Kronikk

Kampen mot hastverket

  • Uio
  • Postdoktor I Britisk Litteratur
  • Tina Skouen

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  • Påstanden om at en forfatter bedriver hastverksarbeid er blitt en gjenganger i litteraturkritikken,

Tina Skouen Privat

Vil mottagelsen av det femte bindet av Knausgårds Min kamp om et par uker bekrefte eller utfordre kritikken av de forrige bøkene i serien? Det første bindet ble møtt med begeistring, men siden har skepsisen vokst. Mens Bergens Tidende kalte bind fire for «hastverkspreget» og «overfladisk», mente Vårt Land at boken var «enda et hakk slappere» enn treeren. Under tittelen «En strøm av klisjeer» forklarte Aftenpostens Ingunn Økland det som hadde skjedd med å henvise til at «Knausgård bare skriver i vei, tilsynelatende uten kritisk blikk på det kunstneriske resultatet,» noe som gjør at stilen blir «forutsigbar» og «konvensjonell». Men selve kritikken mot forfattere som «bare skriver i vei» er også høyst forutsigbar og konvensjonell.

Lettvint kritikk

Produktive forfattere er spesielt utsatt for kritikk, for hvis man utgir mange bøker på rappen, så må det vel nødvendigvis gå ut over kvaliteten? Før Knausgård har spesielt Ragnar Hovland og Arne Svingen fått høre at de burde satt ned tempoet. Selv om kritikerne kan ha rett i at hurtigskriving eller mangel på etterarbeid kan gi et dårlig resultat, så er det klart at påstanden om hastverk også kan være noe kritikeren tyr til i mangel av noe bedre å si. Hvis anmelderen hverken har tid eller spalteplass til å forklare hvor problemet ligger, er det lettvint bare å kunne beskrive utgivelsen som hastverkspreget. Det finnes neppe noe mer irriterende for en heltidsforfatter enn å få høre dette, spesielt hvis det kommer fra en aviskritiker som knapt har hatt tid til å lese boken før anmeldelsen må gå i trykken. Derfor har også debatten om nivået på litteraturkritikken de senere årene i stor grad handlet om tid og tidsbruk.

En klisjé

Vi husker rabalderet som fulgte da Torgrim Eggen gikk ut og hevdet at hans nyeste roman Hermanas (2006) var blitt rammet av anmelderstress både i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Tildelingen av prisen for Årets litteraturkritiker 2010 til Tor Eystein Øverås, som ble hyllet som en «langsom leser», viser at idealkritikeren helst bør kunne ta seg god tid. Samtidig fungerer påstanden om at en bok fortjener å bli lest sakte som en klisjéfylt form for ros, som da Aftenpostens anmelder Hans H. Skei beskrev Jan Kjærstads Kongen av Europa (2005) som «en roman som må leses langsomt, og gjenleses, 511 sider til tross».

Hastverk er lastverk

Dagens bokanmeldere virker hellig overbevist om at tid og kvalitet alltid henger sammen – en tanke som strekker seg helt tilbake til antikken. I verket Om diktekunsten anbefalte den romerske poeten Horats (65–8 f.Kr) vordende diktere å vente ni år før utgivelse, og idealet om å ta seg tid gjaldt også for taleskriverne, enda så travelt de kunne ha det med å få teksten ferdig i tide. Trøsten var at man med tiden ville bli stadig flinkere til å skrive godt på kortest mulig tid, som retorikeren Quintilian (ca. 35–100 e.Kr.) sier i sin lærebok Om talerens utdannelse.

Verdien av tid

På den tiden da bokproduksjonen skjøt fart i Europa fra slutten av 1500-tallet og videre utover 1600— og 1700-tallet, var dette klassiske tankegodset helt dominerende. Gjennom arbeidet med mitt forskningsprosjekt «Time and Aesthetic Value in Early Modern Literary Culture», har jeg sett at det hersket bred enighet om at hastverk var noe som burde unngås. Hvis en forfatter ble beskyldt for å bedrive hastverksarbeid, så betydde det ganske enkelt at han var en dårlig forfatter. Den engelske dikteren Alexander Pope (1688–1744) slo fast at «hvis du anstrenger deg mer, og bruker mer tid, så må dette nødvendigvis gi et bedre resultat». Samtidig klaget Pope over at det var helt umulig å bruke så mye tid på å flikke på tekstene som man egentlig burde, ifølge de klassiske idealene. Pope var en av de første betydelige forfatterne i England og Europa som kunne leve av boksalg, og da virket det jo ikke særlig hensiktsmessig å bli sittende og ruge på manus i årevis.

Schizofren bokbransje

Det er fascinerende å se hvordan tidsbruksidealet har tålt tidens tann, til tross for at tidspresset og etterspørselen etter lesestoff bare har økt siden den gang. Som forfatter utsettes du for et krysspress mellom kravene til produktivitet og effektivitet, og idealene om hvor mye arbeid som skal til for å produsere en form for kunst som er av varig verdi. Å skrive fort er greit så lenge det skjer i et inspirert øyeblikk, men ikke fullt så greit hvis hastverket skyldes pengebehov eller mas fra forlag eller publikum.

Altfor effektiv

En helproff forfatter som jobber åtte timer om dagen burde kanskje klare å skrive ti sider pr. dag? Det var i hvert fall det Karl Ove Knausgård bestemte seg for å gjøre med Min kamp. På ett eller annet tidspunkt blir en forfatter likevel så produktiv at resultatet ikke lenger kan regnes for å ha det Forfatterforeningen definerer som «litterær verdi». For å bli medlem kreves det at man har utgitt minst to bøker, men ikke så mange bøker som Frid Ingulstad. Det ble klart da serieforfatteren fikk avslag på sin søknad om medlemskap.

Tidsfordriv

Ting som går raskt både å lage og fortære kan likevel ha en helt egen verdi, det visste de allerede på 1600-tallet. I dag har vi krim, Internett og TV, og slik går nå dagene. De siste månedene har vi også hatt Knausgård. Forfatteren vi møter i Min kamp bekrefter bildet av den litt for produktive forfatteren som bare skriver i vei uten tanke på den estetiske verdien. Samtidig utfordrer romanserien dette bildet, fordi den stadig glimter til med noe som kan kalles stor litteratur. Likevel er det som om Knausgård ikke har hatt noen ambisjon om å prestere slik høyverdig litteratur, men at han i stedet vil produsere en slags skriftlig realityserie for folk som ikke pleier å sitte klistret foran TV-en, men som kan kjenne seg igjen i den travle forfatterens virkelighetsbeskrivelse. Min kamp er historien om mannen som gjerne skulle ha fordypet seg i tidløse kunstverk og kanoniserte forfattere, og som kjøper bunkevis med bøker han vet han aldri vil få tid til å lese. Verket er også historien om forfatteren som mangler tid til å skrive, men som på tross av dette klarer å lire av seg en seksbinds romanserie.

Snart ferie

Både Knausgård og vi er visst fanget i tidsklemma, for akkurat nå sitter det tusenvis av mennesker rundt om i landet og tror at de skal få lest alle bøkene i løpet av en knapp sommerferie. Enda godt at ikke alt Knausgård skriver er så bra at det fortjener å leses langsomt.

Dette er en forkortet versjon av et essay i Prosa 03/10, som utgis i dag.

Debatten om nivået på litteraturkritikken de senere årene har i stor grad handlet om tid og tidsbruk. Mottagelsen av produktive forfattere som Karl Ove Knausgård har for alvor fått frem fordommene, skriver Tina Skouen. THOMAS NILSSON/VG/SCANPIX

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Essay: I år er det ti år siden Karl Ove Knausgårds «Min kamp 1»

  2. KULTUR

    Disse bøkene skal du lese i sommer

  3. DEBATT

    Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi

  4. KULTUR

    «Knausgård har for lave ambisjoner.» Les anmeldelsen av hans nye bok

  5. KRONIKK

    Hva betyr såkalt virkelighetslitteratur? | Erling E. Guldbrandsen

  6. KULTUR

    Knausgårds forlegger: - Igjen har han skrevet tett på eget liv