Kronikk

22. juli er rystende også fra utsiden

  • Anna Tresse
    Anna Tresse
    Internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom i 2011
Klokken 15.25 sprenger bomben i Regjeringskvartalet. Anna Tresse forteller historien fra en som sto på utsiden.

Ti år etter hopper fortsatt hjertet når noen går over et kumlokk. Og dette er bare en liten historie fra ytterkanten.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er så mange historier. Noen har vi fått fortalt i sine ekspansive grusomheter. Mange har vi fått bruddstykker av, som små glimt inn i helvete. Enda flere ligger begravd, om det er i jorden eller i låste sinn.

Ti år etter er dette en liten historie om noen av oss som ikke var til stede, hverken i regjeringskvartalet eller på Utøya. Vi var ikke til stede, vi befant oss i ytterkanten.

Hvorfor fortelle? Det er så mange historier som er langt større, langt viktigere, langt vondere. Derfor er det også med en viss foruroligende dirring i magen at jeg skriver dette.

Og kanskje er det ikke noe annet og bedre svar enn troen på at vi trenger alle historiene, de store og de små, hele tiden med oss. Fordi minnene fortsatt kan komme som myke slag i magen, selv for dem av oss som var på utsiden og tittet redselslagne inn. Selv ti år etterpå.

Nå som vi nærmer oss tiårsmarkeringen for terrorangrepet, er dette en liten historie, slik jeg husker det, om noen av oss som ikke var til stede.

Rop om bombe

Vi som var i Sosialistisk Ungdom den gang – mange av oss, i hvert fall – var sammen den fredagen. Noen av oss satt på det gamle SV- og SU-kontoret i Akersgata 35, klokken 15.25. Vi kjente det riste i vinduene. Vi hørte alarmene.

Vi så opp fra pultene våre i det åpne landskapet, tittet rundt dørene, stilte hverandre de samme spørsmålene: «Hva var det?»

Noen av oss gikk ut i Akersgata, sammen med folkemengden, et kroppslig hav som gikk sakte og nølende oppover mot regjeringskvartalet.

Noen av oss opplevde at folkemengden, langt der borte, brått og voldsomt snudde seg og løp i motsatt retning, mot oss.

Sosialistisk Ungdom hadde valgkampsamling på Sundvollen skole da skytingen på Utøya begynte. Ungdomspartiet skulle ha sommerleir på Utøya tre dager senere.

Noen av oss opplevde den samme panikken – panikken som kommer når folkemengder løper bort fra noe og i din retning. Da flommer blodet til hodet, og instinktene tar over, og kroppen din snur seg og løper samme vei, uten at du kan styre det.

Noen av oss hørte rop om at det var en bombe, andre ble beroliget med at det bare var en gassledning. Mange av oss tråkket på glass i gatene.

Spekulasjon og sirener

Mange av oss gikk gjennom Oslos gater mot Oslo S. Noen av oss spekulerte om islamske terrorister og at dette betød godt nytt for Fremskrittspartiet i valgkampen.

Flere av oss samlet oss på plassen utenfor Østbanehallen. Vi tok på oss sentralstyremaskene og smilte forsøksvis beroligende til medlemmer som hadde ankommet med fly, tog og båt. SU-flagget vaiet mot glassbygningene med knuste ruter.

Mange av oss gikk mot Operaen, der bussen ventet. Sirenene ulte over fjorden. På operataket så noen av oss en mann i svart dress spille på et piano, en scene som fra en film: klare pianotoner mot den svarte røyken som reiste seg over Oslos hustak.

Noen av oss husker stillheten i det øyeblikket, mens unge medlemmer lastet bager, kofferter og ryggsekker i bussens indre og klatret om bord.

Mange av oss satt på den bussen, uvitende om at vi fulgte i terroristens fotspor, like bak. Vi kjørte på de samme veiene, forbi de samme trærne, hørte den samme fuglesangen.

Vi var mange som ankom Sundvollen oppvekstsenter ikke lenge etter klokken 17. Noen av oss hadde hørt på bussen at det kan hende vi må avlyse sommerleir. Det virket som et angrep på regjeringen, og folk er døde. Da kan hende at det ikke er riktig å åpne en sosialistisk sommerleir på Utøya, tre dager senere.

Vi vinket farvel til sjåføren. Han kjørte av gårde.

Det skytes på Utøya

På jenteformøtet satt noen av oss i ring i gymsalen med noen av de unge medlemmene, noen av dem eldre, valgkampens viktigste tillitsvalgte som skulle få en ekstra opplæring i debatteknikk og politikk og organisasjonsbygging og leserinnleggskriving. Vi forsøkte å puste med magen.

En navnerunde, en oppvarmer, en så vidt påbegynt introduksjon til hersketeknikkene. Med en støy i bakhodet – en følelse av at noe ikke stemmer.

Så går døren til gymsalen opp, og noen av oss ser noen som hvisker og gestikulerer. Og der på gangen, der står noen og veiver med armene med oppspilte øyne og håret til værs og sier:

Det skytes på Utøya.

Det skytes på Utøya.

Og vi holder pusten.

Og flere er døde.

De sier at flere er døde.

Jeg husker at en ung kvinne var i telefonen med en på Utøya, rett over sundet fra der vi var samlet i gymsalen, og som plutselig skrek, skriver Anna Tresse. Bildet er tatt i 2016.

Jeg har ikke helt oversikt over hva som skjedde etter det.

Jeg husker gymsalen. Jeg husker en opplevelse av å se utover alle de seksti ungdommene og ikke huske hvorfor jeg var der jeg var.

Jeg husker at en ung kvinne var i telefonen med en på Utøya, rett over sundet fra der vi var samlet i gymsalen, og som plutselig skrek. Vilt og dyrisk og bunnløst.

Hun løp, brøt seg gjennom folkemengden. Som i sakte film løp hun mens hun skrek, tvers gjennom hele salen, og jeg orker nesten ikke huske det: «Jammen løp, gjem deg! Du må løpe, du må gjemme deg!»

Jeg husker jeg sto limt fast, jeg husker at jeg ikke klarte følge etter henne, at jeg så andre gjorde det, og at jeg var, i et blaff, takknemlig for det.

Jeg husker jeg hadde en studievenn som jeg visste var på Utøya, og at jeg ikke hadde nummeret hans. Jeg ringte mamma og ba henne finne det på nettet – telefonnummeret måtte ligge et sted der – og mens panikken bredte seg i gymsalen, prøvde jeg febrilsk å forklare og stave navnet hans til mamma.

Det kjentes livsviktig å få tak i nummeret hans og sende ham meldingen: «Hei. Lever du?»

Vi satt på bussen, uvitende om at vi fulgte i terroristens fotspor, like bak

Jeg husker jeg ringte en tillitsvalgt som var på ferie i utlandet, og ba ham avlyse solidaritetsdelegasjonen fra El Salvador som skulle sette seg på flyet, på vei til Utøya, neste dag.

Jeg husker noen hadde ringt busselskapet og bedt om at bussen som hadde levert oss, snudde og hentet oss hjem igjen. Det gikk ikke, for da hadde politiet satt opp sperringer. Det kjentes som om vi var alene.

Alle som vil, vet at vi er her

Jeg husker jeg overhørte samtalen om bevoktning. At noen, i kaoset, tenkte tanken: «Regjeringskvartalet. AUFs sommerleir. Dette er politisk.»

Er vi i så fall enda mer landsforrædere? Valgkampsamlingen er annonsert på Facebook. Vi er på Sundvollen – noen skyter på Utøya. Hva om det er flere. Hva om det er koordinert. Vi har seksti ungdommer her. Vi kan se over sundet. Alle som vil, vet at vi er her.

Jeg husker at noen, den sterkeste av oss, ble plassert ved hovedinngangen. Jeg husker at han sto der: hvit T-skjorte, bustete hår, armene i kors. Jeg så skikkelsen hans, frykt og kaos i gymsalen, død og skyting bare rett der over sundet.

Rakrygget, vokteren, som om han tåler kuler bedre enn oss andre. Og i det øyeblikket skjønte jeg ikke alvoret, men i ettertid gjorde jeg det: at vi satte et ungt menneske til å bevokte dørene inn til gymsalen.

At vi ofret ham, og at han gjorde det. Som en selvfølge.

Jeg husker, jeg mener å huske, at en svart bil kjørte opp, sakte, på parkeringsplassen. Frontlyktene sveipet over vinduene i gymsalen, ga gjenskinn over ribbeveggen. Jeg tror ikke vi dukket.

Bilen sto stille noen øyeblikk. Motoren og lysene durte, holdt oss alle fanget. Og så snudde den og forsvant, like øyeblikkelig som den kom.

Jeg husker ikke så mye mer. Nødnettet var nede. Bussen, eller en annen buss, jeg husker ikke annet enn at en buss kom, omsider, rundt klokken elleve på kvelden. Noen kom, for oss.

Vi kjørte forbi Sundvollen hotell. Jeg husker at jeg så lys, hvite håndklær, folkemengder, men jeg husker også at jeg snudde meg bort, andre veien. Jeg orket ikke, jeg klarte ikke å ta det innover meg.

Jeg visste at det var der de var. De unge. Foreldrene. De overlevende. Og jeg klarte ikke å se på dem. Vi kjørte forbi i stillhet.

Utenfor begivenhetene

Vi ble tatt inn på Danvik, folkehøyskolen i Drammen.

Vi visste ikke hvor mange som var drept. Noen av oss satt oppe til de tidlige morgentimer og fulgte nyhetssendingene på TV. Noen av oss ville rett i seng og ble hvisket til, neste morgen: «De sier det er mer enn 80 døde.» Noen av oss trøstet hverandre.

«Hei. Lever du?»

Neste morgen: Vi satt i en storsal, mat og drikke satt frem av vennlige ansatte, noen sa noen ord, noe forsøksvis samlende. Og det forbauser meg, på et vis, hvor utenfor begivenhetene jeg var, nå som jeg ser tilbake.

Hele tiden forsøkte jeg å overbevise meg selv:

18. Ikke 80.

De sa feil.

Det kan ikke være 80.

18.

Hjertet brister slik det skal

Mange av oss kom til Oslo etter å ha sendt hjem «kidsa», som vi kjærlig kalte dem, og aldri med mer kjærlighet enn denne lørdagsmorgenen.

Mange av oss knapt hadde sovet, eller sovet masse, sovet som om vi ikke eksisterte, svartnet. Jeg husker at klokken var litt over ett på ettermiddagen. Jeg husker at alle øynene søkte hverandre, søkte etter en forsikring, en forklaring, en forlatelse. En forglemmelse.

77.

Jeg tror vi vedtok å avlyse sommerleir. Jeg husker jeg ikke skjønte hvorfor vi satt der, og samtidig at det var det viktigste møtet jeg noen gang har deltatt på.

Jeg husker at jeg slepte meg hjem til foreldrene mine, og at jeg åpnet døren, og i det øyeblikket, der knakk jeg.

Ti år etter vet vi fortsatt ikke hvilke ord vi skal bruke. Ti år etter hopper fortsatt hjertet når noen går over et kumlokk. Hjertet brister fortsatt. Slik det skal.

Og dette er bare en del av en liten historie fra ytterkanten.

Med andre ord: Dette. Tilgis. Ikke.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. 77 liv ble revet fra oss i 22.juli-angrepene. Slik blir de husket.

  2. Utøya-overlevende: Tiden leger ikke alle sår. Alt blir ikke bra.

  3. Én av tre Utøya-overlevende sliter fortsatt med traumer

Les mer om

  1. 22. juli