Kan vi stole på Taliban?
Taliban har lovet ikke å hevne seg. Snakker de sant? Mange signaler skremmer.
Taliban stopper afghanere på vei til flyplassen i Kabul. Torsdag økte trusselbildet mot flyplassen med rykter om IS-selvmordsangrep. Journalister ber om hjelp til å evakuere.
Etter hvert som mediene i Afghanistan svekkes ved at ansatte rømmer, gjemmer seg, blir utsatt for sensur eller sensurerer seg selv, vil informasjon derfra bli mindre pålitelig.
Taliban-lederne presenterer seg nå på en annen måte enn i 1996. De sier de vil tillate at kvinner får arbeide og utdanne seg. De vil ikke, sier de, straffe sine motstandere. Det internasjonale samfunnet bør holde dem til ansvar og konfrontere dem med alle løftebrudd. Det er all grunn til også å lytte til det som ikke blir sagt, og mest av alt til rapporter fra bakken.
En ung afghansk venn skriver: Slik fremstår de gjerne i starten. Så blir de strengere.
Er ikke de samme
Afghanistan er et annet land enn i 1996, og byene rommer en ung, urban og mer velutdannet befolkning. Taliban er ikke de samme, selv om en del ledere er det. Om forskjellene viser seg å være vesentlige over tid, gjenstår å se. Det er ikke tiden for naivitet.
Mange husker da Taliban hadde makten i størstedelen av Afghanistan mellom 1996 og 2001. Borgerkrigen hadde rast mellom ulike mujahedinfraksjoner.
Da Taliban rykket inn i Kabul, mottok mange dem først positivt. Folk ville ha fred, da som nå. I 1996 var de leie av krigsherrene, leie av at byen gradvis ble lagt i ruiner. Den var et stygt syn i 1997, da jeg dro en tur inn som journalist, eskortert av afghanske venner.
Den gang gikk det rykter om at den liberale rektoren ved Kabul Universitet fra før Talibans maktovertagelse ennå var på plass, trass i at Taliban hadde stengt lærestedet for kvinner. For en kvinnelig journalist var det heller ingen adgang, så en 21 år gammel mannlig tolk dro for å undersøke. Rektoren hadde forlatt jobben.
Å ta bilder var farlig. På bussen ut av landet måtte undertegnede gjemme kameraet under et digert sjal og spille syk for å unngå å bli kroppsvisitert av tiårige guttunger på sjekkpunktene.
Trivielle opplevelser sammenlignet med alt det de som holdt ut i Kabul, måtte finne seg i. Flere afghanere i den samme bussen var på vei til eksil i Pakistan. Nå signaliserer Taliban at afghanere ikke har fritt leide ut.
Kan tippe begge veier
To ganger til var jeg tilbake i denne perioden. Jeg fikk reist litt rundt med en fransk ikke-statlig organisasjon.
I Laghman-provinsen besøkte vi et sykehus der kvinnelige og mannlige ansatte kunne ferdes i den samme korridoren, på en måte vi trodde ikke var tillatt.
Denne overfladiske observasjonen tydet på at det fantes områder der situasjonelle Taliban, motsatt de strikse ideologiske, rådde grunnen og kunne lempe litt på reglene lokalt.
Slik er det nok også i dag, men det kan tippe begge veier. Nye tiår med krig kan ha brutalisert Taliban-grupper, blant dem tusenvis av løslatte fanger.
I tiden som kommer, er det grunn til å følge med på behandlingen av kvinner og minoriteter og ikke minst behandlingen av kulturarbeidere, journalister og menneskerettsaktivister.
Det er ikke tiden for naivitet
Grunn til å tvile
Under det forrige Taliban-regimet gikk volden særlig hardt ut over hazara-minoriteten. Taliban foretok regulære massakrer i sentrale deler av Afghanistan.
I Yakawlang, Bamyan-provinsen, ble et par hundre menn, den yngste 13 år gammel, drept, ifølge Human Rights Watch.
I 2021 ble en hazara-jenteskole angrepet. Nær 100 ble drept og 240 såret. Ingen tok ansvaret, mistanken gikk mot IS.
Det er god grunn til å tvile på Talibans forsikringer om at IS og andre terrorgrupper vil bli nedkjempet.
Terrorgruppen Haqqani-nettverket har fått ansvar for sikkerheten i Kabul. Talibans løfte til tidligere president Donald Trump om et Afghanistan som ikke er havn for internasjonale terrorister, er skrøpelig.
Nyinnflyttede IS-soldater begår internasjonal terror i Afghanistan, men ikke mot «oss». Hvem kan spå om fortsettelsen?
Nye tiår med krig kan ha brutalisert Taliban-grupper, blant dem tusenvis av løslatte fanger
Hazaraer med blod i ansiktet
I forgårs fortalte en venn om en nevø som prøvde å komme seg til Kabul fra sør. Taliban dro ham ut av bussen og drepte ham. På sosiale medier finner vi uverifiserte videoer av unge hazaraer med blod i ansiktet. De skal ha blitt fysisk angrepet av Taliban i Kabuls gater.
France 24 melder at Taliban har ødelagt statuen av hazara-lederen Abdul Ali Mazari, som ble myrdet av deres forgjengere i 1995. Bilder av en tom sokkel spres på sosiale medier.
Tidlig på våren 2001 ble verden sjokkert da Taliban sprengte to 1500 år gamle buddhastatuer i stykker.
Elleve år senere kunne vi vandre i ruinene og i gangavstand derfra besøke Afghanistans eneste kvinnelige guvernør, Habiba Sorabi, selv hazara og senere én av fire kvinner i den afghanske regjeringens Doha-delegasjon.
En journalistvenn forteller på telefon at en gruppe Taliban for et par dager siden kom til Sorabis bolig. De fant henne ikke hjemme, men stjal bilen hennes.
Andre har opplevd det samme. Selv har min venn hatt besøk av en væpnet gruppe og frykter for sitt liv. Det gjelder mange kolleger også. Én skriver at han har gitt opp alt håp.
Det internasjonale samfunnet bør holde dem til ansvar og konfrontere dem med alle løftebrudd
Lever i frykt
Kulturarbeidere som ikke er evakuerte, lever i frykt. Nå som da.
En scene fra Jalalabad år 2000: To gutter sitter i basaren og spiller fløyte. En spinkel melodi, en trassig handling. Plutselig ser de to svarte turbaner nærme seg. Fløytene forsvinner i en striesekk, de to piler av gårde.
Ny scene, fra landeveien til Kabul 1997: På et sjekkpunkt røsker Taliban-menn musikkassetten ut av bilen vi kjører. De kaster den på bakken og tramper på den. Ingen flere vakre ballader på den turen. Et trivielt, litt skremmende opptrinn, men også et symptom på lokal maktbruk og intoleranse.
En forfatter siterer Taliban-talsmann Zabiullah Mujahid. Mandag skal han ha sagt at afghanske musikere må finne seg andre jobber. Forfattere kan ifølge talsmannen imidlertid nyte godt av ytringsfrihet innenfor et islamsk rammeverk. «Absolutt frihet til stillhet», skriver forfatteren, en mester i aforismer.
Flere kvinnelige reportere og nyhetsankere har fått beskjed om å forlate jobben. Et stort antall lokale medier er stengt. Hundrevis av journalister har forlatt landet, men de fleste er fremdeles der. Populære serier/såpeoperaer og musikkprogrammer er tatt av sendeflatene.
Hodeløse skulpturer
Mediene i 1997 var «Radio Sharia» og en stensilavis med religiøst innhold. Kunstnere gjemte lerreter med avbildede mennesker i kjellerrom.
Bildegalleriet i Kabul hadde etter gjenåpningen en egen glassmonter med istykkerrevne bilder fra Talibans herjinger.
Nasjonalmuseets direktør gjorde sammen med kollegene sine en heroisk innsats for å berge sine skatter. I 2004 kunne vi observere at de delvis hadde lykkes, men også hodeløse skulpturer.
I Logar-provinsen, sør for Kabul, har det lenge pågått et utgravningsarbeid. Der finnes en oldtidsby, Mes Aynak, med statuer og gjenstander fra buddhistperioden. Et kinesisk selskap ville raskt i gang med en kobbergruve i området. Arkeologer protesterte, de trengte tid. Krigen satte arbeidet på vent.
En kombinasjon av kinesiske businessinteresser og Talibans holdning til kulturminner lover ikke godt.
Arbeidet for å evakuere spesielt utsatte pågår ennå, men luken er trangere. Taliban har lovet ikke å hevne seg. Snakker de sant? Mange signaler skremmer.
Sannhetsvitnene er nå oftest anonyme stemmer fra dem som ennå befinner seg på bakken i hjemlandet.
