Kronikk

Bør utdødde arter gjøre comeback?

  • Eirik Newth

Slik de døde dyrene klones til live - i Jurassic Park - kan bli redningen for truede dyrearter. Foto: Universal Pictures

Høyteknologi ses ofte på som en trussel mot naturen. Nå kan den bli redningen for det biologiske mangfoldet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det skjer ikke så ofte, men av og til klarer populærkulturen å snuble over et sentralt spørsmål i skjæringspunktet mellom vitenskap, politikk og moral. Et eksempel er Jurassic Park, en film hvis premiss – hvis du mot formodning ikke skulle ha sett denne TV3-traveren – er at forskere får tak i arvestoffet etter forlengst utdødde dinosaurer.

Det eldgamle DN-et er oppstykket og fullt av huller. Og for å få et komplett dinosaurmolekyl må filmens forskere genspleise det med arvestoff fra moderne dinosaur-slektninger. Det reparerte arvestoffet implanteres så i egg fra amfibier, som blir de første foreldrene til en ny generasjon av dinosaurer.

Selv om Tyrannosaurus Rex med venner gudskjelov ikke lar seg gjenskape på denne måten (man kan ikke klone stein, som en av ekspertene på feltet har påpekt), er teknikker som ligner på dem fra filmen nå i ferd med å tas i bruk på andre utdødde dyr.

Kloner magerugende frosk

Forskergrupper i flere land arbeider med å gjenopplive arter fra bl.a. vevsprøver i museumssamlinger. Det mest aktuelle eksempelet er en magerugende frosk som døde ut i Australia i 1983, som lokale forskere mener kan bli klonet i relativt nær fremtid.

Den sydlige magerugende frosken (Rheobatrachus silus) ble oppdaget så sent som i 1973, og vakte internasjonal oppsikt da zoologer konstaterte at hunnfrosken var i stand til å skru av produksjonen av magesyre, svelge befruktede egg og la rumpetrollene klekkes ut i magen.

Men Rheobatrachus rakk altså ikke å være kjent for vitenskapen lenge før den forsvant, antagelig som følge av tap av leveområde. Dyret hadde vært regnet som utdødd i tyve år, da det fanget interessen til professor Mike Archer ved University of New South Wales.

Funnet i fryseboks

Archer, som er zoolog og paleontolog, har lenge argumentert for å gjenopplive utdødde arter. Da det ble funnet godt bevarte prøver av magerugende frosk i en fryseboks på universitetet, bestemte han seg for å forsøke å gjenskape Rheobatrachus med samme metode som brukes til å klone nålevende dyr.

Etter å ha gjentatt prosessen flere hundre ganger oppnådde man i mars i år at et egg delte seg flere hundre ganger og begynte å danne et tidlig forstadium til rumpetroll – for så å stanse i sin utvikling.Utgangspunktet for kloning er et egg fra et nålevende dyr som er tømt for sitt opprinnelige arvestoff. Donor-eggene fant Archer og kolleger hos en froskeart som er nært beslektet med magerugeren. Nye egg ble tømt for sitt opprinnelige innhold, og så fylt med DNA som var suget ut av cellene til den utdødde frosken.

Etter å ha gjentatt prosessen flere hundre ganger oppnådde man i mars i år at et egg delte seg flere hundre ganger og begynte å danne et tidlig forstadium til rumpetroll – for så å stanse i sin utvikling. Der står man i dag, og forskerne vet ikke hvorfor celleklumpen nekter å utvikle seg videre. Håpet er at det skyldes et teknisk problem og ikke uopprettelige skader på arvestoffet, for eksempel.

DNA – et skjørt molekyl

Som mål for gjenoppliving er dette så nær det beste tenkelige tilfelle man kan komme. I de fleste tilfeller vil arvematerialet være eldre og av langt dårligere kvalitet. DNA er et

Eirik Newth Foto: Dons Signe/Aftenposten

skjørt molekyl som brytes ned over tid, og selv under optimale forhold vil det være vanskelig å gjenopplive organismer som døde ut for mer enn noen hundre tusen år siden.

I nedbrytingsprosessen oppstår det feil og hull i den genetiske koden. Er skadene store må en nålevende organismes DNA fungere som et molekylært reisverk for det utdødde dyret, der moderne gener trer inn som erstatning for manglende eller skadede gamle gener. I praksis vil det si at en gjenopplivet art egentlig bør ses på som en hybridskapning.

Den moderne surrogatforelderen må også fysisk være i stand til å bære frem og eventuelt oppdra avkommet. Av denne grunn vil vi neppe se elefantfuglen fra Madagaskar (tre meter høy, 400 kg tung) eller kjempedovendyret i fri utfoldelse i naturen. Det fins rett og slett ikke moderne dyr som er store nok til å legge elefantfuglens egg eller føde et kjempedovendyr.

Mammuten mer aktuell

afp000546977-KxVFwKt5B2.jpg Foto: NTB scanpix

I så måte står forskerne som vil gjenskape mammuten sterkere, da det fremdeles eksisterer elefanter som er store nok til å fungere som surrogater. Og prosessen kan ha tatt et langt skritt fremover tidligere i år, da russiske forskere fant det de mener er rester av godt bevart blod og muskelvev i en nedfrosset mammutskrott på en avsidesliggende øy i polhavet.

Hensikten med å gjenskape arter er jo å reintrodusere dem til naturen, ikke å skape severdigheter i zoologiske hager.Etter funnet uttalte ekspedisjonsleder Semjon Gregorijev fra Russlands nordøstlige føderale universitet til avisen Japan Times: Funnet gir oss virkelig gode sjanser til å finne levende celler, noe som vil hjelpe oss med å gjennomføre prosjektet med å klone en mammut.

Gregorijev opplyser at universitetet nå samarbeider med den koreanske forskeren Hwang Woo-suk, som i 2005 ble den første til å klone en hund. Skulle dette prosjektet lykkes – og ifølge Hendrik Poinar, canadisk ekspert på mammut-DNA, er det kun et spørsmål om penger – vil man stå overfor et nytt problem:

Hensikten med å gjenskape arter er jo å reintrodusere dem til naturen, ikke å skape severdigheter i zoologiske hager. I mammutens tilfelle betyr det at man må finne leveområder som minner mest mulig om siste istid. Slike er ikke lette å finne på en stadig varmere og mer overbefolket klode.

Fra moskus til mammut?

Men ifølge den russiske geofysikeren Sergej Zimov vil mammut kunne trives i dagens Sibir. Han ønsker å sette av et større område av den sibirske tundraen til det han kaller Pleistocene Park, en økologisk nisje for istidsdyr.

Siden mammuten også har eksistert i Norge, skal vi ikke se bort fra at vi om noen tiår får debatten om hvorvidt den skal reintroduseres her.I den geologiske tidsepoken pleistocen (fra ca. 1,8 millioner til 11 500 år før vår tid) minnet Sibirs dyreliv mye om dagens afrikanske savanne. Enorme flokker av planteetere vandret over endeløse gressletter, jaktet på av fryktinngytende kjøttetere som huleløver og kjempebjørner.

Zimovs håp er at flokker av istidsfauna kan gjenskape mammutsteppen, en tørr og treløs landskapsform som var vanlig under siste istid. Han tror til og med det kan være et effektivt klimatiltak, bl.a. fordi tilvekst av gressplanter kan binde opp karbondioksid (CO2)

Siden mammuten også har eksistert i Norge, skal vi ikke se bort fra at vi om noen tiår får debatten om hvorvidt den skal reintroduseres her. Vi har allerede gjort det med moskus, og det er ikke vanskelig å se for seg hva majestetiske mammutflokker i høyfjellet kunne bety for reiselivet.

Vandreduen mest interessant

Selv om det meste av fokuset i diskusjonen har vært på store, medievennlige dyr, er kanskje den mest interessante skapningen i denne sammenhengen den nordamerikanske vandreduen. En gang var dette var jordens mest tallrike fugleart, med flokker så tette at himmelen mørknet og trær brakk under vekten av hvilende fugler.

Med masseinnvandringen til USA fulgte avskoging og overdreven jakt, og på av 1800-tallet hadde bestanden falt dramatisk. I 1914 døde verdens siste vandredue, Martha, i fangenskap.

Det korte tidsrommet siden den døde ut øker sjansene for å finne godt bevart DNA og egnede surrogatforeldre. Og skogene i USA er antagelig store nok til at fuglen kan overleve i det fri. Det gir forskere håp om at vandreduen i fremtiden kan gjeninnta sin gamle posisjon som en sentral art i økosystemet i det østlige USA.

Eller kanskje ikke. Skeptikere – og de er mange – peker på at økosystemet stort sett har tilpasset seg tapet av vandreduen, og at vi derfor ikke aner hvordan en gjenintroduksjon vil slå ut. Om den sosiale fuglen i det hele tatt vil klare seg, da. Første generasjon av den nye vandreduen vil tross alt måtte vokse opp uten en flokk rundt seg.

Bestemt av naturen

Moralsk sett er vandreduen likevel et av de enklere tilfellene. Her har vi å gjøre med en art som ville ha klart seg fint om ikke vi hadde slaktet den ned. Å gjenskape vandreduen innebærer å rette opp feila fra i går. Det er ikke nødvendigvis tilfellet for de gamle utdødde artene det nå forskes på.

Mammuten havner antagelig i samme kategori som dinosaurene i Jurassic Park. Om dem sier en av filmens hovedpersoner: Men vent litt – dinosaurene døde ikke ut som følge av avskoging eller vannkraftutbygging. Dinosaurene fikk sin sjanse. Naturen bestemte at de skulle dø ut.

Genforskeren George Church har vakt oppsikt med sin uttalelse om at svært eventyrlystne kvinner bør vurdere å bli surrogatmødre for klonede neandertalerbarn.Lar man seg ikke overbevise av vi bør ikke leke gud-argumentet, finnes det mer jordnære innvendinger. Som at disse teknikkene lett blir en sovepute: Hvorfor verne villmark nå, hvis vi kan legge truede arter på is og skyve kostnadene over på kommende generasjoner?

Uten etisk refleksjonsevne

Det er heller ikke til å komme forbi at feltet har et imageproblem. Ovennevnte Hwang Woo-suk er sterkt kontroversiell etter at han for noen år siden ble grepet i forskningsjuks. Genforskeren George Church, som nå utvikler en metode for å reparere gammelt DNA, har vakt oppsikt med sin uttalelse om at svært eventyrlystne kvinner bør vurdere å bli surrogatmødre for klonede neandertalerbarn.

Tusener av arter regnes som truet eller sterkt truet, og vi er på full fart mot en fremtid uten løver, neshorn og elefanter i det fri. I et intervju med det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel 18. januar i år legger Church for dagen en manglende evne til etisk refleksjon som kunne ha vært en Jurassic Park-skikkelse verdig. På spørsmålet om vi bør klone neandertalere svarer han: "Jeg pleier å basere mine avgjørelser på et samfunnskonsensus. Min rolle er å avgjøre hva som er teknologisk mulig. Alt jeg kan gjøre er å redusere risikoen og øke fordelene."

Masseutryddelse av arter

Når det er sagt, har virkeligheten en egen evne til å overstyre filosofiske dilemmaer. Og virkeligheten for livet på jorden ser dyster ut. Menneskelig aktivitet er i ferd med å utløse den største masseutryddelsen av arter siden en asteroide traff jorden for 66 millioner år siden.

Tusener av arter regnes som truet eller sterkt truet, og vi er på full fart mot en fremtid uten løver, neshorn og elefanter i det fri. Ingen dyregruppe er hardere rammet enn amfibiene. Opptil en tredel av alle nålevende arter av frosker, padder og salamandre regnes nå som truede.

Årsakene til nedgangen er sammensatt, men konsekvensene for amfibiene og økosystemene som er avhengige av dem kan bli katastrofale. I en slik situasjon er det vanskelig å være kresen: Om professor Archer vil gjenopplive utdødde froskearter og kanskje til og med lære mer om hva som drepte dem underveis, bør han vel få den sjansen?

Selv om naturvern både er best og billigst, spørs det om vi kommer unna naturreparasjon i det lange løp.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Konfirmasjonsdagen forteller at kirken er til for de bemidlede

  2. KRONIKK

    Asylpolitikk på sosiale medier | Brekke, Thorbjørnsrud og Beyer

  3. KRONIKK

    Åpne byrommene for informasjon om Oslo! | Ingrid Røynesdal

  4. KRONIKK

    Putin og Zamjatins advarsel | Jahn Otto Johansen

  5. KRONIKK

    Kronikk: Hvorfor trenger vi et pro-europeisk Norge? | Nina Witoszek

  6. KRONIKK

    Satiren blomstrer på saudiske sosiale medier | Iyad El-Baghdadi