Kronikk

Selvsagt finnes det en fasit for barneoppdragelse | Inger-Lise Køltzow

  • Inger-Lise Køltzow
    Pedagog og forfatter

Barn trenger tid til lek, alene og med voksne, og de bør få hjelpe til med gjøremål i huset, skriver kronikkforfatteren. Shutterstock / NTB scanpix

Å si: «Det finnes ingen fasit» fratar oss foreldrene tilliten til at vi klarer å manøvrere og velge for våre barn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De sier barn er så forskjellige, og at enhver forelder er ekspert på sitt barn. Siden hvert barn er unikt, er det vanskelig å mene noe allment om hva som er bra. Barn er for spesielle til å kunne lage en slik oppskrift. Jeg synes det er underlig at flere av dem som sitter på stor kunnskap om barn, velger å synge dette refrenget.

Professor Stein Erik Ulvund er viktig for epoken vi nå oppdrar barna våre i. Hans mantra er tidstypisk og gjentas ofte: «Husk at fasiten er at det ikke finnes noen fasit. Du er den beste eksperten på ditt eget barn.»

Merkelapper på barn

Selv unngår han å gi allmenne råd, ved å tilby oss foreldre fem temperamentstyper vi kan klassifisere barna våre i («Rakkerunger og englebarn»). Ethvert temperament skaper utfordringer, og bare ved å vedkjenne oss barnets merkelapp og påfølgende utfordring, kan vi foredle og korrigere i oppdragelsen:

Er barnet ditt en utålmodig rotekopp eller egoistisk og dominerende? Vær så god, for å få råd må du velge!

Kunnskapselitens kor

Ved å differensiere i temperamentstyper, unngår Ulvund å gi én oppskrift. Han håner de som prøver det, først og fremst fordi «rådene spriker i alle retninger». Dessuten, allmenne råd à la en fasit, kan få oss til å føle oss som mindre gode foreldre, eller gi dårlig samvittighet. Flere i kunnskapseliten har dannet et kor, som råder oss til å stole på oss selv.

  • Barnepsykolog: – Du må nesten tilbake til 70-tallet for å finne barn som bare løp ut og fant på noe selv

Vi bør være klar over at også dette rådet er skjellsettende. Det griper ned i alle ledd, og det er samme melodi helsesøster nynner når hun sier vi foreldre kjenner barnet best. Spørsmålet er, hjelper dette velmente forsøket på å styrke vår selvfølelse, Linda og Ole som er foreldre for første gang? Vet de best selv, er det alt eliten har å komme med?

Fratar foreldre tillit

Å si: «Det finnes ingen fasit» fratar oss foreldrene tilliten til at vi klarer å manøvrere og velge for våre barn. Vi blir undervurdert, og er dermed en foreldregenerasjon som snytes for kunnskapsdeling om barn.

Til enhver tid har foreldre fått tips og råd, og om enn de har endret seg med trender og tiår, har foreldre blitt tilbudt en trygghet: Noe vet vi. I dag er det eneste vi vet, at vi ikke kan behandle alle barn på samme måte. Det trenger ikke være sånn. Selvfølgelig finnes det en fasit, noe vet vi.

Sosial stund

Alle barn, fra spedbarn til tenåringer, har godt av sosial stund. Sosial stund er tid da barn og voksen er opptatt av det samme, sammen. Det er for eksempel når vi ser babyen inn i øynene og synger, eller når vi har en god samtale med tenåringen. For å oppleve de sosiale stundene, må vi foreldre være årvåkne for når barnet er klar for det.

Spedbarnet må være våken og mett, da er de ofte sosialt søkende. Da er det viktig å være der! Tøyse og tulle, snakke med dem og forsvinne i gylne øyeblikk, sosiale stunder. Det er samme prinsipp med tenåringene. Det hender de er snakkesalige. Da bør vi slippe alt vi har i hendene og sette oss ned, prate.

Sosiale stunder har vi mange av når barna er små. Vi leker med dem, reiser i svømmehallen, leser bok eller tar imot fotballen treåringen sentrer til oss. Disse stundene er som lim i relasjonen mellom voksne og barn. De har barn godt av, helt uavhengig av temperamentstype og alder.

Belønningssystemer

Men selv ikke det at sosial stund er bra for alle barn, er det enighet om i dag. Tvert imot opplever jeg at vi foreldre oppfordres til å holde igjen ved å bruke belønningssystemer, barn må gjerne fortjene hyggelig tid med oss. Her er det bred enighet. Professor Terje Ogden hevder: «Vi ser ingen negative konsekvenser med enkle belønningssystemer.»

Foreldreveiledningsprogrammer i regi av kommuner, som TIBIR, PMTO og MST bruker dem, i likhet med at flere skoler belønner ønsket adferd systematisk. I tillegg anbefales foreldre å bruke belønningssystemer, for eksempel av Carolyn Webster-Stratton («De utrolige årene») og Egil Launes («Foreldrehjelpen – oppdragelse som virker»).

Merkverdig samspill

For å ta en nærmere titt på denne tendensen, bruker jeg igjen Ulvund som eksempel, siden han tilhører kunnskapseliten og er tidstypisk. La oss si vi har et barn som roter, og det vil vi gjøre noe med. For å få hjelp fra professor Ulvund, må vi kategorisere barnet som «en utålmodig rotekopp», noe vi selvfølgelig gjør, og dermed utløses følgende råd: «Fra femårsalderen kan du lage en belønningskalender og gi barnet et klistremerke hver dag han rydder rommet sitt før han legger seg.» Videre foreslås en tur på kino som belønning. Det er «et vel så bra alternativ som penger eller ting».

Er det ikke noe som skurrer, er ikke dette et merkverdig samspill å invitere til?

Yte og fortjene

Ikke i noen andre relasjoner, ville vi kreve at den andre part skulle måtte yte og fortjene noe hyggelig. Tenk hvis mor sa til far eller far sa til mor: «Hvis du vasker gulvet i dag, skal du få et klistremerke. Vasker du i morgen også, får du ett til. Når du har fått syv klistremerker, kan vi ha en romantisk middag!» Det fremstår som absurd og latterlig og ikke så rent lite urimelig. Nettopp. Sånn oppleves det nok også for barna, og jeg vil tro de fleste barn etter en tid protesterer på praksisen.

Et alternativ for å løse ethvert barns manglende motivasjon til å rydde rommet, kunne være: «I kveld skal vi rydde rommet ditt sammen. Det blir fint, kanskje vi kan ommøblere litt samtidig?» For å skyve på møbler og å samarbeide med voksne, det liker også alle barn. Såfremt vi er inkluderende, inviterende og blide, så blir de gjerne med.

Vi trenger ikke forhandle om turen på kino. Det er sosial stund og det har vi med barna fordi vi liker å gjøre hyggelige ting med dem og fordi vi elsker dem. Sosiale stunder er ikke noe barna må fortjene, det er bra for alle barn, uansett alder. Eller, er det fortsatt skummelt å si noe som gjelder for alle barn?
Selvfølgelig finnes det en fasit, noe vet vi om barneoppdragelse.

Barna bør få bidra

Barn trenger tid til lek, alene og med voksne, og de bør få hjelpe til med gjøremål i huset. Enten det handler om rydding eller middagslaging, kan barna få bidra, sammen med oss. Spedbarnet ved å se på, tenåringen ved for eksempel å betale familiens regninger. Det gjelder å ha kløkt, skal vi skape familier der vi voksne langsomt lærer barna, så de klarer seg selv.

Tenk om vi kunne gå inn i en æra der det igjen var greit å gi allmenne råd. Sånne er lettere å anvende enn å måtte gå veien om merkelapper og klistremerker. Barn er forskjellige, men barn er også barn. Med dette for øyet, utfordrer jeg kunnskapseliten: Hva har dere å bidra med?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barneoppdragelse

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi kan samarbeide med barna istedenfor å beordre dem.

  2. DEBATT

    Meninger: Barn blir forskjellige - og normale

  3. DEBATT

    Belønningssystemer er greit i oppdragelsen av bikkjer. Men barn er ikke dyr | Tone Strømøy

  4. KRONIKK

    Mange foreldre forholder seg til tenåringene sine som om de var babyer

  5. FAMILIE OG OPPVEKST

    Sliter barnet ditt med å sove? Her er søvnekspertenes tips – fra nyfødt til tenåring.

  6. FAMILIE OG OPPVEKST

    Tusenvis av familier i karantene: Her er tipsene som bevarer husfreden