Kronikk

Bidrar «her» og «der»

  • Rojan Ezzati
Hjelpeorganisasjonen Rahma samlet i september inn penger til flomofrene i Pakistan. Fra venstre: Siddiqua Yaqub, Zakaria Saaliti, Betül Cokluk, Sofyan Raja og Umar Ishtiaq.

Pengeoverføringer fra innvandrere hindrer ikke integrering i Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Myter og forestillinger. Pengeoverføringer fra innvandrere er omspunnet av myter og forestillinger. En av disse er at pengeoverføringer til opprinnelseslandet hindrer integrering i Norge. Det er vanlig å anta at innvandrere som sender penger til sitt opprinnelsesland, som følge av sterk tilknytning «der», automatisk har en svakere tilknytning «her».

Men menneskers tilhørighet kan ikke plasseres inn i et enkelt regnestykke hvor man legger til og trekker fra. Det viser seg at de innvandrerne som er mest aktive i det norske samfunnet, ofte er de samme menneskene som har størst overskudd til å hjelpe personer i opprinnelseslandet.

Onkel i Amerika

Pengeoverføringer er ikke et nytt fenomen i Norge. Mange norske familier har hatt erfaringer med dette for bare et par generasjoner siden. «Den rike onkelen i Amerika», som vi alle kjenner fra Monopol, var en virkelig skikkelse. Han bygget hus i hjembygda på Nord-Vestlandet eller på Sørlandet, og han sendte penger og gaver hjem til slektningene. Men dette har ikke hindret ham og hans etterkommere i USA fra å utvikle en sterk tilknytning til USA – som norskamerikanere.

Suspekte pengeoverføringer?

Innvandreres pengeoverføringer blir ofte sett på som suspekte: Man antar at innvandrere er dårligere økonomisk stilt enn befolkningen generelt, og at de derfor ikke burde ha penger som de kan sende fra seg. Når de likevel klarer å sende penger, vekker det mistanke om at de kan være involvert i kriminell virksomhet.

Vår forskning om pengeoverføringer blant somaliere og pakistanere i Norge viser imidlertid at det er mulig å leve på lave inntekter i Norge og sende penger til familien i opprinnelseslandet. Det handler rett og slett om prioriteringer. I våre dybdeintervjuer med 60 personer med innvandrerbakgrunn var det tydelig at utgiftene til det mange vil kalle «et vanlig liv» i Norge ikke er de samme for Ali, som for Ola.

Sine kjære i nød

Når man konsekvent handler mat i billige butikker, kjøper brukte varer, ikke drikker alkohol, ikke bruker penger på restaurantbesøk, underholdning eller langhelger, frigjøres det midler som kan prioriteres til andre formål. For innvandrere fra Somalia, som kanskje har slektninger i flyktningeleire i Kenya eller som er på flukt i Somalia, er dette en helt naturlig prioritering.

Som en somalisk kvinne i midten av 50-årene fortalte oss: «Ingen mennesker med respekt for seg selv vil la sine kjære leve i nød». Å hjelpe familien er en naturlig menneskelig handling. Det var det for «den rike onkelen i Amerika», og slik er det for mennesker i Norge i dag, enten de har innvandrerbakgrunn eller ikke. Men for dem som har slekt som blir utsatt for katastrofer eller krigshandlinger, vil behovet for å hjelpe presse seg mer akutt på.

Solidaritet

I mange innvandrermiljøer er også kollektive solidaritetsaksjoner vanlig. Noen ganger skjer dette i forbindelse med en katastrofe, som ved flommen i Pakistan tidligere i år, hvor mange norskpakistanere har bidratt økonomisk til innsamlingsaksjoner. Det finnes også innvandrerorganisasjoner som arbeider spesielt med utvikling i opprinnelseslandet, fordi innvandrere ofte er spesielt motivert for å bidra i kampen mot fattigdom og ulikhet i verden på bakgrunn av sine egne erfaringer.

Både her og der

Heller enn å se på pengeoverføringer og integrering som et «enten/eller», bør vi bevege oss mot en «både/og»-forståelse av fenomenet. Jonas Gahr Støre har ved flere anledninger påpekt viktigheten av at vi erkjenner at norske borgere i økende grad har forbindelser til andre deler av verden, og at disse bør sees på som en ressurs, heller enn som en trussel.

Våre intervjuer illustrerer nettopp dette: Mange somaliere og pakistanere i Norge føler sterk tilknytning til begge land. De opplever at de har mulighet til å bidra både her og der, uten at det trenger å være et motsetningsforhold i dette.

Ikke inkluderes

Samtidig opplever mange etterkommere av pakistanske innvandrere at de ikke inkluderes fullt ut i det norske samfunnet, til tross for høyere utdanning og gode jobber. Inntrykket fra våre intervjuer er tydelig: De fleste forteller at de opplever å fungere godt i det norske samfunnet og at de ser på sin doble tilknytning, til Norge og til opprinnelseslandet, som en ressurs.

Men de opplever også utfordringer i møtet med det norske majoritetssamfunnet. En ung mann som kom til Norge fra Pakistan som liten gutt, satte han det på spissen i et intervju med oss. Han forklarte hvor listen ligger: «Du gifter deg med en norsk dame og så får du nesten hvite barn, og da kan du si at du er virkelig integrert».

Frustrasjon

Innvandrere fra Somalia og Pakistan uttrykker frustrasjon over antagelsen om at pengeoverføringer og integrering står i et motsetningsforhold. For det første er det ikke slik at det ene utelukker det andre. Man kan være aktiv deltager i det norske samfunnet og samtidig prioritere den utgiften det er å hjelpe mennesker som er vanskeligere stilt.

For det andre er det viktig å respektere alle menneskers rett til å gjøre sine egne, lovlige valg i privatøkonomien – enten pengene brukes på ny flatskjerm, bingo, indremisjonen eller sykehusbehandling for en slektning i Pakistan.

En ressurs

Et første skritt må være at vi anerkjenner innvandreres bånd til mennesker i andre land som en ressurs for fellesskapet, snarere enn som en trussel eller noe mistenkelig. Her ligger det en utfordring til hver enkelt av oss, i møte med enkeltmennesker og i møte med våre egne fordommer, uavhengig av vår bakgrunn. Vel så mye er det en utfordring for offentligheten, hvor myndighetene lokalt og nasjonalt, og media, har et ansvar.

Det betyr ikke at integreringsutfordringer ikke skal tas på alvor, men derimot at det norske samfunn må møte alle borgere som hele mennesker – inkludert deres forbindelser utover landets grenser, enten disse skulle være til «den rike onkelen i Amerika» eller til en fattigere kusine i Pakistan.

Les mer om

  1. Kronikk