Blir demokratiet vår tids store taper?
Marine Le Pen spiller samme rolle som Putin gjorde, da det spede russiske demokratiet kullseilte.
Når vi ser på Russland i dag, trenger et spørsmål seg på: Hvor ble det av demokratiet?
Tenk 30 år tilbake. Murens fall, oppløsningen av Sovjetunionen, demokratiet kommer omsider til Øst-Europas totalitære regimer.
Jeg husker fortsatt jubelsangen som vestlige kommentarer brøt ut i, da McDonald’s åpnet i Moskva.
Burgeren var nærmest en inkarnasjon av demokratiet. Alle hadde råd til den. Alle var like velkomne. Det var ingen forskjell på høy og lav når du gikk inn på en McDonalds.
Hvis ikke det var demokrati, hva var demokrati da?
Demokratiet tapte i Moskvas gater
Jeg var i Moskva i november 1992. Fortauene var fylt av dårlig kledde mennesker som holdt ut den russiske vinterkulden med sammenbitte tenner mens de falbød varene sine. Også det var frihet.
Ingen statlig kontroll, en blomstrende markedsøkonomi. Den dro inn vanlige mennesker, som i hele sitt liv hadde vært undertrykt av staten.
Det var ikke fri konkurranse som hersket i den nyfødte russiske markedsøkonomien, men fri vold
Nå var de opptatt med den helligste av alle menneskelige aktiviteter, den frie handel. Det var slik vi i Vesten så på dem. Gateselgerne var budbringere av en lykkelig fremtid. Markedsøkonomien var demokratiets fundament.
Da jeg gikk nærmere, så jeg noe annet. Det var selgernes personlige eiendeler som ble budt frem for salg. Ikke overflødige gjenstander fra overfylte kott, men livsnødvendige eiendeler fra stuer, soveværelser og kjøkken, brakt direkte ut på gaten i et desperat forsøk på å overleve.
Mennesker som hadde altfor lite på forhånd, solgte det lille de ennå hadde igjen.
Nei, alle disse tidligere sovjetborgerne var ingen budbringere av en lykkelig fremtid. Det var demokratiets kommende nederlag de bebudet. Det var i Moskvas gater at demokratiet tapte.
Det var her alminnelige russere fikk sin første leksjon i vestlig frihet og lærte at demokrati ikke var noe for dem. For demokrati besto ikke av annet enn en brutal, hemningsløs markedsøkonomi hvor bare den nakne makt hersket, en makt som ennå ikke plaget seg med noe ideologisk alibi.
Fri vold
Det fantes selvfølgelig mennesker som beriket seg på sovjetstyrets kollaps. Jeg intervjuet en rådgiver for en av de første oligarkene, milliardæren Mikhail Khodorovskij.
«I Russland blir man rik bare med metoder dere i Vesten ville kalt kriminelle», sa han til meg.
Det var ikke fri konkurranse som hersket i den nyfødte russiske markedsøkonomien, men fri vold. Enhver oligark som var interessert i å overleve, omga seg med tungt bevæpnede livvakter.
Oligarkene var Russlands første kapitalister, ryggraden i den nyfødte russiske markedsøkonomien, frihetens fanebærere, og det var ikke mulig å skille dem fra mafia. Ikke i befolkningens øyne heller.
Uten olje- og gassalget ville Putin vært tvunget til å angripe Ukraina med pil og bue
Mangemilliardæren, finansspekulanten og mesenen George Soros, som i dag blant annet i Ungarn er gjenstand for en mengde antisemittiske tirader, hadde en paradoksal interesse av å hjelpe et ekte demokrati på vei i Russland.
I begynnelsen av det nye årtusenet ble han spurt om hvem som mistet Russland. Slik lød svaret hans: Det gjorde markedsfundamentalismen, anført av figurer som Margaret Thatcher og den daværende amerikanske presidenten George W.H. Bush.
På et internasjonalt toppmøte appellerte den innflytelsesrike Soros om hjelp til Russland slik at det kunne skapes et økonomisk sikkerhetsnett for landets nyfattige, som sto på bar bakke etter sovjetsystemets sammenbrudd. «Jeg ble ledd ut», skriver han.
Markedsøkonomien oppdrar ingen til demokrati
Dette var Vestens monumentale feiltagelse i 1989. Nyliberalismen var på sitt høydepunkt, og markedsøkonomien ble hyllet som demokratiets fundament. Og ifølge den tankegangen hadde McDonalds mer med demokrati å gjøre enn de statlige institusjonene med et sosialt sikkerhetsnett som garanterte borgerne et eksistensminimum, gratis undervisning og gratis helse.
Den slags var bare for tapere. Men i det nye Russland var det store flertallet tapere, og dermed ble døren åpnet for den tidligere KGB-agenten Vladimir Putin.
Putin ga russerne det de savnet så fortvilet, en garanti for økonomisk sikkerhet og trygghet. Prisen var den underdanigheten som på forhånd var innøvet gjennom århundrer av russisk historie.
Men det skjer at overlevelsesviljen dikterer et bøyd hode fremfor et hevet. Ikke minst når demokratiet har satt seg selv i miskreditt, som i Russland.
I dag vet vi det: Markedsøkonomien oppdrar ingen til demokrati. Putins makt baserer seg på handel med olje og gass. Uten hans adgang til verdensmarkedet, ikke minst det europeiske markedet, ville han ikke kunne finansiere sin bestialske krig i Ukraina. Markedsøkonomien er her en autoritær leders venn, ikke hans fiende.
Så lenge vi forblir storforbrukere av fossilt brensel, er vi med på å holde en rekke autoritære regimer i live
Samme tankegang ligger bak vår naive tiltro til sanksjonene. Bare fordi vi primært ser mennesker som forbrukere, kan vi tro at et mindre utvalg varer i butikkene vil få russerne til å gjøre opprør mot Putin eller svekke hans makt.
Først når vi stanser den russiske gasseksporten, vil vi ramme hardt. Men da rammer vi også oss selv. Og plutselig nøler vi i vår kamp for demokratiet. Tenk om vi måtte senke stuetemperaturen med 2 grader.
Vår svakhet er Putins styrke
Så lenge vi forblir storforbrukere av fossilt brensel, er vi med på å holde en rekke autoritære regimer i live, blant andre Saudi-Arabia, Iran, Venezuela og ikke minst Russland.
Vår svakhet er Putins styrke, vår kortsynthet hans mulighet for å legge langsiktige planer, vår opportunisme hans mulighet for å føre sine morderiske planer ut i livet.
Hver eneste liter russisk olje som eksporteres til Vesten, finansierer en patron med en ukrainers navn på.
Hver eneste kubikkmeter russisk gass som eksporteres til Vesten, finansierer et missil med kurs mot et ukrainsk sykehus, en skole eller en barnehage.
Uten olje- og gassalget ville Putin vært tvunget til å angripe Ukraina med pil og bue.
Fellesskapet mellom Putin og Le Pen
Presidentvalget i Frankrike får meg til å tenke på Russland. To kandidater står overfor hverandre.
Nyliberalisten Emmanuel Macron, de rikes president, som har fjernet formuesskatten for de velhavende og til gjengjeld hever pensjonsalderen slik at utslitte mennesker kan henge i videre i det samme landet, et land som lider under en tårnhøy ungdomsarbeidsløshet.
Overfor Macron står høyrepopulisten Marine le Pen som krever minstelønn og bevarelse av den lave pensjonsalderen. Slik appellerer hun til Frankrikes fattige og marginaliserte.
Hun spiller samme rolle som Putin gjorde, da det spede russiske demokratiet kullseilte.
Le Pen tilbyr trygghet og økonomisk sikkerhet til det store flertallet, og sympatien mellom henne og Putin er stor, selv om hun akkurat nå etter alt å dømme av taktiske grunner fordømmer invasjonen i Ukraina.
Fellesskapet deres når fra fremmedhat til EU, som le Pen distanserer seg fra, en holdning som styrker Putin. Putins drøm, som han aktivt arbeider for i et tett samspill med Europas høyrepopulister, er en splittet og svekket europeisk union.
Folkeavstemning om demokratiet
Det er historien om Brexit som gjentar seg i disse dagers Frankrike.
Da det britiske Labour under Tony Blair solgte sin sjel til nyliberalismen, mistet partiet arbeiderklassens stemmer, og den konservative Boris Johnson kunne samle opp de tapte stemmene i en populistisk motstand mot eliten, noe som endte i Brexit.
Det er historien om Brexit som gjentar seg i disse dagers Frankrike
Johnson kan nok reise på besøk til Kyiv for å vise sin solidaritet med det kjempende ukrainske folket. Men med Brexit reduserte han seg selv til Putins nyttige idiot. For det var også synet av et Europa som falt fra hverandre, som ga Putin mot til å invadere Ukraina.
Det er det tragiske og farlige ved presidentvalget i Frankrike. Enda en gang blir det en folkeavstemning om demokratiet.
Men demokrati handler ikke bare om frihet, men om menneskers mulighet til å sikre seg trygge livsomstendigheter.
Og så lenge demokratiets forsvarer, Macron, ikke tilbyr annet enn nyliberalismens tomme fraser, vil undermineringen av demokratiet fortsette inntil også dets mest lojale støtter faller bort og vi en dag må stille oss spørsmålet: Hvem tapte Frankrike?
Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.
