Kronikk

Er du bare litt psykisk syk? Da håper jeg du har penger.

  • Kaveh Rashidi
    Kaveh Rashidi
    Lege og forfatter
Mange med psykiske lidelser får ikke hjelpen de trenger. Kanskje må det private tilbudet reduseres for å gjøre fordelingen av ressursene mer rettferdig, skriver kronikkforfatteren.

For hver person som tillates å betale seg frem i køen, er det en med mindre penger som får lengre ventetid i det offentlige.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Har du det tungt psykisk, oppfordres du til å søke hjelp. Men er det alltid hjelp å få i det offentlige helsevesenet?

Jeg jobber som fastlege i Oslo og møter ofte pasienter med lette og moderate psykiske plager. Mennesker som er i arbeid, har gode sosiale nettverk og som fungerer i samfunnet.

De kommer til meg og ber om hjelp fordi det er noe som skurrer i følelseslivet. Kanskje har de tunge tanker, indre uro eller sliter etter å ha gjennomgått traumatiske hendelser.

Dette er vanlige problemstillinger og viktige følelser å ta tak i for å få et bedre liv. Folkehelseinstituttet regner med at 16–22 prosent av den voksne befolkningen opplever en psykisk lidelse i løpet av et år, og mange av disse trenger hjelp.

Politikerne snakker, gledelig nok, om viktigheten av å komme tidlig til med god psykisk behandling. Men har de laget et system som legger til rette for det?

Pasienter med hjelpebehov blir avvist

Jeg skriver denne kronikken i et forsøk på å være stemmen til pasientene som gjør sitt beste for å bli friskere, men som ikke får hjelp av det offentlige.

Alle som blir avvist og bedt om å finne egne løsninger, eller leve med plagene sine. For hvilke offentlige alternativer har pasientene mine for utredning og behandling av psykiske lidelser?

Det mest naturlige er meg, fastlegen. Jeg har kompetanse, selv om jeg ikke kan tilby det samme som psykologer eller psykiatere.

Men god hjelp fra min side krever lange samtaler, med jevne mellomrom, over lang tid. Jeg må bli kjent med deg og din bakgrunn, så må vi gjennom utredning, diagnostisering, behandling og oppfølging. I beste fall tør jeg påstå at et slikt opplegg krever ti til femten samtaler à førti minutter.

Les også

Bærebjelken i psykisk helsevern er råtten | Jørgen Flor

Fastlegen har ikke tid

Dette har jeg som fastlege ikke tid til å tilby alle mine pasienter, selv om jeg tror de vil ha godt av det helsemessig. Vi fastleger har omtrent 1100 pasienter på listen som må betjenes, og hver pasient oppsøker fastlegen sin 2,7 ganger i året.

Når en stor andel av disse pasientene trenger psykisk helsehjelp, sier det seg selv at tiden ikke strekker til.

Derfor må vi noen ganger henvise til annet helsepersonell, og ofte ber pasientene selv også om hjelp av en psykolog. Men en henvisning betyr ikke at man får hjelp.

Stort sett får pasienten avslag med informasjon om at ventelistene er fulle.

Psykologen kan være enig i at pasienten trenger psykologhjelp, men er det fullt, så er det fullt. For pasienten tar avslaget noen uker, og vi henviser videre i håp om at noen andre kan hjelpe, selv om vi vet at det ikke er sannsynlig.

I mellomtiden kan de psykiske plagene vokse og sette spor i livet.

Mange gir opp å få hjelp

Sykehusene har psykiatriske poliklinikker, men dette er behandling for de sykeste. Henvisninger blir ofte avslått, med beskjed om at kommunehelsetjenesten har ansvaret.

Det er forståelig, vi kan tross alt ikke sende store deler av befolkningen på en spesialisert psykiatrisk sykehusavdeling hvert år.

Det finnes spredte kommunale tilbud som «rask psykisk helsehjelp» i Oslo, men da skal du bo i riktig bydel og ha riktig diagnose. Bor du for eksempel i bydel St. Hanshaugen og er deprimert, har du tilgang til dette. Men bor du hundre meter unna på Sagene, eller har et rusproblem, har du ikke denne rettigheten.

Les også

Husholdningsgjeld. Oppsigelser. Inntektstap. Koronaens økonomiske krise vil knekke mange psykisk.

Ikke «syke nok»

Det offentlige helsevesenet dekker simpelthen ikke befolkningens behov, i alle fall ikke i Oslo. I praksis ender mange opp med å krangle med systemet i månedsvis, uten hell, og gir opp.

Pasientene føler at de ikke er «syke nok» til å få hjelp, og at ingen tar problemene deres på alvor. Og på et vis er det sant, for bare de psykiske plagene vokser og blir mer alvorlige, får de høyere prioritet av det offentlige.

Har du helseforsikring eller penger?

Likevel finnes det noen pasienter som alltid får hjelpen tidlig. Det er dem med mye penger på bankkontoen eller privat helseforsikring. Når det billige offentlige alternativet er utilgjengelig, kan de ressurssterke velge det kostbare. Og jeg forstår dem godt: Selvfølgelig velger du rask hjelp når du har det vondt.

Ideen om å tilby folk et privat alternativ er greit, men bare hvis det offentlige også kan tilby god hjelp. Når det offentlige svikter, får de velstående behandling som «vanlige folk» også trenger, men ikke har råd til.

Jeg spør pasientene mine rett ut: Har du privat helseforsikring? Svarer de ja, blir jeg lettet. Da vet jeg at alt de trenger, er en kort henvisning med min signatur og stempel, så er de garantert psykolog med en eneste gang.

Trenger forsikrede hjelpen raskere?

Er dette pasienter som medisinsk sett fortjener, eller trenger, behandlingen raskere enn den forrige på kontoret som ikke hadde helseforsikring? Kanskje, kanskje ikke.

Det medisinske betyr ikke så mye for hvor raskt du får hjelp i slike tilfeller, det er forsikringen din som betyr noe. Eller pengene dine, for du kan alltid betale og få psykolog med en gang.

Så er det slik at antallet psykologer og psykiatere i Norge er begrenset. Når behandlere jobber privat, er det færre arbeidstimer igjen for det offentlige og enda vanskeligere for dem som ikke har råd til å få offentlig hjelp.

Hva skal bestemme hjelpen du får?

Skal helsevesenet hjelpe de sykeste eller dem med størst lommebok først?

I en perfekt verden kan man få i pose og sekk, slik noen politikere lover: Alle får rask nok hjelp av det offentlige, og de «litt utålmodige» kan betale seg frem i køen.

Men vi lever ikke i en perfekt verden. Helsehjelp og helsepersonell er begrensede ressurser. Politikerne velger hvem som får tilgang til psykisk helsehjelp, og for hver person som tillates å betale seg frem i køen, er det en med mindre penger som får lengre ventetid i det offentlige.

Jeg etterlyser en drastisk styrking og omorganisering av det offentlige, psykiske helsetilbudet. Dagens system har skapt et grunnleggende urettferdighetsproblem.

Kanskje må det private reduseres for å gjøre fordelingen av ressursene mer rettferdig. Vi kan i alle fall ikke fortsette som nå, med et stilltiende samtykke om at penger er det som avgjør vår psykiske helse.

Les også

  1. Det jeg som terapeut skulle ønske at du visste | Sigrid M. Skeide

  2. Et ubehagelig funn om koronadepresjoner

  3. De alvorligst psykisk syke blir forsømt. Hvorfor?

  4. «Du kan få hjelp», sa Maud Angelica. Hun har helt rett. Og nå skal hjelpen bli enda bedre. | Erna Solberg

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Psykisk helsevern
  2. Psykisk helse
  3. Fastlegene
  4. Kronikk