Foto: Cecilie Harris
Påske, bursdager og jul har passert.
Jeg sitter blant millioner, omringet av mennesker jeg ikke kjenner og ikke kan møte.
Livet i lockdown London er langsomt.
Kronikk

365 dager. Fire vegger.

Korona-rapport fra London.

  • Cecilie Harris
    Fotograf
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Verdenen min krympet inn til en liten leilighet i London da koronaviruset kom som en uvelkommen gjest i mars i fjor. Dette er rå sannheter som er blitt enda tydeligere de siste 365 dagene: Jeg bor alene. Jeg er singel. Familien min bor i et annet land. Jeg jobber hjemmefra. Men jeg bor midt blant millioner.

Det er en unik situasjon. En jeg aldri trodde jeg ville oppleve. Det føles som å være midt i en apokalypsefilm, med håp om en «happy ending» som kommer til slutt. Gjør det ikke?

Møte meg selv

Da pandemien kom, skiftet alle oppmerksomheten innover og til menneskene de bodde sammen med. For meg betydde det å vende oppmerksomheten innover og møte meg selv. 365 dager.

Jeg lengter etter havet. Lyden av bølger som forsiktig klapper de samme utslitte steinene millioner av ganger, bryter ned de skarpe kantene. Som en mor som synger stille for barna sine til de sovner.

Jeg har alltid gått til havet for svar, for indre ro og for å besøke moren min som lovet at hun skulle legge igjen sjelen sin der etter at hun forlot oss altfor tidlig. Det føles betryggende og gir en fin klarhet.

Cecilie Harris, fotograf. Foto: Mark Read

Når jeg går innover, i trygg kosestilling på sofaen, beskyttet av de samme fire veggene, spaserer jeg i tankene mine fra øverste del av Solastranden helt til den andre enden. Jeg ser for meg fotsporene jeg lager, og husker hvordan sanden alltid kommer inn i skoene på mystisk vis og fremdeles er der etter noen dager, som et minne fra utflukten.

Lyden av bølger. Vind på huden. Smaken av salt.

I London finnes det ingen hav. Ikke vann som omfavner sjelen din når du trenger det. Ingen sand i skoen (jeg liker faktisk ganske godt litt sand i skoene mine, så lenge den tar med seg minner jeg ikke helt vil gi slipp på ennå). Sand og vann er dyktige beskyttere av de tingene du vil huske.

Har du noen gang gått på stranden og plukket opp en fin, liten stein som føles god i hånden, og som du gjerne vil ta med deg hjem? Dette gjør jeg ofte. Et fullt fat på stuebordet med historier. Minner om stemmer fra havet.

Ensomhet

Jeg er 908 kilometer fra familien min. Nå er det over ett år siden jeg har truffet dem. Påske, bursdager og jul har passert. Jeg sitter blant millioner, omringet av mennesker jeg ikke kjenner og ikke kan møte. Pasifisert av regler og lover.

Naboene klapper for NHS, det nasjonale helsesystemet i Storbritannia.

Det kommer et punkt der det eneste man kan gjøre, er å overgi seg til det som er. Dette er en sånn tid. Akkurat nå deler vi alle den samme usikkerheten – noe de fleste av oss ikke kan fikse eller få til å forsvinne. Kantene mine blir skarpere, og jeg lengter etter noe eller noen som kan slipe ned de skarpe kantene som tar form i meg gjennom denne opplevelsen.

Ensomhet, en smerte som bare kan bli bedre gjennom menneskelige forbindelser. Noen dager er jeg mer sulten enn andre – overlatt til å øve på tango for én. Alle gode forbindelser trenger tid og tilstedeværelse, det er umulig nå.

En sjø av mennesker rundt meg, stemmeløse, som lever parallelle historier. I favnen av sine egne fire vegger. Vi teller de samme fuglene som flyr forbi vinduene våre. Vi er ensomme sammen.

Fyller ikke behovet

Hver lørdag ringer jeg den samme venninnen min. Hun er en av de gode som virkelig hører på når jeg forteller om hvordan jeg feirer at jeg klarte å gå ut døren min for å gå den samme turen i den samme parken en dag til. Den typen venninne som med entusiasme sender meg applaus og norske flagg i tekstmelding når jeg helt anene, en lørdags morgen, klarer å fikse kjøkkenvasken som var tett.

Mennesker som ser deg for den du er, uten fordommer, og feirer de minste tingene med deg. Det er de det er verdt å se solnedganger med og åpne en flaske med favorittvinen din for. Zoom, Facetime og Instagram dekker litt av behovet for menneskelig kontakt, men det kan aldri erstatte det helt.

Det føles som et liv som leves halvveis.

Det er som et lite lysglimt du kan se, men ikke helt nå. Tilfredsstillende, men fyller ikke behovet.

Akkurat nå er jeg mitt eget støtteapparat. Pandemilivsstilen føles som et liv som leves halvveis. Så vi venter. Tålmodig. For jeg har kjempet indre kamper før og vunnet. Jeg har bøttevis med indre motstandsdyktighet å strø rundt som stjernestøv.

Hver morgen står jeg ansikt til ansikt med meg selv. Begynner å gå tom for samtaler. Men det er litt vakkert å gå innover i seg selv og å være komfortabel med de ordløse øyeblikkene. En luksus jeg ikke har hatt på veldig lenge.

Tur i parken

Jeg pleide å sitte å se utover Hafrsfjord og lure på hvor havet møtte himmelen. I flere minutter. Kanskje timer. De enkle linjene var så vakre. Dette ble printet inn i minnet mitt da jeg var ung.

Ting som dette forblir en del av deg og tar ny form. Alt som er mindre enn en slik åpenhet, føles nå kvelende. Alle andre lyder enn lyden av vann som forsiktig kjærtegner steinene i vannkanten, føles for høy.

Kan vannet i Battersea Park sammenlignes? Kanskje ikke, men jeg går tur i parken hver dag likevel. Jeg observerer de samme tingene dag etter dag, ser på de bitte små forandringene.

Nå har det gått ett år. Nesten en hel syklus. Jeg har sett på lys som lander på bladene og hvordan det sakte beveger seg til neste blad. Blader som gror fra tomme grener og blir til perfekte former i grønt, koser seg i sin egen glans en stund, før de skifter til farger av flammer.

Så faller de tilbake til jorden. Én etter én. Forkledd i brunt og blir til slutt usynlige på bakken. Vi glemmer deres tidligere perfekte eksistens og trår rett over dem, idet de overgir seg til sin egen uunngåelige skjebne. Og slik går sirkelen. En slags poetisk påminnelse om at ingenting er permanent.

Mye fint er glemt

Ikke alle ting blir lagt merke til. Vi har det som regel for travelt. Så mye fint er gjemt i kaoset vårt. Så i denne perioden har jeg flyttet oppmerksomheten min til disse tingene, til tingene jeg ikke la merke til før. Jeg har studert sprekkene på fortauet utenfor leiligheten min. Disse harde flatene – skjøre som menneskesjeler. Hver sprekk så unik og vakker på sin egen måte.

Gjennom vinduer jeg har fått forbi, har jeg sett på andre familier som feirer jul, og jeg er blitt minnet på hvordan det føles å le sammen med andre. Jeg har sett på fuglene som setter seg på taket i bygningen ved siden av meg, gitt dem navn og fantasert litt om hva de snakker om.

Jeg har stått under det samme treet og latet som om jeg også har røtter som strekker seg langt nedover i jorden og holder meg trygt på bakken. De lange armene til treet som strekker seg beskyttende over meg som en kuppel. Jeg har sett opp. Jeg har sett ned. Skiftet perspektivet mitt.

Skal gå bra til slutt

Det jeg har lært om vanskelige situasjoner, er at du likeså gjerne kan overgi deg helt. Det hjelper å gi slipp på det som ikke lenger er verdt å holde fast på. Det gjør det mulig å fokusere på det som gir verdi nå.

Slik er utsikten fra Cecilie Harris' leilighet i London. Foto: Cecilie Harris

Disse daglige visuelle meditasjonene, rett og slett bare observere det som er, har gitt meg mer rom til å puste fritt. Til å huske hvordan ting rundt meg er ganske flotte.

365 turer i parken. De samme trærne. Nye årstider. Nesten en hel livssyklus nå. Trærne er nakne, helt uten sin fargerike stolthet. Og slikt fortsetter det. Og slik er syklusen i meg – i denne pandemien.

Det skal gå bra til slutt. Ingenting er permanent. I mellomtiden lar jeg bare ting være som de er. Gir meg selv litt pusterom. Jeg vet hvordan jeg skal pusle meg selv sammen når jeg brytes ned i flere biter enn jeg kan telle. Et blad som har falt på bakken vokser fort tilbake igjen. Grener blir dekket i grønt.

Slik går livet i bølger.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. London
  3. Koronaviruset
  4. Storbritannia