Hvor ble det av de afghanske soldatene?

Det som skjer i Afghanistan, synliggjør svakhetene ved USAs plan for å bekjempe internasjonal terror.

I løpet av noen uker har Taliban befestet kontrollen over store deler av Afghanistan. De siste internasjonale styrkene er på vei ut. Både USAs president Biden og Natos generalsekretær Stoltenberg har fremhevet det afghanske forsvarets styrke. Men i møtet med Taliban gikk styrkene mange steder i oppløsning. Hvordan kunne dette skje? Hva betyr det for USA og Natos satsing på militær kapasitetsbygging?

Den viktigste oppgaven

Ved slutten av 2014 overtok den afghanske regjeringen ansvaret for sikkerheten i Afghanistan, og det internasjonale militære nærværet ble sterkt redusert. Siden da har kapasitetsbygging vært oppgave nummer en. Etter at president Biden gjorde det klart at han ville fullføre det Trump startet, og trekke alle soldater ut i løpet av august, har Taliban ekspandert voldsomt. Mange steder har de møtt liten motstand.

Det gikk lang tid etter den USA-ledede intervensjonen i 2001 før man fikk en reell satsing på å bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker. Det skjedde først høsten 2009, etter at Obama hadde satt uttrekking på agendaen. Bekymringene var flere, ikke minst at fattige Afghanistan ikke kunne bære kostnadene på lang sikt, og at nabolandene ville mislike afghansk opprustning.

Ville bygge en moderne hær

Målet ble å bygge en moderne hær, stort sett basert på modeller utviklet innen USA og Nato. Mange innvendte at en kompleks organisasjon med avansert teknologi var lite bærekraftig i en afghansk virkelighet.

Opprinnelig var målet at forsvaret pluss politiet skulle opp på 400.000 totalt. Brorparten av rekruttene hadde minimal utdanning, mange kunne ikke lese og skrive. Rekruttskolen varte noen få uker, undervisningen var gjerne basert på utdrag av amerikanske manualer.

Jobben som afghansk soldat eller politi er tøff. Hvert år dør et sted mellom 1 av 100 og 1 av 50 på post. Mange flere blir skadet. Mot dette bakteppet er det forståelig at avgangsraten også er høy. Opp til 25 prosent har forlatt styrken hvert år, noen ved ren desertering. Dermed er det blitt krevende både å videreutvikle styrken og å skaffe nok nye rekrutter.

Spøkelsessoldater

President Biden understreket i en pressebriefing 8. juni at Afghanistan hadde 300.000 soldater, på høyde med en hvilken som helst armé i verden, og at disse ville stå sterkt i møtet med anslagsvis 75.000 Taliban-soldater. Han tok ikke høyde for det velkjente fenomenet med såkalte spøkelsessoldater: navn som eksisterer på et papir men ikke i virkeligheten.

For korrupsjonskulturen, stimulert av store internasjonale overføringer, er altomfattende. Ikke bare innebærer det falske soldatmanntall. Den gjør også noe med en soldats motivasjon til å sette livet på spill når det mangler både ammunisjon og mat fordi folk høyere opp har brukt pengene på luksuseiendommer i Kabul, Doha og London.

Det gjør også noe med lojaliteten. Korrupsjon er ett problem, ett annet er konfliktene i toppsjikter. Bare i løpet av de to siste månedene har landet skiftet forsvarssjef to ganger. President Ghani har brukt militære styrker til å marginalisere de mektige krigsherrene rundt om i landet, men har ikke maktet å erstatte disse med eget nærvær. Dermed er det skapt et vakuum som Taliban har utnyttet.

For sent

Helt siden USA og Taliban signerte en avtale som innebar uttrekking i februar i fjor, har mange forsøkt å overbevise presidenten om at han må kraftsamle styrkene rundt byer og viktige ferdselsårer. Beslutningen om å gjøre dette kom først etter at mye allerede var tapt til Taliban. Da viste det seg å være for sent. Etter først å ha sikret kontrollen i over halvparten av landets distrikter, vendte Taliban seg mot sentrale byer og fikk raskt kontroll over en rekke av disse.

Det er ikke ett enkelt svar på hvordan dette var mulig. Mange steder hadde Taliban allerede kontroll, det var bare snakk om å få en håndfull regjeringsansatte til å fire flagget. Andre steder var det harde kamper, med store tapstall på begge sider.

Tok nederlaget for gitt

Men svært mange steder la regjeringsstyrkene ned våpnene, enten fordi Taliban garanterte fritt leide, fordi sårt tiltrengte forsterkninger aldri kom, eller fordi soldatene tok eget nederlag for gitt og ville redde livet.

I det denne nedsmeltingen av sikkerhetsstyrkene var i gang, var det vanskelig å stoppe. Ryktene om Talibans fremgang bredte om seg. Det samme gjorde ryktene om at forsvaret raknet andre steder.

Talibans militære press er bare en del av dette bildet. Minst like viktig er de stridendes sviktende tillit til egen regjering, så vel som de politiske forhandlingene som utspiller seg lokalt.

I dette kaoset er det også en del som skifter side. Utstyr og kompetanse som er bygget opp med ekstern støtte, kommer Taliban til gode.

Vi har lett for å snakke om krigen som om det er svarte mot hvite krefter, Taliban mot regjeringen. Men virkeligheten inneholder også mange gråsoner. I regjeringsstyrkene er det folk som sympatiserer med Taliban, det er folk som er mer opptatt av stabilitet enn av hvem som styrer, og det er mange som er villig til å kompromisse for å overleve. Dermed avgjøres styrkeforholdet mellom partene av hvem som lykkes med å lokke krigere over til sin side.

Hva skjer sentralt?

Et viktig spørsmål nå er om dette mønstret gjentar seg på sentralt nivå. President Ghani styrer over en skjør regjeringsallianse. Taliban snakker direkte med alle de sentrale regjeringsaktørene med sikte på å splitte regjeringen.

Ismael Khan, krigerhøvdingen i Herat, har overgitt seg. Nøkkelspillere, inkludert Mohammad Atta Noor i Mazar-e Sharif, har heller valgt å overgi seg enn å se byen bli lagt i grus. Dersom regjeringsalliansen rakner, vil Talibans vei til makten være kort.

Mange advarsler

Tross alle optimistiske anslag for regjeringens militære styrke har det ikke manglet på advarsler. Spesielt har USAs Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (SIGAR) vært klar. De jevnlige rapportene derfra har dokumentert alt fra oppblåste tall til kompetanseproblemer i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Advarslene er ikke blitt hørt.

I løpet av det siste tiåret har kapasitetsbygging av lokale sikkerhetsstyrker blitt det sentrale virkemiddelet som USA og dets allierte tyr til for å bekjempe internasjonal terror og forhindre sammenbrudd i konfliktområder. Vi ser det i Irak, Mali, Mosambik, Syria og mange andre steder. Det som er skjedd i Afghanistan, synliggjør svakhetene med en slik tilnærming og tvinger frem en grundig revurdering.