Kronikk

Kunsthøyskolens største problem er ytringsangsten

  • Øystein Stene
    Øystein Stene
    Forfatter

Jeg har undervist ved Kunsthøyskolen i Oslo i snart 20 år. Aldri har jeg opplevd studenter med større ytringsangst enn nå, skriver Øystein Stene. Foto: Torgeir Strandberg

Studenter og ansatte frykter å si noe feil. Det lover dårlig for fremtidens kunst.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Problemet til Kunsthøgskolen i Oslo er ikke uenighet og krangling. Problemet er ytringsangst. Fortsetter vi i samme spor, oppfyller vi ikke lenger vårt samfunnsansvar.

I et halvt år har det rast en offentlig diskusjon om ideologiseringen av Kunsthøgskolen i Oslo. Med to tidlige og hederlige unntak fra Kunstakademiet, Stian Grøgaard og Ane Hjort Guttu, har det vært stille fra ansatte. Flere har fortalt mediene og politikere at de ikke tør uttale seg.

Kunst er et offentlig anliggende. Den er en del av demokratiets kretsløp. Når pedagogene ved Norges største kunsthøyskole vegrer seg for offentligheten, kan det få alvorlige konsekvenser for en oppvoksende generasjon kunstnere. De lærer å sky ordskiftet og helst bare opererer i trygge, statsfinansierte rom.

Hersketeknikker og mobbing

Det blir jevnlig hevdet at det er en fryktkultur ved Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg har undervist i ulike stillinger siden tidlig 2000-tall. I den tiden har jeg deltatt i mange debatter, offentlig og internt. Jeg har aldri opplevd at ledelse, kolleger eller studenter har forsøkt å dempe meg.

Det samme kan jeg ikke si om miljøet rundt skolen, enten det er kunstnere, debattanter eller aktivister. Det gjelder spesielt den siden av politikken nesten alle på Kunsthøyskolen tilhører: ytre venstre.

Hersketeknikker og mobbing fra høylytte Facebook-profiler på venstresiden er blitt regel heller enn unntak i debatter rundt kunst og ideologi. Strategien lykkes i forbausende grad: De færreste orker mye drit og ryktespredning.

Hvis det fortsetter slik, får vi et kunstfelt redd for sine egne, redd for å teste argumenter, prøve ut perspektiver, undersøke uttrykk.

Alle som vil skjønne hva jeg snakker om, kan for eksempel ta en titt på Antirasistisk Senters Rune Berglund Steens i skrivende stund siste Facebook-oppdatering, og det påfølgende ordskiftet. Den kommer jeg tilbake til.

Les også

Rektor ved Kunsthøyskolen går av: – Et stort problem har vært den harde retorikken i sosiale medier

Vil ikke ha mangfold

Årets debatt startet med et opprop fra studenter som krevde økt diversitet. Alle grupper skulle representeres alle steder. En gruppe ble gjerne definert etter ytre, stereotype kjennetegn. Diversitet i klasse, religion eller politisk perspektiv syntes mindre viktig.

Jeg har i årevis ønsket kolleger som tilhører høyresiden. Eller sentrum, for den del. Eller studenter som er bibeltro kristenkonservative, ortodokse jøder eller praktiserende sunnimuslimer. Men det ser ikke ut til å skje: Kunsthøyskolen og kunstfeltet vil ikke primært ha mangfold. Vi vil se mangfoldige ut.

Kosmetiske strategier har preget Kunsthøyskolen lenge. Ved forrige rektorvalg gikk lederne for fagforeningene ut i mediene og kritiserte sittende rektor for å være udemokratisk. Det skjedde et par dager før valget, uten å konferere med sine lag. Slik ble valget kuppet ved å fremstå kritisk, uten å gi noe rom for debatt.

Tilbaketrekningen fra offentligheten er et forståelig forsøk på å beskytte seg. Men når ledere og ansatte ved institusjonen uttrykker at de ønsker å holde debatten internt, får vi en institusjonell, modernistisk og elitistisk innstilling til kunst: Dere hører fra oss når kunstverket er ferdig og meningene polert. Det vil si: når vi er uangripelige.

Kunsthøgskolen i Oslo Foto: Fredrik Hagen/NTB

Kunstens ufrihet

Det er lett å argumentere for at queer-teori, interseksjonell feminisme og postkolonial teori har en plass på Kunsthøyskolen. Disse perspektivene har preget humaniora og kunst i flere tiår. Når noen studenter og rektor derimot mener slik teori skal legge premissene for organisering av institusjonen, da trengs selvsagt debatt.

Den sittende rektors fremgangsmåte har primært vært å tilrettelegge for samtale i forum og utvalg. Det er vel og bra. Men når vi ikke føler ansvar for debatten som løper parallelt i mediene, viser vi uvillighet til å forholde oss til verden. Kunsthøyskolen mottar tross alt 360 millioner årlig over statsbudsjett for å fremme virksomhet som skal virke nettopp i offentligheten.

Dette er ikke bare en utfordring for oss som høyskole, men også for kunsten som felt. Hvis den gjør det til sin primære oppgave å styrke spesifikke identiteter, enighetsfellesskap og smaksdomener, har den mistet friheten. Og sammen med friheten, muligheten til å være ambivalent og kontrær.

Absurd politisering

Personlig synes jeg det er vanskelig å mene mye rundt debatten om Kunsthøyskolens påståtte ideologisering. Til det har fløyene drevet med for mye polemikk og for lite analyse. Dessuten er retorikken importert fra angloamerikanske forhold, med liten vilje til å ta inn den lokale konteksten.

Måns Wrange har varslet at han trekker seg som rektor. Foto: Signe Dons

Men jeg hadde sett frem til samtalene nåværende rektor Måns Wrange ønsket seg. At han trekker seg midt i prosessen, er synd. Samtidig foregår det en absurd politisering av saken. Som når Rune Berglund Steen ved Antirasistisk Senter melder på Facebook om rektors avgang: «Det første hodet som måtte rulle i Norge etter BLM, var en rektor som støttet minoritetsstemmenes kamp mot rasisme.»

Alle med minimum interesse for saken har fått med seg at rektor sluttet av primært familiære årsaker. Og alle med et minimum kjennskap til Kunsthøyskolen vet at en rektor får offentlig oppmerksomhet og kritikk uansett hva vedkommende vil.

Redde studenter

Et gjennomgående tema blant mine studenter om dagen er frykten for å si noe feil. Noe de kan bli tatt på, hengt ut for, som avslører ubevisste grumsete motiver og dårlige politiske holdninger. På tross av det polariserte inntrykket Kunsthøyskolen gir i mediene, har jeg aldri opplevd studenter med større ytringsangst enn nå. Det lover dårlig for fremtidens kunst.

Om miljøet rundt kunststudenter ikke bruker ytringsfriheten, hvor skal de da lære det?

En ny rektor har mye å ta tak i. Først og fremst trenger vi et aktivt og levende uenighetsfellesskap. Og fryktløshet i møte med bøller fra alle politiske kroker. For om miljøet rundt kunststudenter ikke bruker ytringsfriheten, hvor skal de da lære det?

  1. Les også

    Rasismedebatten på Kunsthøyskolen: – Nøyaktig samme diskusjonen som i København

  2. Les også

    Trine Skei Grande (V) er bekymret for ytringsfriheten ved Kunsthøyskolen. Tar betent debatt til Stortinget.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kunsthøgskolen i Oslo
  2. Kulturdebatt
  3. Kunst
  4. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 3. november

  2. KULTUR

    Rektor frykter ikke for ytringsfriheten ved høyskolen

  3. KULTUR

    Rektor ved Kunsthøgskolen går av: – Et stort problem har vært den harde retorikken i sosiale medier

  4. DEBATT

    Er Kunsthøgskolen i Oslo for fagfolk eller ideologer?

  5. KULTUR

    Rektoren på Kunsthøgskolen går av

  6. KULTUR

    Trine Skei Grande (V) tar betent debatt fra Kunsthøgskolen til Stortinget: – Ekstra alvorlig for ytringsfriheten