Kronikk

Veien til presidentmakten

  • Sergii Leshchenko
Problemene med å gjenopprette orden i Ukraina og å bekjempe terrorisme, samtidig som det er nødvendig å ta et oppgjør med korrupsjonen som henger igjen etter Janukovitsjs presidentperiode, får presidentembetet som Poroshenko nå skal ta over til å virke langt mindre rosenrødt enn det  gjorde da han sto foran folkemassene på Maidan-plassen i januar, skriver kronikkforfatteren.

Skjebnen gir Petro Porosjenko en sjanse til å bli den første president-reformatoren i Ukraina.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  1. desember 2013. Ukrainas hovedstad Kiev. Det var under de første blodige sammenstøtene mellom demonstranter og politi at denne mannen for første gang inntok TV-skjermene i en ny rolle.

I løpet av de siste årene hadde han blitt sett på den parlamentariske talerstol og i rom der toppforhandlinger har funnet sted.

Sergii Leshchenko.

Nå sto han på en bulldoser som demonstrantene forsøkte å kjøre inn i politiet som voktet presidentens administrasjonsbygg, og prøvde å stoppe dem. Slik begynte hans vei til makten.

Slo sin viktigste rival

Petro Porosjenko vant presidentvalget, og det tok ham bare noen måneder å øke sin popularitet i Ukraina, fra en ubetydelig støtte til 55 prosent av stemmene.

For ett år siden var han redd for å stille til ordførervalg i Kiev, fordi uten støtte fra partiet til den daværende fengslede Julia Timosjenko var han usikker på sin seier.

Men i presidentvalget slo han sin viktigste rival med overveldende margin.

Mange vestlige ledere kjempet lenge og mye for å få Timosjenko ut av fengsel, men Timosjenkos tid er over. Med Janukovitsjs flukt mistet Timosjenko en nyttig motstander som gjorde henne til det mest gunstige alternativet av de to. I konfrontasjon med Porosjenko måtte hun nøye seg med kun en fjerdedel av Poroshenkos stemmer.

Den geopolitiske orden

Petro Porosjenko er den femte presidenten i Ukraina, valgt etter at den autoritære lederen Viktor Janukovitsj. Han ble som kjent styrtet da han avsluttet sin fornedrende presidentperiode med drap på mer enn hundre demonstranter, og flyktet til slutt til Russland. Vel fremme ba han Vladimir Putin om å sende militære tropper til Ukraina.

I mer enn tre måneder har Ukraina ligget skjelvende under trampingen fra de russiske soldaters støvler.

Først annekterte russiske soldater Krimhalvøya, og med det ødela Kreml den geopolitiske orden i den tidligere Sovjet-regionen. Deretter har russisk militær etterretning infiltrert Donetsk og Lugansk-regionen, hvor de ble slagkraften for separatistene, som krever at disse to regionene separeres fra Ukraina.

Det er derfor rart å lese intervjuet med Julie Wilhelmsen i Aftenposten den 29.mai, hvor hun sier at Russland har rett til å legge ansvaret for uroen i Ukraina på Vesten og USA. Det er hverken Vesten eller USA som har annektert Ukraina. Mens Polen og USA sender mat og klær til ukrainske soldater, sender Russland separatister til Ukraina og forsyner dem med våpen.

På scenen med et positivt budskap

Problemene med å gjenopprette orden i Ukraina og å bekjempe terrorisme, samtidig som det er nødvendig å ta et oppgjør med korrupsjonen som henger igjen etter Janukovitsjs presidentperiode, får presidentembetet som Porosjenko nå skal ta over til å virke langt mindre rosenrødt enn det gjorde da han sto foran folkemassene på Maidan-plassen i januar.

Porosjenko selv dukket ikke opp på scenen så ofte, men da han gjorde det hadde han alltid et positivt budskap.

Han var heller ikke involvert i forhandlingene med president Janukovitsj, som inviterte tre opposisjonslederne til rundebordsamtaler da snikskyttere skjøt folk på Maidan.

Resultatet ble at Porosjenko fikk maksimalt ut av situasjonen da alle andre politikere på begge sider mistet all popularitet.

Russisk propaganda

Presidentvalget viste en likt fordelt støtte til Porosjenko i alle regioner i Ukraina hvor valget ble avholdt. I de russisktalende regionene Dnipropetrovsk og Odessa stemte mer enn 40 prosent på ham, mens i Vest-Ukraina var hans støtte på rundt 60 prosent.

Disse resultatene, hvor det ikke finnes noen skarpe forskjeller, knuste den russiske propagandamyten om splittelsen i Ukraina.

Valget i Ukraina avslørte også den russiske propaganden som i flere måneder har spredd myter om nasjonalister og høyreekstreme i Ukraina.

Lederen av det ekstreme høyreorienterte partiet «Svoboda», Oleg Tyahnybok, fikk bare 1,16 prosent, og lederen av «Høyre sektor», Dmytro Jarosj, fikk 0,7 prosent. Sammen fikk de mindre enn presidenten av den ukrainske jødiske kongressen, Vadim Rabinovitsj.

Tyahnyboks støtte i Lviv, som regnes som en høyborg for den nasjonalistiske ideologien i Ukraina, fikk dermed ikke engang 2 prosent. Likevel spredte russisk fjernsyn umiddelbart etter stengingen av valglokalene en bevisst desinformasjon om at presidentvalget i Ukraina ble ledet av Dmytro Jarosj med et resultat på 37 prosent.

Vesten må stille krav til Ukraina

Skjebnen gir Porosjenko en sjanse til å bli den første president-reformatoren i Ukraina.

Vårt land trenger en ny moderne hær, en hær som ikke kan bygges uten militær og teknisk bistand fra Vesten.

I tillegg trenger vi en reformasjon innenfor økonomien. Også dette er bare mulig med støtte fra IMF, USA og Europa.

Men den viktigste tjenesten som Vesten kan gjøre, er å bli en alliert av det nye sivile samfunnet i Ukraina, samtidig som de krever at de ukrainske myndighetene nå bygger et reelt demokrati.

Tildeling av bistand til Ukraina fra Vesten bør være knyttet til tiltak som utrydder korrupsjon og sikrer en infrastruktur som foretar kontroll av budsjettpenger.

Dette er den eneste måten å stoppe tyveriet som vår regjering lider av. Kun da vil vestlige land spille en avgjørende rolle i at Ukraina bryter ut av den post-sovjetiske fortiden.

Les også

  1. Ekstremister står ikke bak opprøret

  2. «Ukrainas Willy Wonka» erklærer seg som valgvinner

  3. Proukrainsk student: «For å unngå krig må folk slutte å se på TV»

  4. Putin: Vil respektere ukrainernes valg av ny president

Les mer om

  1. Kronikk