Kronikk

EU-forskning koster Norge dyrt

  • Thomas Hylland Eriksen, professor UiO
  • Thomas Hegghammer, Forsvarets forskningsinstitutt
  • Stein Tønnesson, PRIO

Trekkfuglene er internasjonale og ved Lista fyr forskes det på endringer i natur og klima som fører til at trekkfuglene er i trøbbel. Tre norske forskere fra ulike fagfelt mener det er nødvendig å opprette et nasjonalt forskningsfond og ikke satse alt på den byråkratiske prosessen som kreves for å lykkes med en søknad i Horisont 2020, EUs store forskningsprogram. Foto: Stig B. Hansen

Hvert år sender Norge over to milliarder forskningskroner til Brussel, for så å bruke hundrevis av millioner på å hente deler av beløpet tilbake igjen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er dårlig bruk av norske skattepenger. Vi hadde fått mer forskning for pengene ved å fordele dem her hjemme.

I over 20 år har Norge valgt å delta i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon gjennom EØS-avtalen. Det innebærer at vi bidrar økonomisk til et stort europeisk forskningsfond som norske akademikere så kan søke på i konkurranse med andre europeiske forskere. Medlemskapet i dagens rammeprogram, Horisont 2020, koster Norge over to milliarder kroner i året, et beløp som tilsvarer en fjerdedel av budsjettet til Norges forskningsråd.

Thomas Hegghammer, Forsvarets forskningsinstitutt Foto: PRIVAT

Fin teori, byråkratisk praksis

Det ligger gode hensikter bak EUs rammeprogram. Hovedmålet er å få stordriftsfordeler slik at Europa kan konkurrere med store forskningsnasjoner som USA og Kina. Et sentralisert tildelingssystem antas å være mer effektivt. En større pott gir mulighet til å finansiere store og dyre prosjekter. Sentral koordinering bidrar til å unngå duplisering av nasjonale satsinger. En større konkurranse skal i teorien sørge for at de beste forskerne får mest, uavhengig av om deres nasjonale forskningsråd har god råd eller ikke.

I praksis fungerer det ikke slik. Alt byråkratiet gjør nemlig at vinningen sannsynligvis går opp i spinningen. Problemets kjerne er at i en stor konkurranse trenger man mer informasjon om hver kandidat for å utpeke en vinner. Det gjør at alle må skrive mye lengre søknader, ofte rundt hundre sider. Når konkurransen er stor, blir også marginene små, slik at søknadene må være svært velpolerte for å vinne frem, noe som skaper et behov for profesjonelle søknadskonsulenter. I tillegg krever EU-utlysningene at søkerteamet representerer mange ulike land; det gir flere forberedelsesmøter og e-poster enn i andre typer utlysninger. I sum fører dette til at forskerne og deres støttepersonell må bruke svært mye tid på hver søknad.

Thomas Hylland Eriksen, Universitetet i Oslo Foto: PRIVAT

I tillegg har de fleste europeiske land fått egne byråkrater som jobber med å motivere og hjelpe forskere til å skrive EU-søknader. Her hjemme bruker Forskningsrådet, universitetene og instituttene betydelige ressurser på kursing og annen støttevirksomhet. Sist, men ikke minst kommer utgiftene til evalueringen av de over 30.000 søknadene som rammeprogrammet får. I siste utlysning var nesten 10.000 forskere involvert i fagfellevurderingen, i tillegg til EUs egne forskningsbyråkrater.

En søknad, et årsverk

I Norge dreier diskusjonen seg ofte om differansen mellom kontingenten vi betaler og tildelingene vi henter hjem. I 2015 var dette gapet på litt over en milliard kroner. Men det er bare en del av prisen vi betaler. Politikerne ser ut til å ha glemt at det koster penger å lage alle søknadene. I forrige utlysning deltok ca. 3500 norske forskere i EU-søknader. Hvis hver av disse brukte to månedsverk på søknaden, snakker vi om 583 årsverk, eller om lag 800 – 900 millioner kroner. Med de heltidsansatte søknadskonsulentene og Forskningsrådets EU-rådgivere er vi altså raskt oppe i en milliard. Vi brukte altså kanskje en milliard på å hente inn en milliard. I tillegg kommer den årlige kontingenten på over to milliarder kroner.

Stein Tønnesson, PRIO Foto: privat /

Politikere og forskningsbyråkrater sier ofte at norske forskere bare må bli bedre til å skrive EU-søknader. De glemmer at vi da må bruke enda mer penger på søknadsskriving. Et enkelt regnestykke viser at selv om vi satser og kommer opp på EU-snittet i innvilgelsesprosent, er dette dårlig butikk. Å utarbeide en sterk EU-søknad tar rundt et årsverk når alle deltagernes tid er medregnet. I Norge koster et forskerårsverk rundt 1.5 millioner kroner. I Horisont 2020 ble imidlertid bare 14 prosent av søknadene innvilget. I snitt må altså et norsk søkerteam investere arbeidstid verdt ca. 10 millioner kroner for å lykkes med én søknad. Gjett hva den gjennomsnittlige tildelingen under Horisont 2020 var: ca. 10 millioner kroner.

Kombinasjonen av prisen på norsk akademisk arbeidskraft, antallet konkurrenter og størrelsen på tildelingene gjør at dette vanskelig kan lønne seg.
  • LES OGSÅ: Norske forskere mener de drukner i byråkrati

Ulike fag, ulike nettverk

Vi må understreke at det er forskjeller innad i EU-systemet. Det europeiske forskningsrådet (ERC), som forvalter grunnforskningsmidler, har en enkel og ubyråkratisk søknadsprosess der pengene tildeles enkeltforskere og ikke konsortier. Men ERC representerer en motkultur og forvalter mindre beløp enn de tematiske programmene.

Det kan naturligvis tenkes at det ligger kvalitetsgevinster i sentralisert tildeling og grundig søknadsbehandling. Forskning drives frem av det kreative arbeidet til de aller beste og må nødvendigvis finansieres selektivt. Men det er ikke gitt at akkurat dette tildelingssystemet oppnår en slik gevinst. Vi har for vår del ikke sett klare indikasjoner på at EU-prosjekter (med unntak av ERCs grunnforskningsprosjekter) leverer vesentlig bedre forskning enn andre internasjonale prosjekter.

Et mye brukt argument er at vi må delta i EU-programmene for ikke å bli ekskludert fra viktige nettverk. Det kan være riktig på noen fagfelt. Men på de fleste områder er det kvaliteten på forskningen som avgjør hvor internasjonale vi blir, ikke antall obligatoriske møter med britiske og tyske kolleger. God norsk forskning tiltrekker utenlandske forskere, og det finnes andre måter enn EU-systemet å få internasjonalt nettverk på. Det finnes selvsagt eksempler på norske miljøer, særlig innen naturfag, som har tjent på å delta i EU-nettverk. Men disse eksemplene må veies opp mot de mange miljøene som ble mindre internasjonalt attraktive fordi de kastet bort forskningstid på mislykkede søknader.

Nasjonalt forskningsfond

Norsk forskning vil bli bedre og mer internasjonal hvis vi reduserer vår deltagelse i EU-programmene. Vi bør bare delta i de delene av EU-programmet som gir dokumenterbar gevinst etter at alle skjulte kostnader er tatt med. Det er for sent å gjøre noe med Horisont 2020, men ved neste korsvei må Norge forhandle hardere og delta kun i ERCs grunnforskningsprogram og eventuelle andre lønnsomme underprogrammer.

Pengene vi sparer kan enten føres tilbake til Norges forskningsråd eller til et nytt, internasjonalt orientert norsk forskningsfond, for eksempel etter modell fra det svenske Riksbankens Jubileumsfond.

Hvis vi øremerket to milliarder i året til internasjonale prosjekter med norsk deltagelse, kunne vi gjort byks fremover på forskningsfronten. Vi må ikke glemme at det er slik de fleste norske toppmiljøene vi har i dag er dyrket frem. Hjerneforskningen på NTNU, borgerkrigsforskningen på PRIO og flere andre norske suksesser er tuftet på langsiktige satsinger fra Norges forskningsråd, ikke på EU-midler.

EU-samarbeid kan fremstå som en logisk måte å fordele forskningsmidler på. Men det som besnærer i teorien fungerer ikke alltid i praksis. For Forsknings-Norge som helhet er dagens EU-samarbeid et tapsprosjekt. Vi håper og tror at våre politikere vil innse dette hvis de tar seg tid til å se fordomsfritt på regnestykket.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om forskning i Aftenposten VITEN og UVITEN:

  1. Les også

    Forskningsfusk med tragisk utfall

  2. Les også

    Forskere: Dere må publisere åpent!

  3. Les også

    Uviten: Forskerverstingene

  4. Les også

    Uviten: Pasientene og deres forskere

Les mer om

  1. Forskningsrådet
  2. EØS
  3. EU
  4. Forskning og vitenskap

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hvordan få det beste ut av EUs forskningsprogram?

  2. KRONIKK

    Menn får forskningspengene. Kvinnene får avslagene. | Jill Walker Rettberg

  3. DEBATT

    3 forskere: Verden er større enn EU

  4. DEBATT

    Det er en myte at norske forskere kaster bort mye tid på å konkurrere om forskningsmidler | Sveinung Skule | Espen Solberg

  5. KRONIKK

    Forskningsmidlene blir bare tilsynelatende tildelt etter fri konkurranse | Erik Stänicke og Arne Johan Vetlesen

  6. KRONIKK

    Karantene for søknader til Norges forskningsråd | Bjerke og Brekke