Jeg skriver serieromaner og er stolt av det. | Salmund Kylvik
Kiosklitteratur, damelitteratur, smusslitteratur, husmorporno… De nedlatende betegnelsene er mange.
Jeg er blitt spurt om jeg ikke heller vil skrive en «ordentlig» bok, uten at jeg får noen tilfredsstillende forklaring på hva en ordentlig bok er.
En bok med stive permer, blir det sagt. Ja vel? Så da er det permene og omslaget som bestemmer hvor ordentlig innholdet er?
En bok må være av litterær verdi, ifølge Forfatterforeningen, som vegrer seg mot å slippe forfattere av serielitteratur innenfor sine rekker. Serielitteraturen er nemlig pr. definisjon blottet for slik verdi.
Greit nok, men hvordan definere litterær verdi?
Svarene blir ofte diffuse, spesielt når en serieromanforfatter stiller spørsmålet. Det viktigste blir å forklare hvorfor serieromaner ikke kan ha noen litterær verdi: Den er nemlig skrevet for å underholde. Leseren skal få lyst til å lese videre, til neste side, neste kapittel og helst også neste bok i serien. Hva er så galt med det?
Et annet ankepunkt, er at bøkene er lettleste. De kan dermed nå ut til et bredt publikum som blir underholdt og får lyst til å lese flere bøker. Skal den slags få lov til å bre om seg, risikerer man at nordmenn blir et lesende folk.
Knut Olav Åmås : Margit Sandemo fikk hundretusener til å elske å lese bøker
Litteraturen det skal ties om
Dermed er det ikke rart at underholdningslitteraturen må angripes, eller aller helst ties i hjel. Hvem vil vel at folk skal begynne å lese bøker i utide? At serieromaner for mange fungerer som en innfallsport til litteraturen og gjør at andre og mer «seriøse» forfattere også får flere lesere, er best å forbigå i taushet.
Kanskje det er derfor «kiosklitteraturen», de fargerike serieromanene du kan se i stativene i kiosker og dagligvareforretninger, så sjelden bli omtalt i avisene?
Margit Sandemo og hennes forfatterskap fikk relativt bred omtale og rosende ord i flere aviser, og til og med fra Den norske Forfatterforening – etter at hun var død. Kanskje hun hadde fortjent en anmeldelse eller to mens hun levde også?
Serieromanene eksisterer ikke. I hvert fall ikke for Aftenpostens anmeldere. Ikke for de fleste litteraturanmeldere ellers heller. Bortsett fra noen unntak i VG, blir «den slags» litteratur forbigått i taushet i håp om at den da vil bli glemt av folk flest. Det samme er gjeldende i litteraturprogrammene på NRK.
Skitten smusslitteratur
Uansett hva folk måtte tro: En serieromanforfatter med respekt for seg selv farer ikke med lettvint venstrehåndsarbeid. Det ligger gjerne flere års forarbeide bak en ny serie som lanseres.
Kanskje er noe av årsaken til den tilsynelatende fornektelsen av serieromanenes eksistens at enkelte, også blant anmelderne, oppfatter serielitteraturen som «smusslitteratur»?
Skitten litteratur, altså.
Jeg kom nylig over en artikkel i forskningsmagasinet Apollon som handlet om rettssaken mot Agnar Mykle i forbindelse med boken Sangen om den røde rubin sett i et idéhistorisk perspektiv.
Der var begrepet «smusslitteratur» beskrevet dels som en pervertering av den offentlige moral, gjennom utgivelse av den amerikanske Kinsey-rapporten på norsk – « … og oppblomstringen av såkalt smusslitteratur med frislippet av papir etter krigen; pornografi,mannfolkblader” og all slags frilynt skjønnlitteratur i uskjønn blanding».
Er serieromaner pornografi?
Jeg er redd for at lesere med slike forventninger som kaster seg over en serieroman, blir sørgelig skuffet. Er man ute etter saftige erotiske skildringer, finnes det flere eksempler på den slags i den «seriøse» litteraturen.
I serieromanene finner du fortellinger om både kjærlighet og hat, akkurat som i litteraturen ellers, men hovedvekten er lagt på historien som skal fortelles og ikke på erotikken.
At noen likevel har en annen oppfatning, fikk jeg selv erfare da jeg på forsommeren ville forære et signert eksemplar av førsteboken i den siste romanserien min til en dame som gikk forbi:
– Jeg leser ikke den slags!
– Men kanskje du kunne prøve å lese noen sider? Du får den helt gratis.
– Jeg vil ikke lese den slags, sier jeg. Det er skitten litteratur, det er smuss – hører du: SMUSS!
Hun hisset seg voldsomt opp over at jeg kunne finne på å antaste henne på denne måten, og det var rett før hun tilkalte både politi og annen øvrighet for å beskytte seg mot den skumle pornomannen.
Porno? Boken handler om to fattige, unge mennesker som prøver å finne sin plass i en voksenverden på 1920-tallet som er preget av arbeidsløshet, store klasseforskjeller og forbudstid. For å sitere redaktøren min: «De kysser ikke engang!»
Kanskje damen jeg skremte den gangen, skulle ha gitt den en sjanse?
Vigdis Hjorth: – Jeg har skrevet romaner siden jeg var 22 år. Plutselig har alt gått av skaftet.
Nedlatende betegnelser
«Damelitteratur» er det blitt kalt. Men de fleste voksne boklesere i dagens Norge er (dessverre) damer. Gutter og menn burde absolutt lese flere bøker enn de gjør.
At det i hovedsak er kvinner som leser bøker, gjelder alle litteraturformer. Dessuten var det vel egentlig Morgan Kane-bøkene som på mange måter var starten på den norske serielitteraturen. Den første av de i alt 83 bøkene kom ut så tidlig som i 1966, men var det damelitteratur? Neppe.
Kan bøkene til Margit Sandemo defineres som damelitteratur? De er skrevet av en dame, men hun hadde da vitterlig også mange mannlige lesere?
Kiosklitteratur, damelitteratur, smusslitteratur, husmorporno… De nedlatende betegnelsene er mange, og de brukes helst av folk som ikke leser «den slags». Men mange av dem ser derimot med stor glede og iver på ulike TV-serier. Også anmelderne gjør det, og avisene gir spalteplass til serieanmeldelser.
Det er vanskelig å anmelde en serieroman, fordi anmelderen vil trenge mer enn de par første bøkene for å gjøre seg opp en mening. Mens en TV-serie derimot, godt kan få en anmeldelse etter én eller to episoder. Bortsett fra selve mediet: Hva er den store forskjellen på en TV-serie og en romanserie?
Nei, jeg skammer meg ikke over å skrive serieromaner, og jeg venter ikke at kulturredaksjonene omtale bøkene mine. Så lenge leserne kan fortelle at de finner leseglede, er det nok for meg.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
