Kronikk

Kronikk: Upålitelige universitetsrangeringer

  • Utdanning).
  • Forskning
  • Nordisk Institutt For Studier Av Innovasjon
  • Mats Benner (kungliga Tekniska Högskolan
  • Utdanning)
  • Bjørn Stensaker (universitetet I Oslo
  • Gunnar Sivertsen (alle Nordisk Institutt For Studier Av Innovasjon
  • Mari Elken
  • Elisabeth Hovdhaugen
  • Fredrik Niclas Piro
Rangeringene sier dessverre lite både om undervisning og utdanning, skriver kronikkforfatterne.

Hvis ambisjonen er å satse seriøst for å heve kvaliteten på norsk utdanning og forskning, bør man ikke la seg styre av et tilfeldig utvalg enkeltindikatorer i en rangering.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Suksessformelen for å gjøre det godt på rangeringene over verdens beste universiteter, er å være stor, ha vunnet mange nobelpriser og være godt kjent internasjonalt. Her sliter norske universiteter.

De mest kjente rangeringene er basert på kriterier som sier lite om kvaliteten på undervisningen og vekter faktorer som universitetene i varierende grad kan påvirke.

De to mest kjente internasjonale universitetsrangeringene – Times Higher Education og den såkalte Shanghai-rangeringen – oppnår hvert år stor oppmerksomhet, og de refereres til i aviser, på seminarer og i stortingssaler.

Tankegangen er usedvanlig individorientert

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har analysert hva det er som gjør at norske universiteter gjør det godt eller dårlig på disse rangeringene.

Universitetenes plassering er i stor grad bestemt av hvor mye vekt det legges på en rekke faktorer som har lite å gjøre med kvaliteten på utdanning og dagens forskningsaktivitet.

For eksempel teller det at et universitet har hatt en ansatt som fikk nobelprisen for nesten 100 år siden like mye som flere titalls vitenskapelige publikasjoner siste tiår.

Individorientert

Shanghai-rangeringen har et svært elitistisk utgangspunkt. Mesteparten av rangeringen avgjøres av priser og enkeltpublikasjoner fra et svært lavt antall forskere ved universitetene. Et universitet som mottar en nobelpris kan fort rykke opp 50–100 plasser, dersom de ikke har fått slike priser før.

Debattinnlegg:

Les også

Hvorfor ser vi disse klagene fra journalister som opplever det er vanskelig å få forskere til å stille opp i mediene?

Tankegangen er usedvanlig individorientert, samtidig som universitetets størrelse påvirker sterkt, gjennom at det totale antallet publikasjoner ses som en verdi i seg selv – uavhengig av hvor mange forskere som har skrevet artiklene. Dette er et åpenbart problem for norske universiteter, som er relativt små internasjonalt sett.

For universitetene i Tromsø, Bergen og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, er manglende priser en tydelig akilleshæl med tanke på forbedret plassering. Universitetet i Oslo lever derimot svært godt på sine tre nobelpriser (to fra 1969 og én fra 1989).

Uklare metoder

Tilsynelatende ser Times Higher Education på både utdanning og forskning. NIFUs gjennomgang av metodene viser imidlertid at det i hovedsak er to faktorer som blir tungt vektlagt og som forklarer hvilken plass de får på rangeringen: hvor mye et universitets publikasjoner er sitert, og hvor mange stemmer i forhold til Harvard et universitet får på deres omdømmeundersøkelse.

Der blir cirka 15.000 forskere fra hele verden spurt om hvilke de anser som verdens fremste universiteter. Ubevisst svarer kanskje et flertall på hvilke som er mest berømte?

Det er et stort metodisk problem at Times Higher Education ikke offentliggjør resultatene fra omdømmeundersøkelsen sin. Vi vet ikke hvor mange som har avgitt stemme til et universitet, og det er god grunn til å tro at omdømmeundersøkelsen bidrar til svært stor variasjon i enkeltuniversiteters plassering fra ett år til et annet.

Norge taper terreng

Norske universiteter kommer svært dårlig ut i denne undersøkelsen, og deres plasseringer i Times Higher Education fra år til år avhenger i stor grad av hvorvidt en håndfull forskere enten fører opp et norsk universitet, eller unnlater å gjøre det.

Rangeringene sier lite både om undervisning og utdanning

Kanskje skiller bare 10–20 stemmer mellom et universitet rangert som nummer 140 og et universitet rangert som nummer 290 på omdømmeundersøkelsen. Hvis slike tall blir offentliggjort, vil trolig tiltroen til Times Higher Education undergraves, siden omdømmeundersøkelsen er styrende for over en tredjedel av det endelige resultatet.

Sier ingenting om undervisning

Rangeringene sier lite både om undervisning og utdanning. Dette er deres største svakhet. Både Shanghai-rangeringen og Times Higher Education er strengt tatt forskningsrangeringer, men ønsker å gi inntrykk av noe annet.

Kommentar:

Les også

Norsk empirisk basert forsking er trua

Shanghai-rangeringen bruker for eksempel antallet tidligere studenter som har vunnet nobelprisen som en generell indikator på utdanningskvalitet.

Altså: Et universitet uten tidligere studenter som har vunnet nobelprisen kommer vesentlig dårligere ut enn et universitet som hadde en student på 1950-tallet som vant nobelprisen på 1970-tallet.

Det kan settes store spørsmålstegn ved om dette har noen sammenheng med dagens undervisning og utdanningskvalitet. Men uten et slikt mål vil ikke Shanghai-rangeringen lenger kunne kalle seg universitetsrangering, og bli redusert til en forskningsrangering.

Norske universitet kan bli bedre

Det finnes mange andre snodige eksempler i rangeringene som det er lett å harselere over. Men selv om det er mange grunner til å være skeptisk, kan mye av norske universiteters beskjedne plasseringer forklares med at de gjør det spesielt svakt på tre områder:

Norske universiteter er generelt mindre sitert enn andre nordiske universiteter. Norske universiteter frembringer færre forskere med gjennomslagskraft nok til å få sine publikasjoner så mye sitert at de tilhører de ti prosent mest siterte publikasjonene i verden, eller til å kommer med på listen over verdens mest siterte forskere.

Norske universitetsansatte publiserer mindre enn ansatte ved sammenlignbare universiteter i andre nordiske land. Selv om kvalitet kan måles på mange andre måter, tyder resultatene på at norske universiteter kan bli bedre.

Aftenposten viten:

Les også

Norges Bank slukker nordlyset

I mange sammenhenger brukes internasjonale universitetsrangeringer som utgangspunkt for nasjonal politikkutforming.

Ikke minst er det i mange land blitt et mantra å ha minst ett såkalt «world class university» som kan hevde seg i toppen av rangeringene.

Politiske tiltak som skaper større universiteter, som stimulerer satsing på gode enkeltforskere, som øker internasjonalt forskningssamarbeid og sampublisering, eller som hever nivået på forskningsfinansieringen, vil sannsynligvis gi positiv effekt på norske universiteters plassering på rangeringene.

Norske universiteter er generelt mindre sitert enn andre nordiske universiteter

Noen av tiltakene over kan være fornuftige hvis de inngår i en bredere forsknings— og utdanningspolitisk visjon. Men hvis ambisjonen er å satse seriøst for å heve kvaliteten på norsk utdanning og forskning, bør man ikke la seg styre av et tilfeldig utvalg enkeltindikatorer i en rangering.

Les mer:

Les også

  1. Forskere tror flere vil gjøre som elitemødrene

  2. Vi kan ikke styre universitetene etter hva som er populært 

  3. Når verdens beste hjerner slår seg sammen

Les mer om

  1. Kronikk