Kronikk

Norge er ute av den kinesiske fryseboksen | Henning Kristoffersen

  • Henning Kristoffersen
    Henning Kristoffersen
    Spesialrådgiver i The Governance Group, forfatter av «Det nye Kina» og «Kinas økonomi»
Statsminister Erna Solberg drar om få dager til Kina i spissen for en stor norsk delegasjon. President Xi Jinping ser ikke mot Vesten for å finne løsninger på Kinas utfordringer.

Med Erna Solbergs delegasjon er dialogsporet med Kina offisielt gjenvunnet. Det ville være en stor fordel om målet med dialogen var like mye å lære som å belære.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kina kommer til å bli verdens største økonomi uten å bli noe som ligner et demokrati. Ledelsen i Beijing er blitt enda sikrere på at løsningen på Kinas utfordringer ikke er å finne i Vesten. President Xi Jinping har sogar sterkt advart mot vestlig påvirkning og ideologi.

Det store målet er å gjenreise Kinas storhet. Det gjøres ikke ved å se til dagens Europa og USA for inspirasjon.

Kina er en stormakt. Norge er et lite land. Likevel var det presserende nok for det mektige Kina å straffe lilleputten Norge i seks år. Sjelden har Norge blitt løftet opp til større høyder. Men nå er det altså slutt. Etter seks år i den kinesiske fryseboksen er det klart for tidenes største offisielle norske besøk til Kina.

Prisen Regjeringen måtte betale

Statsminister Erna Solberg drar om få dager til Beijing sammen med både utenriksministeren og næringsministeren. Med på lasset har de noen hundre representanter – inkludert en stor delegasjon fra næringslivet. Lettelsen er til å ta og føle på for flere enn forretningsfolket. Nå kan igjen høyprofilerte samarbeidsprosjekter innen forskning, utdanning og kultur initieres uten frykt for å bli stoppet.

Utenriksminister Børge Brende og Utenriksdepartementet har – ikke uventet – fått både ros og ris for endelig å finne veien ut av uføret. Prisen Regjeringen måtte betale, var på tro og ære å love å respektere Kinas kjerneinteresser og å holde seg langt unna alle handlinger som undergraver dem.

  • Norges statsminister til Kina: Markerer at forholdet er normalt igjen

Styreleder i ytringsfrihetsstiftelsen Norsk PEN, William Nygaard, uttalte at avtalen gjør ham veldig trist, fordi den viser Norges manglende evne til å forsvare prinsippene om ytringsfrihet og menneskerettigheter i møte med en stormakt som Kina. Harald Stanghelle, Aftenpostens egen redaktør, har beskrevet løsningen på konflikten som et vellykket kapittel i vår utenrikspolitiske historie.

Tiden inne for å bli venner med Norge

Fra Beijings side var det flere forhold som gjorde at tiden var inne for å bli venner med Norge. Beijing har de siste årene lagt for dagen gigantiske internasjonale ambisjoner. Det bygges ny silkevei til lands og til havs. Handelen med Kina skal økes i nære og fjerne strøk. Det skrives bilaterale avtaler over en lav sko.

Beijing har også initiert den så langt vellykkede asiatiske infrastruktur- og investeringsbanken (AIIB), som ble startet med 57 stiftende medlemmer – deriblant Norge.

Avstraffelsen av Norge illustrerer Kinas vilje og evne til å overføre sin gjenvunne økonomiske makt i politisk valuta. Samtidig skaper en slik avstraffelse usikkerhet og uforutsigbarhet for andre land som Kina ønsker tettere samarbeid med. Det er ikke til Beijings fordel.

Nobelkomiteen hadde håp om å påvirke Kinas utvikling mot demokrati og ytringsfrihet ved å gi dissidenten Liu Xiaobo fredsprisen. Vi kan trygt fastslå at det ikke har skjedd.

Etter seks år var det heller ikke mer å hente når det gjelder å skremme andre land til å avstå fra lignende provokasjoner, eller å «drepe kyllingen for å skremme apen», som det heter i det kinesiske ordtaket. I takt med Kinas økende makt er det uansett stadig færre kyllinger og aper som ønsker å utfordre den kinesiske dragen.

Håpet om påvirkning brast

Nobelkomiteen hadde håp om å påvirke Kinas utvikling mot demokrati og ytringsfrihet ved å gi dissidenten Liu Xiaobo fredsprisen. Vi kan trygt fastslå at det ikke har skjedd.

Om prisen bidro til noe i det hele tatt overfor Beijing, så var det snarere til å skape sterkere fronter mellom Kina og Vesten. Det er helt andre hendelser som har påvirket kinesiske ledere i vesentlig større grad. Valget i USA, som har splittet det amerikanske folket, ble i stor grad sett på med undring, og mer som underholdning enn som et eksempel til etterfølgelse.

Ingen entusiasme for endring

Den pågående flyktningkrisen, og motsetningene som bygger seg opp i Europa, skaper heller ingen entusiasme for å endre egen retning. Vi kan også legge til den arabiske våren, der kampen for grunnleggende rettigheter og demokrati har ledet til en forverret situasjon for brorparten av de involverte landene – eller sogar endt opp i blodige borgerkriger.

Før disse nylige eksemplene holdt det med oppløsningen av Sovjetunionen som det ultimate eksempelet på hvor galt det kan gå med et lands stabilitet når endringer er ute av kontroll.

Partiet har styringsevne

Selv om ettpartistaten slår knallhardt ned på opposisjon, blir det for enkelt å hevde at Kommunistpartiets eneste mål er å opprettholde makten. Det er ikke vanskelig hverken for oss som utenforstående, eller for kineserne selv, å finne feil ved partiet og dets ledere.

Likevel erkjenner de fleste at partiet tross alt har styringsevne. I løpet av de siste tiårene har Kina nytt godt av en overordnet stabilitet – den viktigste rammebetingelsen for at de fleste av landets innbyggere har opplevd økende vekst, velstand, og også økende individuell frihet.

Krisen aldri langt unna

De kinesiske ledernes nærmest paranoide fokus på stabilitet skyldes ikke minst erkjennelsen av at krisen aldri er langt unna. Kinas utfordringer er fortsatt monumentale. Økende ulikheter, korrupsjon og forurensning er kimer til stor frustrasjon.

I tillegg er det estimert at Kina fortsatt har 60 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensen, noe som ikke er i tråd med Kommunistpartiets første hundreårsmål om at Kina i 2021 skal være et «moderat velstående samfunn». Et mål som ble satt i 1921 da Kommunistpartiet ble stiftet i Shanghai.

«Krig» mot korrupsjon

Å få bukt med den gjenværende fattigdommen er et av de viktigste målene i partiets siste femårsplan. Partiet har også startet «krig» mot både korrupsjon og forurensning. Kinas investeringer i fornybar energi er formidable, og får etter hvert Europa til å fremstå som en sinke. USA satser for tiden på å gjenoppbygge kullindustrien.

Fredsprisvinneren Liu Xiaobo skal en gang ha sagt noe slikt; jeg bruker Vesten til å kritisere Kina og fantasien til å kritisere Vesten. Det skal ikke rare fantasien til for å kritisere Vesten om dagen, og nye bøker – som nok en gang kommer til å felle en knusende dom over Kinas ledere og deres motiver – er garantert allerede er på vei ut i bokhyllene.

Med Erna Solbergs delegasjon, er dialogsporet med Kina offisielt gjenvunnet. Det ville være en stor fordel om målet med dialogen var like mye å lære som å belære – på tross av at vi ikke møter et demokrati.

Henning Kristoffersen er også forfatter, lærer og tidligere leder for samfunnskontakt i Asia for DNV GL.

Interessert i å lese mer om Kina før den norske delegasjonen drar av gårde? Her er noen forslag om ferske artikler:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Kina
  3. Liu Xiaobo
  4. Demokrati
  5. Erna Solberg
  6. Xi Jinping
  7. Børge Brende