Kronikk

Kronikk: Norsk - bare for de bakstreverske?

  • Irmelin Kjelaas

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av at norsk er uambisisøst, skriver Irmelin Kjelaas. Her kvalifiserer hun seg som finalist i konkurransen Forsker Grand Prix 2013. Forskningsdagene

Kvaliteten på forskningen min blir bedre, og jeg når flere av dem jeg vil nå frem til, når jeg skriver på norsk, enn om jeg hadde skrevet på engelsk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det vitenskapelige språket er og blir engelsk» og å skrive på norsk «øker ikke standarden» fastslår rektor ved Norges idrettshøgskole, Kari Bø, i en kronikk i tidsskriftet Forskerforum i vår (4/14).

Hun føyer seg med det inn i en lang rekke av forskere som synes å mene at det å skrive på engelsk er det eneste saliggjørende, mens det å skrive på norsk er uambisiøst, middelmådig og bakstreversk.

Middelmådig klubbmester

Bø tar utgangspunkt i en rapport om det lave ambisjonsnivået i norsk forskning.

Hun mener én av forklaringene på middelmådigheten er at det fortsatt finnes stipendiater og forskere som «under dekke av at det er vanlig i den gjeldende fagtradisjonen», skriver avhandlinger, rapporter og fagartikler på norsk, fremfor kun(?) å skrive vitenskapelige artikler på engelsk.

Dette er ifølge Bø «som å delta i et klubbmesterskap og hevde at man er best i verden, når man egentlig må delta i VM el. OL for å bevise dette», og det holder altså den vitenskapelige standarden nede.

Som en av dem Bø mener kommer til å ende som middelmådig klubbmester (jeg skriver doktorgradsavhandling på norsk), reagerer jeg ikke bare på den ufordelaktige karakteristikken jeg selv blir til del, men også på den generelle diskvalifiseringen av norsk som vitenskapelig språk.

Jeg forstår selvfølgelig at norsk er et lite språk og det skandinaviske forskerkollegiet et lite miljø. Det er viktig at norske forskere deltar, deler og får kvalitetssikret sine bidrag på internasjonale arenaer, noe som nødvendigvis innebærer bruk av engelsk.

Men å gå fra dét til bastant å diskvalifisere norsk som vitenskapelig språk, er i beste fall en spissformulering, i verste fall både ureflektert og arrogant.

Uelegant og tannløs på engelsk?

Ifølge Bøs argumentasjon er det nærmest en automatikk i at et engelskspråklig forskningsbidrag er bedre enn et norskspråklig.

Det faller på sin egen urimelighet. Skulle min avhandling nødvendigvis være svakere enn min kollegas, fordi min er skrevet på norsk og hennes på engelsk?

Kan det ikke like gjerne forholde seg motsatt? At engelskspråklige forskningsbidrag skrevet av nordmenn med engelsk som andre— eller fremmedspråk, ofte lider under uelegant og tannløs språkføring, slik at også innholdet og formidlingen blir skadelidende?

I sin analyse av språkmeldingen Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk understreker professor i sakprosa, Anders Johansen, nettopp dette og sier at både «faglig presisjon» og «personlig utstråling» svekkes når forskeren formidler på et fremmedspråk.

Synet på språk, og på sammenhengen mellom språk, tenkning og formidling, er sentralt her.

Mange av oss som har språk som fag og interesse, forstår ikke tanken som noe som foreligger fiks ferdig i skribentens hode før og uavhengig av skrivingen. Tanken er ikke ferdigformulert slik at den kan settes direkte ned på papiret.

I stedet er det skrivingen som bringer, eventuelt tvinger tanken frem og ut.

Slik blir skrivingen kanskje den vesentligste delen av forskningsprosessen – ikke som prosessen der forskningsresultatene og den nye kunnskapen skrives ned, men som prosessen der resultatene og kunnskapen blir til.

Skjematisk og konvensjonelt

Det er all grunn til å anta at denne prosessen er bedre og mer produktiv på morsmålet, hvor forskeren kan spille på et rikt register av språklige og stilistiske virkemidler, enn den er på et fremmedspråk.

Om egen skriving på engelsk sier Anders Johansen: «Jeg oppfatter ikke mange stilnyanser, og betydningsfeltene åpner seg ikke særlig generøst for meg. Altfor lett faller jeg tilbake på det som er gjengs i litteraturen jeg leser. Det er mer sannsynlig at jeg tenker skjematisk og konvensjonelt på engelsk enn på norsk, og jeg merker ikke like lett når jeg gjør det.»

Skriving er altså tenking og kunnskapsutvikling, men det er (selvfølgelig) også kommunikasjon: Skrivingen har alltid en adressat, noen skribenten vil formidle til og være i dialog med.

Dette grunnleggende dialogiske innebærer at språket er noe langt mer enn et nøytralt medium for kunnskapspresentasjon og -overføring: Det er tiltenkt og tilpasset en mottager og en situasjon, og det bør være det.

Sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson fastholder at de retoriske grunnprinsippene, å belære, behage og bevege, fortsatt har og bør ha sin selvsagte plass i skriving og formidling.

Han tar til orde for at skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa bør bygges ned og at også den saksorienterte skribenten bør være «litterært ambisiøs»: Formidlingen kan ikke bare berette om sak, den må også «bevege og fornøye hvis kommunikasjonen skal komme i stand».

Også disse ambisjonene er det naturligvis lettere å realisere på morsmålet

Praktiske problemstillinger

Til dels uavhengig av synet på skriving, tenkning og formidling, skulle en tro at valg av formidlingsspråk burde henge sammen med hva som er forskningens mål og hvem som er dens primære målgruppe eller dialogpartner.

I mitt doktorgradsprosjekt, om enslige asylbarn på en norsk barnevernsinstitusjon, er jeg langt mer opptatt av å kommunisere med miljøarbeiderne, lederne og byråkratene i barnevernet, enn med diskursforskerne i tidsskriftet Discourse Studies.

Begge deler er viktig, javisst, men selve grunnpilaren i mitt forskningsfelt, anvendt språkvitenskap, er at forskningen skal ta utgangspunkt i faktiske problemstillinger i den sosiale verdenen og ha praktisk relevans.

Med rak rygg og høye ambisjoner

Bø og hennes meningsfeller mener at det å skrive på norsk er uambisiøst.

Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen: Når jeg, som en del av en stadig mindre minoritet, velger å skrive på norsk, gjør jeg det med rak rygg og høye ambisjoner – på egne, så vel som på fagets, feltets og språkets vegne.

Jeg er overbevist om at kvaliteten på både tanke og form – kunnskapsutvikling og -formidling – blir bedre når jeg skriver på norsk, enn om jeg hadde skrevet på engelsk.

Og jeg er overbevist om at forskningen min når flere, og flere av dem jeg er opptatt av at den skal nå. At jeg samtidig bidrar til å styrke norsk som akademisk språk, og til mer mangfold i et stadig mer ensrettet akademia, er en flott bonus.

Les også:

Nyhetssak:

Les også

«lol» er favorittordet på både vest-, øst- og Sørlandet

Nyhetssak:

  1. Les også

    «Morra di» har aldri vært pent

  2. Les også

    Aldri har noe så lite, gjort så mye for så mange

  3. Les også

    Er du voksen er det stor sannsynlighet for at du ikke vet hva disse ordene betyr

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Språk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Forskningsartikler er vanskeligere å forstå i dag enn for hundre år siden, viser forskning

  2. KULTUR

    Nesten halvparten av nordmenn stoler ikke på forskning: – Alarmene bør gå.

  3. VITEN

    Forskere flest behersker ikke norsk godt nok

  4. A-MAGASINET

    Humor, farger og titler på rim. Dette er den nye populærvitenskapen – og den selger som aldri før.

  5. VITEN

    Det er i forskningens interesse at juks blir undersøkt. I denne saken er det umulig å vite

  6. OSLOBY

    Ved Språksenteret i Oslo lærer nyankomne elever norsk på kort tid.