Kronikk

Kriminologisk hjernevask

  • Ove A. Vanebo
Fengsel virker. Når en gjerningsmann er avsondret fra livet utenfor murene, er han ikke lenger i stand til å utføre kriminalitet og plage andre, skriver Ove A. Vanebo.

VIRKELIGHETSFJERNE. Kriminologifaget gjennomsyres av en tydelig politisk slagside. Raddisholdninger blomstrer blant pensumforfatterne.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Synd på de kriminelle. En vits beskriver to kriminologer som ser på at en dame går forbi dem. Plutselig dukker en unggutt opp, som slår henne ned og stjeler vesken hennes. «Stakkars!» sier en av dem. «Ja,» svarer den andre — «han må ha hatt en vanskelig barndom».

Enhver som har fulgt debattene om justispolitikk, har garantert fått med seg spøkefulle bemerkninger om kriminologer. Angivelig er de virkelighetsfjerne venstreradikalere, som synes synd på de kriminelle - og blander sammen ideologi og forskning. Av nysgjerrighet måtte jeg finne ut av dette på egen hånd. Jeg meldte meg derfor opp til valgfaget kriminologi ved juridisk fakultet. Dessverre viser det seg at mange av fordommene stemmer.

Raddisholdninger

Det er ingen hemmelighet at raddisholdninger blomstrer blant pensumforfatterne. Thomas Mathiesen er kjent for sin marxistisk orienterte kriminologi fra 1960- og 70-tallet, og opprettelse av KROM-miljøet (Norsk forening for kriminalreform). Professorene Liv Finstad og Kjersti Ericsson har tidligere vært aktive politikere i henholdsvis Rød Valgallianse og AKP. På et opprop for partiet Rødt sier kriminologiprofessor Cecilie Høigård at hun håper «flere får se at kapitalismen er et farlig og ufornuftig system».

I utgangspunktet er det ikke galt å ha forskere med egne meninger. Men er vi tjent med at enkelte personers ideologiske grunnsyn påvirker forskning som får stor betydning, og er med på å forme kriminalpolitikken? De amerikanske forskerne Anthony Walsh og Lee Ellis har gjennomgått undersøkelser om kriminologers politiske meninger. Konklusjonen er at venstreorienterte personer mener miljøpåvirkning og undertrykking skaper kriminelle, mens høyrevridde kriminologer ser mer på individuelle forskjeller og moralske normer.

OVE A. VANEBO

Politisk slagsideEtter å ha lest gjennom pensumbøkene, er det ingen tvil om at en tydelig politisk slagside gjennomsyrer innholdet. En av bøkene på listen bærer tittelen Kan fengsel forsvares? , der forfatter Thomas Mathiesen besvarer spørsmålet negativt. En annen pensumartikkel hevder at «om vi avskaffer fengselsstraffen på området seksualisert vold, vil det være uendelig lettere å argumentere for hvorfor fengslet også bør avskaffes f.eks. for vinningslovbrudd. Vi virkeliggjør en modell som er ytterligere et godt argument for avskaffelse av fengselet overhodet».

Analyser foretatt på konsentrasjonsleire anvendes på fengselsopphold. De kriminelle oppfattes som brysomme personer for den kompakte majoritet. Flertallet vil straffe personer som «i stor grad er fattige, sosialt handikappede og særskilt stigmatiserte individer». Forbrytere frakjennes nærmest et moralsk ansvar. De er ofre for klasse— eller maktkamp – der samfunnet «renses» for «uønskede» individer, ifølge en annen bok fra forannevnte Mathiesen.

Samfunnstopper får skylden

Ikke sjelden er det samfunnstopper som får skylden for at undertrykte grupper lager bråk. I et kapittel fra en innføringsbok om kriminologi, hevdes det at innvandrerkriminalitet kan relateres til en tøff fornorskningspolitikk, slik vi så mot samene. Dette truer deres identitet, og fører til voldsbruk nærmest i selvforsvar. Konflikter på et overordnet, strukturelt nivå går ut over «de der nede». Det kan virke som om Isaiah Berlin hadde rett da han påpekte at enkelte akademikere er mer opptatt av om en idé er interessant enn om den er sann.

Et fagmiljø som setter som mål å fremme kritisk tenkning, kunne med fordel vært litt mer selvransakende overfor egne funn og påstander. Mitt inntrykk er at det er helt greit å være kritisk – så lenge dette skjer fra venstre. Alternative forklaringsmodeller og statistikk som strider mot de rådende oppfatninger avfeies eller tas ikke på alvor. Mye av pensum om norske fengsler er basert på 40–50 år gamle undersøkelser. Jeg er derfor enig med professor Willy Pedersen, som i en kronikk i denne avis 17. april mener vi trenger ny offentlig forskning om fengslenes virkning på innsatte.

Trygghet

I boken om fengselets legitimitet ser man bl.a. på økonometriske funn. En gjennomgang av 42 undersøkelser viser at en økning av straffene med én prosent vil redusere kriminaliteten med gjennomsnittlig 0,45 prosent. Virkningen av dette betegnes som marginal når det gjelder folks trygghet mot kriminalitet. Men om man følger resultatet fra undersøkelsene mekanisk, ville en økning på 50 prosent i straffenivået redusert kriminaliteten med nesten en fjerdedel. Er dette uten betydning for folks trygghetsfølelse?

Fengsel virker

Og selvfølgelig virker fengsler. Det vet enhver fornuftig person. Når en gjerningsmann er avsondret fra livet utenfor murene, er han ikke lenger i stand til å utføre kriminalitet og plage andre. Dette forstås tilsynelatende ikke av det kriminologiske miljøet. Det påpeker at det vil fødes flere mennesker, og da vil antallet lovbrudd stige igjen. Som om de ikke blir påvirket av at ulovlige nettverk brytes og forbrytere som er innelåst ikke kan rekruttere mennesker fra gaten.

Folks opplevelse av rettferdighet og følelsesmessige behov for gjenopprettelse vies heller ikke særlig plass. En artikkel om seksualforbrytelser fremholder at behovet for hevn mot voldtektsforbrytere kan ivaretas ved at gjerningsmannen pålegges å delta i samtalegrupper om kjønnsroller. Man kan saktens spørre seg om hvor kvinnevennlig et slikt forslag er.

Skade

«Kriminalitet eksisterer ikke,» erklærer Nils Christie. Handlinger defineres som kriminalitet og gis mening gjennom prosesser, der sosial avstand og maktforskjeller spiller inn. Han overser at kriminalitet oftest innebærer handlinger som medfører skade eller fare for skade på andre. Maktapparatet er ikke laget bare for å beskytte samfunnseliten, men også for å jevne ut maktforskjellen mellom den skrøpelige, eldre kvinnen og den sterke overgriperen.

Kriminologi tar opp viktige problemstillinger, og resonnementer kan få følger, både for dem som jobber med kriminalitet og dem som utformer kriminalpolitikken. Ikke minst påvirkes dem som rammes av kriminalitet. Vil du akseptere at voldtektssaker avsluttes etter diskusjon i et konfliktråd, eller at gjerningsmenn får hjelp og oppfølging istedenfor fengsel etter å ha slått ned deg eller dine barn?

Akademisk innavl

Kriminologene er heller ikke uten innflytelse. Regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe for økt bruk av konfliktråd, bl.a. som alternativ til straff – selv om det ikke finnes forskning i Norge som sier noe om tilbakefallet i saker som har vært innom konfliktrådene, bare enkeltstående prosjekter. Akademisk innavl er ikke bare en intellektuell lek med ord og interessante tanker. Det får virkelige konsekvenser.

Les mer om

  1. Kronikk