sterkt ønske om å realisere sitt overlegne, hevngjerrige verdenssyn med alle tenkelige midler. Noen mener det innebærer å rive ned hele verdensordenen og etablere et globalt kalifat. For andre er det mer effektivt å velge en «stump gjenstand» og bruke staten som plattform for å utøve tvangspolitikk.

Åpne spørsmål

Det er tragisk at radikalisering er blitt et evig aktuelt tema, men det er et veldig viktig tema. Radikalisering dreier seg ikke bare om vold – innerst inne dreier det seg om å avvise sameksistens som likeverdige i pluralistiske samfunn. Det dreier seg om våre samfunns helse og bankende hjerter.

Vi har bare så vidt ripet litt i overflaten, og jeg vet at mange spørsmål har oppstått uten at de er blitt besvart.

Hva er det med menneskenaturen som får dette til å skje? Hvilke psykologiske og sosiale trekk fremmer det (eller skjermer mot det)? Hva er religionens rolle, særlig islam, og er det mulig å finne en «religiøs» løsning på radikalisering?

Hvordan bygger vi «åpne» stammer? Hvordan kveler vi essensialisering og kollektivisering i fødselen? Hvordan fremmer vi samarbeid og bryter ned stereotyper? Hvordan humaniserer vi forfølgingsfortellinger?

Hvordan bygger vi global likestilling i stedet for globalt overherredømme? Hvordan kanaliserer vi rettferdig sinne mot konstruktiv aktivisme i stedet for destruktiv nihilisme? Hvordan lærer og fremmer vi ikkevold som strategisk valg?

Dette er selvfølgelig flere spørsmål enn det er mulig å svare på her. I neste artikkel vil jeg forsøke å belyse deradikalisering.

På Twitter: @iyad_elbaghdadi

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Essayserie Iyad El-Baghdadi
  2. Islam
  3. Radikalisering
  4. Kalifat
  5. Religion
  6. Civita

Essayserie Iyad El-Baghdadi

  1. MENINGER

    «Make islam great again»

  2. KRONIKK

    Når tyrannene gjør politikk til religion | Iyad El-Baghdadi

  3. MENINGER

    Muslimer som prøver å finne ut av islam på egen hånd, vil høyst sannsynlig treffe på ekstremistisk materiale.

  4. KRONIKK

    Satiren blomstrer på saudiske sosiale medier | Iyad El-Baghdadi

  5. KRONIKK

    Er vi i ferd med å miste demokratiet vårt? | Iyad El-Baghdadi