Kronikk

Kronikk: Radikalisering starter med «oss» mot «dem» | Terje Tørrissen

  • Terje Tørrissen
    Terje Tørrissen
    Spesialist i psykiatri og rettspsykiatri
Ubaydullah Hussain har fortalt offentlig om sin egen radikalisering. Han er dømt for trusler.

Det er tre hovedelementer i en radikaliseringsprosess: Motivasjon, indoktrinering og gruppetilhørighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Radikalisering har vært debattert mye i den senere tiden. Men den umerkelige endringen politisk, og hos folk flest i Norge, debatteres lite. Vi er utsatt for endringer enten i den ene eller andre retningen, uten at vi helt vet det selv. Det er nok å nevne terroren i Oslo og på Utøya, Paris, Brussel, Nice, New York, Orlando, Burkini, Syria og Irak.

Det vekker sterke følelser i oss. Innerst inne blir vi kanskje redde og skeptiske, selv om vi utad fortsatt holder fasaden. Dette er normalt, men hos noen vil det være spiren til en mer alvorlig radikalisering. Hos disse vil søken etter likesinnede starte, og det resulterer ofte i gruppetilhørighet, som fører til «oss» mot «dem».

Jeg vil postulere at også vi kan være i faresonen, for befolkningen begynner også å definere «oss» mot «dem». For eksempel å drøfte forbud om Niqab kan skape økende avstand og resultere i radikalisering og konspirasjonsteorier, på begge sider og innenfor grupper (muslimer, kristne, politisk).

Ubaydullah Hussains radikalisering

Mitt anliggende er å gi et perspektiv på hvilke elementer en radikaliseringsprosess innebærer. I mediene beskrives ofte personer som er radikalisert, her er ett eksempel:

Ubaydullah Hussain har gjennom intervjuer i VG fortalt om sin radikalisering. Han har, som mange andre, tatt et nytt navn. Ubaydullah betyr på arabisk «en som fullstendig underkaster seg Allah».

Hussain er særlig kjent for i et par år å ha vært talsmann for Profetens Ummah, inntil han i 2014 ble dømt for trusler. Han var også tiltalt for oppfordring til terror, men ble frikjent for dette. Hussain fikk medhold i at utsagnene ble omfattet av ytringsfriheten.

Hussain skal ha hatt en helt vanlig oppvekst i Oslo, men da han var 14 år gammel skrev han brev til en militant ekstremistleder (Bakri).

I et intervju til VG i 2014 sa han at han respekterer alle muslimske lærde som fremstiller islam slik den er foreskrevet. Han sa videre at han ikke var innblandet politisk på den tiden og at hans syn på islam ikke har vært endret.

Han har omtalt Osama bin Laden som en frihetskjemper og forbilde, fordi han kjempet mot okkupasjon og undertrykkelse av muslimer ved sine handlinger blant annet i New York. Hussain sidestiller dette med nordmenn som rammet sivile mål under den annen verdenskrig.
Han legitimerer sin politisering med inntoget i Afghanistan. I 2014 trakk han seg fra alle verv i Profetens Ummah. Han er veltalende, behersker mediene godt, og er analytisk og strategisk.

Hussain er nå tiltalt etter en ny terrorparagraf fordi han skal ha gitt støtte til norske IS-krigere. Det har en strafferamme på inntil 12 år. En tiltale betyr ikke at han er dømt. Retten må ta stilling til om han er skyldig.

Dette kjennetegner en radikalisering

På generelt grunnlag kan man si at det er tre hovedelementer i en radikaliseringsprosess: Motivasjon, indoktrinering og gruppetilhørighet.

Hva kjennetegner motivasjon for radikalisering? Jeg mener at personlighet er en viktig faktor. En narsissist har en uendelige tro på sin egen fortreffelighet og grandiositet og har ambisjon om å bli leder. En impulsiv og aggressiv person med dyssosiale trekk og manglende skyld, anger og ansvarlighet kan bli ekstremt farlig dersom vedkommende søker lederposisjoner.

En med en mer avhengig personlighetsstruktur lar seg lede, og vil bli ledet, og er særlig disponert for indoktrinering. Men man trenger ikke å ha slike trekk, eller en personlighetsforstyrrelse, også de med normale eller små avvik kan radikaliseres med bakgrunn i andre forhold.

Eksempler er dårlige erfaringer i livet, økonomisk misère, et alternativt (avvikende) syn, behov for å finne den ultimate meningen med livet, fornedrelse, en personlig krise, hevn, ydmykelse, opplevd urettferdighet og moralsk løsrivelse med mer. Dette er ofte forløpere til søken etter informasjon om grupper med deltagere som tenker på samme måte. Disse faktorene varierer over tid, og det kan være enkeltfaktorer som avgjør om en forblir eller forlater gruppen.

Det finnes en rekke eksempler på personer som har begått eksempelvis skoledrap/massakrerer etter å ha blitt radikalisert gjennom opplevd fornedrelse og ydmykelse som har gitt hevntanker. Dette blir ikke karakterisert som terrorhandlinger, men de har gjennomgått en individuell radikaliseringsprosess.

Indoktrineringen forutsetter både motivasjon og sympati med en gruppe. Personen er åpen for alternative syn og søker bekreftelse og tilhørighet. Noen søker også innflytelse, andre bare tilhørighet, men det ender i forpliktelse og konformitet ovenfor gruppen.

Alle andre grupper blir fienden

Personer som radikaliseres, trenger en gruppetilhørighet, enten i form av aktiv- eller passiv deltagelse (sympatiserer sterkt med gruppen). De passive kan være særlig disponert for eksempelvis å gjennomføre selvmordsangrep som senere legitimeres av gruppen.

Gruppen danner en sosial identitet og søker å øke konformiteten til gruppemedlemmene gjennom indoktrinering. Etter hvert skapes et fiendebilde eller en konspirasjon om at all andre grupper (definert som «out-group») er imot dem, og dermed rettferdiggjøres synspunkter og handlinger.

Gruppen fremstiller seg som den lidende part, og hevder at de blir hetset. Samtidig bruker de stereotypier og dehumaniserer, og legger skylden på, dem utenfor gruppen. Det utvikler seg kamp og interessekonflikt mellom gruppene.

Vi som er utenfor, kan medvirke til radikaliseringen ved å skape større avstand til den radikaliserte gruppen. En slik avstand skapes eksempelvis ved å definere IS kun som en politisk terrororganisasjon uten religiøs tilknytning.

Det er fra flere hold hevdet at Profetens Ummah er svekket. Undertegnede vil postulere at det sannsynligvis bare er midlertidig fordi de forstår at det er lurt å hevde at gruppen er mindre eller oppløst, for så å skape nye miljøer, bare med andre navn. I tillegg vil det alltid være personer som søker seg til slike miljøer og står i fare for å gjennomgå en radikaliseringsprosess.


Les også:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Radikalisering
  2. Psykiatri
  3. Rettspsykiatri
  4. Kronikk