Da det var lov for norske menn å ha to koner | Elisabeth Wille

Den norske eksilregjeringen i London vedtok en lov som tillot bigami og som satte trofast ventende norske koner i en håpløs situasjon etter krigen.

Tenk om du var blitt skilt uten å få vite om det – og din mann hadde fått seg en ny kone!

Det var det som skjedde etter at den norske eksilregjeringen i London vedtok den såkalte bigamiloven i april 1942. Loven gjorde at nordmenn i utlandet – stort sett menn – kunne få skilsmisse fra sine norske ektefeller uten at disse hverken fikk vite om søknaden eller at skilsmisse var blitt gitt, slik at mannen kunne gifte seg igjen. Vilkåret var at det på grunn av krigen ikke var mulig å komme i kontakt med den annen ektefelle.

Tenk at du hadde ventet på mannen din i fem lange år og sto på kaia med barna dine i 1945 og håpet å se mannen din komme hjem etter krigen. Og så kom han ned landgangen med ny kone og kanskje også med nytt barn.

Avhengige av mannen som forsørger

Etablerte kjærlighetsrelasjoner dekker grunnleggende behov i menneskers liv. I Norge i dag er slike kjærlighetsrelasjoner både samboerforhold og formelle ekteskap. For 70–80 år siden var ekteskap stort sett nødvendig for å etablere slike varige kjærlighetsforhold.

Les også

Gjenforeningslykken var stor i 1945 - men for noen hustruer ble fredsdagene en katastrofe

I datidens mannsdominerte arbeidsliv var det også slik at de fleste gifte kvinner var hjemmeværende og avhengige av mannen som forsørger. Selv på 1960-tallet sa min far til meg «at man ikke måtte gjøre det for fristende for kvinnene å gå ut i arbeidslivet». Også den sosiale status var knyttet til mannen og ekteskapet. Som en venninne av min farmor sa: «Jeg har da i hvert fall min fruetittel». Det var en skam å være skilt.

Dokumenter i Riksarkivet

Stor var derfor min forbauselse da jeg for mange år siden ble klar over bigamiloven. Jeg lovet meg selv den gang at dette måtte jeg undersøke nærmere. Gjennomgang av dokumenter i Riksarkivet og andre undersøkelser har gitt meg et grundigere innblikk i det som skjedde, både ved behandlingen av loven og av konkrete skilsmissesaker. Jeg har også fått kontakt med flere familier som ble berørt av loven.

Bakgrunnen for loven var en konkret skilsmissesøknad fra en mann som hadde en kone som var svært nazifisert. Hun var niese til en av nazistatsrådene og arbeidet selv for Gestapo. Mannen hadde forsøkt å få skilsmisse etter de gjeldende reglene, men hun hadde nektet å samarbeide, og hennes onkel forhindret domstolsbehandling. Mannen hadde funnet seg en ny kjæreste som han ville gifte seg med, og Justisdepartementet i London fikk sympati for «det unge elskende par».

Lignet lov fra nazimyndighetene

Det hører med til historien at allerede i november 1940 hadde naziregjeringen i Norge vedtatt en tilsvarende lovendring som tillot skilsmisse uten varsel til ektefellen dersom ektefellen «var fraværende i utlandet». Selv om også denne loven tilsynelatende hadde en konkret og «aktverdig» sak som bakgrunn, er det lett å tenke seg at den også hadde en nazipolitisk begrunnelse.

Londonregjeringen var klar over denne bestemmelsen, og selv om de presiserte at den ikke var forbilde for bigamiloven, bærer den likevel preg av å være det. Det problematiske er at Regjeringen ikke tok hensyn til at de faktiske forhold var forskjellige.

• Les om krigsseilernes «mor», Else Heimstad.

Norske kvinner som søkte skilsmisse etter den «norske» loven, hadde stort sett ikke kunnskap om hvor mannen befant seg og kunne derfor ikke kontakte ham. Mennene i utlandet som søkte skilsmisse fra sine norske ektefeller, visste stort sett hvor disse befant seg eller kunne lett finne det ut. Det var utstrakt kommunikasjon med personer i Norge, særlig gjennom Røde Kors-brev.

Stemplet som «tyskertøser»

Loven ble ikke allment kjent i Norge før etter frigjøringen. Den ble tatt opp i Stortinget i september 1945 og opphevet umiddelbart etterpå. Behandlingen i Stortinget etterlot imidlertid et inntrykk av at det var kvinner som «fløy med tyskere», som ble skilt etter bigamiloven. Når vi vet hvordan «tyskertøsene» ble behandlet etter krigen, kan man lett forestille seg hvor belastende det var å få et slikt stempel på seg.

Dette gjorde at mange kvinner kviet seg for å gjøre sine rettigheter gjeldende. Og selv om det var regler om bidrag til fraskilte koner og til barn, var dette ofte vanskelig å få til når mannen hadde etablert ny forsørgelsesbyrde. For de forsmådde kvinnene og deres barn var situasjonen svært vanskelig både økonomisk og sosialt.

Varierende krav til opplysninger

Det er mange ting som forundrer meg ved behandlingen av loven og de enkelte sakene. Lovens betingelse var både at det ekteskapelige samliv hadde vært opphevet i minst tre år og at det ikke var mulig å komme i kontakt med den annen ektefelle. Fysisk adskillelse var ikke uten videre det samme som opphevet samliv. Departementets krav til opplysninger om dette var imidlertid svært varierende.

Les også

Hun reddet norske fanger i tyske konsentrasjonsleire | Guri Hjeltnes

Det er også forunderlig at ikke alle saker hvor det var klare bevis eller indikasjoner på at konene hadde samkvem med tyskere eller nazister, førte til skilsmisse. Det synes også merkelig nok som at det var lettere å få skilsmisse jo nærmere vi kom frigjøringen i mai 1945. Dette står i sterk kontrast til at Regjeringen allerede så tidlig som i 1944 nektet en skilsmisse med den begrunnelse at saken måtte utstå til krigen var over, slik at konens forhold kunne avklares nærmere.

Hensynet til kvinnene fraværende

Men det som opprører meg, er at i lovforarbeidet er hensynet til ektefellen i Norge – som altså stort sett var kvinner – totalt fraværende. De var usynlige. Dette står i sterk kontrast til myndighetens propaganda om hvor viktige de norske kvinnene var for krigsinnsatsen. Disse fagre ord hindret ikke Regjeringen i å støtte de menn som sviktet sine norske koner.

Les også

Terboven ble lurt av norsk elskerinne

Så skulle man tro at loven ble laget med bakgrunn i en holdning til kvinner som nå er forlatt. Tone L. Wærstad viser imidlertid i sin juridiske doktoravhandling av 2016 at når pakistanske menn søker godkjennelse av sin muslimske skilsmisse fra sine pakistanske koner i Norge fordi de ønsker å gifte seg igjen, er den første konen ofte «usynlig» for norske myndigheter.

Urett rammer også muslimske koner

Det hender at kvinner blir lokket, lurt eller truet hjem til Pakistan og kan være uvitende om at de er blitt skilt, eller i hvert fall uvitende om at mannen ønsker skilsmissen godkjent i Norge. Norske myndigheter bruker store ressurser på å undersøke om den pakistanske skilsmissen er gyldig, men lite ressurser på å undersøke forholdene for den fraskilte ektefellen. Hun kan ha rett til selvstendig oppholdstillatelse, økonomiske rettigheter i forbindelse med skifte av felleseie, rett til sosialhjelp og muligheter til å melde om overgrep. Ikke noe av dette kan hun gjøre gjeldende når hun hverken er klar over sin formelle situasjon eller sine rettigheter.

Muslimske kvinner som har vært gift i Norge og har rettigheter her, ser ut til å være like usynlige for norske myndigheter i dag, som de kvinnene i Norge som ble skilt etter bigamiloven under andre verdenskrig.

Elisabeth Wille er pensjonert advokat. Hun har nylig utgitt boken «Til krigen skiller oss ad. Den norske bigamiloven under annen verdenskrig» (Pax Forlag).

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.