Kronikk

Aldri har flere nordmenn fått seg hund enn i koronaåret 2020

Her er mine notater fra et nytt liv. Med Tinka.

  • Simen Tveitereid
    Simen Tveitereid
    Journalist og forfatter
Foto: Simen Tveitereid
Simen Tvetereid hadde aldri forestilt seg selv som hundeeier.
Så kom Tinka inn i livet hans.
Nå innser han at han ikke tenkte stort nok.
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg hadde aldri sett meg selv som hundeeier. Det passet ikke med mitt indre bilde av meg selv. Selv om jeg alltid har likt hunder.

Kanskje fryktet jeg tap av frihet, eller effektivitet. En evig kamp mot hundehår og ekskrementer. Taue rundt på et levende vesen. Og så all den maten.

Alle nye faser i livet bringer med seg et sett ulemper og fordeler.

Og nå, etter å ha fått hund, må jeg innse at jeg ikke tenkte stort nok.

Den som jobber hjemmefra

Jeg strittet lenge imot. Jeg ante hva som ventet hvis vi skaffet oss en hund, for han i familien som nesten alltid er hjemme, som bare er hjemme, som medlemmer av husstanden feilaktig kan slenge ut av seg.

Den som jobber hjemmefra, kan jo sette på en klesvask i én pause, bake brød i en annen, gjerne grave litt i fryseren og sørge for middag på bordet i tide. Og selvfølgelig, mens han er i gang, sørge for at hunden får mosjon og har det bra.

Jeg ga etter.

Simen Tveitereid er journalist og forfatter. Foto: Cappelen Damm

Om det var maset om en valp, om det var koronalivet med utsikt til en vår og sommer hjemme, om det var tomrommet som oppstår når barna blir større og forsvinner dypere inn i hulene sine, eller håpet om flere vellykkede familieturer, jeg vet ikke.

Siste rest av motstand

Jeg visste lite om hunder. Trodde de var som katter. Gratis, til å plukke opp et sted i nærheten. Så langt derifra. Hundeverdenen er rasistisk, her sorteres etter raserenhet, og prises etter popularitet og egenskaper. En blandingshund er lite verdt.

Vår utkårede kostet mer enn min første bil. Hun befant seg fem timers kjøring hjemmefra, viste det seg. I et boligfelt på Jæren.

Det var en dansk-svensk gårdshund. En liten til mellomstor hund, med muskuløs kropp og glatt pels. Den ligner en Jack Russel-terrier, men er ikke like vilter og har et mildere gemytt. En perfekt familiehund. Sier teorien.

Den lille og runde valpen så på oss med sine brune øyne, logret med den hvite halen, og det som var igjen av motstand, var allerede borte.

Hun sov nesten hele den lange bilturen på barnas fang, bortsett fra et nesten-overfall av en eldre dame på kirkegården i Vigeland under en pause.

De første dagene

Jeg foreslo «Korona» eller «Koronita» som navn, men innså straks at det var dumt. Å gi hunden et ironisk navn ville være en skjev start. Hunder finnes ikke ironiske. Tinka, skulle det være.

Når man får valp, er det vanlig å ta seg fri fra jobb i minst to uker, sa min samboer. Hun er flink til å finne informasjon på internett. Selv kvier jeg meg for research som ikke har med jobb å gjøre. Virkelig? Helt fri i to uker? spurte jeg. Helst lenger, svarte hun.

De første dagene spant Tinka rundt på gulvet og fant ikke roen før hun hadde blitt løftet opp på fanget og ålt seg inn i armkroken.

Les også

Hun liker ikke å knytte for mye til ting. Men Laika er hellig.

Jeg var alene i huset, samboer og barn var tilbake på skolen. Tinka la hodet over albuen min slik at den ene armen var låst. Jeg kunne balansere Macen på fanget, men måtte taste med én hånd. Etter en god stund tok jeg sjansen på å løfte henne forsiktig over i en annen stol.

Hun sov mye, men lett. Det lille hodet kvakk opp, bare jeg reiste meg fra stolen, der jeg skrev så stille jeg kunne på tastaturet. Dette minnet meg om noe jeg trodde var et tilbakelagt stadium i livet.

Som en baby

Dilemmaene mellom å gi den lille det hun ønsker, og det å opptre konsekvent (jeg hater det ordet, forbinder kun konflikter med det).

Å liste seg rundt i huset med søvnmangel.

Å sove på hvert vårt rom og ha babyen annenhver natt.

Hun trenger trygghet, sa samboeren min. Hun har jo mistet moren sin.

Javel. Men valpen skjønte ikke noe av kurven på gulvet, hun ville opp i sengen, først ved fotenden, så stadig lenger opp, til slutt i selve halsgropen min. Det var søtt i noen minutter, så håpløst, og jeg tenkte nei å nei, hva er det jeg har gjort.

Jeg skjøv henne ned, hun krøp opp. Ned. Opp. Jeg kunne ikke bla i magasinet jeg leste i. Jeg ble tvunget til å lese Torgrim Eggens artikkel i D2 om dim sum, avsnittet om å lage dumplingsdeig, i uendelig repetisjon, i håp om å sovne selv.

Det gikk snart bedre. Nå sover hun hele natten i en stol i stua, uten en lyd.

Les også

Joe Biden tar med seg to «førstehunder» inn i Det hvite hus

Og når jeg kommer ned i kjøkkenet tidlig om morgen, styrter hun mot meg, hver dag, like ellevill av begeistring.

Jeg trodde aldri jeg skulle like å bli slikket i fjeset av en hund.

Håp for menneskeslekten?

Dette er hundens vesen: Kjærlighet.

John Lennon var nok inne på noe. «All you need is love.» Vet ikke om han tenkte på hunder, men mennesker kan jo være så lunefulle.

Kanskje er det et godt tegn at så mange har skaffet seg hund det siste halve året. Kanskje er det ett av ikke så mange gode tegn for tiden.

Ikke at hunder bærer i seg løsningen på klimakrisen eller teknologisk fremmedgjøring. Men det er da tross alt håp for en menneskeslekt som vil bruke så mye tid på noe så unyttig som en hund.

Mer om dette senere.

Simen Tvetereid har skrevet flere saker i denne serien i magasinet Harvest: «Hva jeg prøver å lære valpen, og hva hun lærer meg» og «Hva skal du bruke hunden til, da?»

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    Hundeeier Fredrik Skavlan: – Å være forelder er å drite seg ut noen ganger om dagen

  2. Les også

    Hundeeiere er flinkere enn katteeiere, mener Veterinærforeningen. Slik pusser du tennene på kjæledyret.

Les mer om

  1. Hund
  2. Koronaviruset
  3. Friluftsliv
  4. Psykisk helse

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Advarer mot impulskjøp: – Verdt å vente på en trygg hund

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    Åpent brev til nybakte koronaforeldre: «Fy søren, så tøffe dere er!»

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Økt interesse for miniatyrhunder: Ludvig bjeffer, skremmer gjester og krangler med andre hunder

  4. REISE
    Publisert:

    Familien hennes flyttet hjemmekontoret til Lofoten. Ni tips til deg som vurderer det samme.

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Vi bodde på verdens verste avdeling: avdelingen for barnekreft. Kunne dere i det minste gitt oss litt plass?

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hanne Tuvnes har lært én ting etter alle årene med voksne barn som sliter psykisk: Gi aldri opp.