Kronikk

Kronikk: Dialog er forenlig med konfrontasjoner, strid og kritikk | Jonas Gahr Støre

  • Jonas Gahr Støre
Etter 22. juli var vi mange som vegret oss mot å kritisere Fremskrittspartiet, fordi vi ikke ville oppfattes som å holde partiet ansvarlig for uhyrlige handlinger. Derfor ble vi også for varsomme med å snakke om holdningene, skriver Jonas Gahr Støre. Her bidrar han under markeringen på Universitetsplassen for å støtte ytringsfriheten etter terrorangrepet mot satiremagasinet Chalie Hebdo.

Vi må også kunne si og mene noe om andres ord. Det er å ta ytringsfriheten på alvor. Jonas Gahr Støre svarer Knut Olav Åmås.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I etterkant av terrorangrepet 22. juli kom spørsmålet om noen kunne gjøres medskyldige for handlingen dersom de delte holdningene til drapsmannen. Det var bred enighet om at svaret måtte være nei. Det er den skyldige som dømmes og straffes, slik avklarer rettsstaten ansvar.

Men kan ord og holdninger inspirere handlinger? Det tror jeg de kan. Skal vi snakke om det? Det mener jeg vi bør. Det er nødvendig å diskutere holdninger, i samfunnsdebatten, men også hva som sies i kommentarfelt, i moskeer, i menigheter og på politiske møter. Vi må også våge å snakke om hvordan det som sies kan inspirere og oppildne til handlinger.

Det er handlinger som må straffes

Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten 24. januar at jeg skal ha «fastslått» at «ord og ytringer i aviser er lik voldelige handlinger». Det vil jeg bestemt avvise. Jeg har alltid understreket at det er voldelige handlinger som må straffes, og at det er de som utfører handlingene som er ansvarlige, enten det gjelder drapsmannen på Utøya eller drapsmennene i Paris.

Vi kan likevel ikke begrense oppmerksomheten til handlingene alene, vi må også forstå og diskutere holdningene. Å våge å ta denne debatten er å ta ytringsfriheten på alvor.

Vi ble for varsomme med å snakke om holdningene

Det handler om å forstå hvordan stemninger og holdninger skapes i samfunnet. Det handler også om å forstå situasjoner der holdninger kan lede til farlige og grufulle handlinger som historien er sørgelig full av.

Det må vi gjøre, selv om noen er raske til å påberope seg at de er krenket eller hevder at motargumenter er et angrep på deres ytringsfrihet. Aksepterer vi dette, legger vi listen for høyt for å komme med politisk kritikk av holdninger.

Etter 22. juli var vi mange som vegret oss mot å kritisere Fremskrittspartiet, fordi vi ikke ville oppfattes som å holde partiet ansvarlig for uhyrlige handlinger. Derfor ble vi også for varsomme med å snakke om holdningene.

Ekstremisme på begge sider

Åmås begrunner sin påstand med at jeg i 2006 påpekte at det fantes ekstremisme på begge sider av karikaturstriden. Det står jeg inne for. På begge sider fantes det og finnes det de som er villige til å bruke vold for å nå sine mål.

I saken som Åmås lenker til i sitt innlegg, siteres jeg på følgende: «Nei, jeg vil aldri likestille redaktører med dem som tenner på ambassader og skyter folk. De er i en egen kategori. Men det er polariserende krefter her. Krefter som gjør at det store sentrum, alle dem som kan leve godt med og respektere andres tro og følelser, blir polarisert.»

Det ble hisset til strid fra ytterfløyene

Dette handler ikke om å sidestille ytringer med voldelige handlinger, tvert imot, de kan ikke sidestilles. Men vi erfarte at det ble hisset til strid fra ytterfløyene. Det gjaldt blant annet de som manet til reaksjoner mot karikaturene, og på den andre siden hørte vi fra selv erfarne politikere at «ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer.»

Unge muslimer forteller at de blir bedt om å unnskylde andres vold og terror fordi de er muslimer.

Slike utsagn rammer, for ord har tyngde. Mange blant minoritetene opplever daglig stigmatisering, forenklinger, mistenkeliggjøring og generaliseringer. Unge muslimer forteller at de blir bedt om å unnskylde andres vold og terror fordi de er muslimer. Polariseringen rammer også alle dem som, med Harald Stanghelles ord her i avisen 23. januar «befinner seg i den ofte så usynlige gråsonen, hvis røst oftest overdøves av polemikkens polariserende trommehvirvler.»

Dialog er forenlig med konfrontasjoner

Ytringsfriheten er en grunnleggende og bærende verdi i vårt samfunn. Det å ta egne valg om å vise respekt for andre, handler ikke om å kompromisse på denne grunnleggende menneskerettigheten. Dialog er forenlig med konfrontasjoner, strid og kritikk.

I samfunnsdebatten må vi også ha retten til å si og mene noe om andres ord, vi kan mene noe om hva andre sier, om hvordan vi bruker ordene og hvordan vi snakker med hverandre og om hverandre.

Vi som er makthavere skal tåle litt ekstra

Vi skal tåle mye i den offentlige debatten og vokte oss for tendenser til overfølsomhet, påberopte krenkelser og tabuer. Det gjelder måten vi diskuterer innvandring og religion på, men også hvordan vi diskuterer høyrepopulisme og politisk og religiøs ekstremisme.

Det bør bekymre oss at flere trekker seg fra offentlig debatt fordi medfarten de får ikke er til å leve med

Som Inger Merete Hobbelstad skrev i sin artikkel om «Følsomhetens tid» i Samtiden i fjor, skal vi være særlig kritiske til den ansvarsfraskrivelsen det er når makthavere fremstiller seg selv som ofre. Det skal være høyt under taket i den offentlige samtalen i Norge, og samtalen skal være for alle. Vi som er makthavere skal tåle litt ekstra – akkurat som vi skal si imot når vi er uenige.

Ytringsfriheten – vårt beste redskap

Ytringsfriheten skal også brukes til å kritisere kritikerne – og til å ta til motmæle når meningsbryting vipper over i sjikane og hets. Vår straffelov åpner for å straffeforfølge dem som kommer med trusler, for slike utsagn begrenser ytringsfriheten, og bidrar til at færre våger eller orker å delta i det offentlige ordskiftet.

Det bør bekymre oss at flere trekker seg fra offentlig debatt fordi medfarten de får ikke er til å leve med, slik blant annet flere kvinnelige samfunnsdebattanter gir uttrykk for. Straffelovens bestemmelser kan hjelpe bare et stykke på vei. Vårt beste redskap er ytringsfriheten.

Twitter: @jonasgahrstore

Andre innlegg i debatten etter Knut Olav Åmås' kronikk:

Les også

Nyansene må med i ytringsfrihetsdebatten

av Anine Kierulf

Les også

«En ytring kan være en handling i seg selv»

av Helge Svare og Trygve Svensson Opptatt av ytringsfrihet? Her er flere tekster vi tror vil interessere deg :

Les også

  1. Ytringsfriheten står sterkere. Er vi blitt mer prinsippfaste? Eller mer innvandringskritiske? Les kommentar av Ingunn Økland

  2. Rapporten «Ytringsfrihetens grenser: Sosiale normer og politisk toleranse» viser at nordmenn er åpne for krenkelser

  3. Kjære Solveig Horne: Derfor takker jeg nei til å skrive under erklæringen mot hatefulle ytringer

, skriver Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening.Hvor mye overvåking utsettes vi for? Og hvorfor? I denne kronikken stilles det

spør spaltist Jan Arild Snoen.Fra mot til feighet i politikken, skriver Aftenpostens kommentator Ingunn Økland:

Les også

Norske politikere var verdensledende i forsvaret av ytringsfriheten til Salman Rushdie. Hvorfor begynte de å vakle?

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Debatt
  3. Ekstremisme
  4. Ytringsfrihet