Påstander er fremmet om Baneheia-saken og Rettsmedisinsk institutt. Vi vil bidra til en mer opplyst debatt.

Siden DNA-analyser ble tatt i bruk i etterforskning av straffesaker, har det vært en kontinuerlig utvikling. Særlig har utviklingen vært stor fra 2013

I forbindelse med fornyet behandling av Baneheia-saken er det i mediene fremmet mange påstander om det rettsgenetiske arbeidet ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) og hvordan informasjonen ble formidlet til retten i 2001/2002.

Av den grunn finner vi det hensiktsmessig å rydde opp i hva som er blitt gjort og sagt.

Dessverre er det ikke lydopptak av rettsforhandlingene. Men det finnes referater i dagspressen fra behandlingen i byretten og lagmannsretten.

Den sakkyndiges rolle

I sin bok «Om rettsmedisin og sakkyndighet» fra 2021 har Tor Langbach, tidligere direktør for Domstoladministrasjonen, beskrevet den sakkyndiges rolle:

«Den sakkyndige skal være objektiv og upartisk, uansett hvem som er rekvirent, og formidle kunnskapsbasert informasjon til retten. Faglig sikkerhet og usikkerhet må fremstilles på en slik måte at retten og partene får et korrekt inntrykk. Den som tar på seg et oppdrag som sakkyndig, må ha tilstrekkelig og adekvat faglig kompetanse og være godt nok kvalifisert gjennom utdanning, erfaring og trening til å påta seg oppdraget. Den sakkyndige skal opptre objektivt og sannhetssøkende og skal ikke gjøre seg opp en mening om hva som er riktig utfall av saken, men skal forholde seg nøkternt og upartisk.»

«Den sakkyndiges rapport skal være vitenskapelig fundert, med høy faglig kvalitet og i henhold til de til enhver tid gjeldende faglige retningslinjer. Moralske reaksjoner eller at saken er gruoppvekkende skal ikke påvirke den sakkyndiges utredning. Dette fordrer en aktiv, bevisst holdning til ikke å la slike forhold virke inn på vurderinger og konklusjoner.»

«Sakkyndige skal ikke ta stilling til bevisene i saken eller vurdere spørsmål om skyld. Å vurdere bevis og ta stilling til hvilke saksforhold dommen skal bygge på, er rettens oppgave. Det den sakkyndige skal si, skal sies i retten, og skal derfor ikke uttale seg i media om en sak hvor vedkommende har et oppdrag eller om utfallet av saken.»

Disse retningslinjene er og har alltid vært prinsippene som har ligget til grunn for utøvelse av rettsmedisinsk sakkyndighet. Slik har det vært fra Avdeling for rettsmedisinske fag (tidligere RMI/SRI) ble opprettet i 1938 og frem til i dag.

Karakterisere og identifisere biologiske spor

Rettsgenetikk i straffesaker kan defineres som kunnskap om genetisk variasjon hos mennesket og hvordan slik variasjon kan benyttes til å belyse problemstillinger av strafferettslig karakter.

Tradisjonelt dreier det seg om å karakterisere og identifisere biologiske spor.

Hensikten er å bistå politiet og rettsvesenet med en best mulig undersøkelse av sikret materiale som kan bidra til å belyse og eventuelt oppklare en mulig kriminell handling.

Årsaken til DNA-teknologiens betydning for rettsgenetikken er todelt:

• Menneskers DNA-molekyler har områder som viser spesielt stor grad av individuell variasjon. Hver person, bortsett fra eneggede tvillinger, har en unik DNA-profil.
• DNA-molekylene er relativt stabile. Det er derfor mulig å analysere gammelt nedbrutt og beskjedne mengder cellemateriale.

Mennesker avsetter mange biologiske spor i sine omgivelser. Eksempler er overflateceller fra hud eller slimhinner etter kontakt med en overflate eller hår. Andre typer biologiske spor kan være spytt, blod eller sædceller.

DNA-analysen er en sammensatt prosess

Undersøkelsene utføres i hovedsak på oppdrag fra politiet i forbindelse med etterforskning av saken. Også retten eller andre aktører i strafferettspleien kan be om slik bistand.

Generelt er mandatet å karakterisere og identifisere biologisk spormateriale og ut fra tilgjengelig saksinformasjon avklare med oppdragsgiver hvilke prøver som på best mulig måte kan belyse problemstillingen.

DNA-analysen er en sammensatt prosess. Den omfatter karakterisering av celletype, isolering og mengdebestemmelse av humant DNA etterfulgt av analyse av utvalgte områder på DNA-molekylet. Resultatet forteller intet om personlige egenskaper ut over kjønn.

Dersom et spor og en person viser sammenfallende DNA-resultater, kan man med stor grad av sikkerhet si at cellematerialet stammer fra denne personen og ikke fra en hvilken som helst annen, ubeslektet person. Om det foreligger ulike hypoteser om hvem som er bidragsytere, kan dette beregnes.

Det kan også skje at DNA-analysen kun gir resultater for enkelte av analyseområdene. Slike resultater må da vurderes. Gir de nok informasjon og kan benyttes til å utelukke om en gitt person har bidratt med sitt cellemateriale i prøven? Eller kan ikke resultatet benyttes til å trekke noen slutninger overhodet?

I tillegg til den rutinemessige DNA-analysen har man supplerende analyser. Et eksempel er Y-kromosomspesifikke områder for å identifisere det mannlige bidraget i en prøve. Denne analysen gir imidlertid ikke identifiserende informasjon da alle menn i samme farslinje har likt Y-DNA.

Vurdere betydningen av resultatene

I hver sak skrives en sakkyndig erklæring til oppdragsgiver om undersøkelsene, resultatene og konklusjonen. Oppdragsgiver må vurdere betydningen av resultatene i sammenheng med øvrig informasjon med tanke på om sporene kan knyttes til den straffbare handlingen.

Et DNA-resultat kan kun angi hvem et spor stammer fra, men ikke hvordan og når cellene ble avsatt.

Den sakkyndige erklæringen sendes også til Den rettsmedisinske kommisjon. Det er et kontrollorgan for rettsmedisinske erklæringer i straffesaker. De vurderer erklæringene og gjør den sakkyndige og rekvirentene oppmerksomme på eventuelle feil og mangler.

Kan undersøke spor med svært små mengder DNA

Dersom retten ønsker det, legger den sakkyndige frem sin rapport under rettsforhandlingen. Det er rettens oppgave å vurdere bevisene og ta stilling til hvilken vekt disse skal tillegges i den aktuelle saken. Det er retten som avgjør spørsmål om skyld eller uskyld samt straffeutmåling.

Siden DNA-analyser ble tatt i bruk i etterforskning av straffesaker, har det vært en kontinuerlig utvikling. Særlig har utviklingen vært stor fra 2013 med betydelig forbedrede analysemaskiner og -analysekjemikalier. Med dagens metoder kan man undersøke spor med svært små mengder DNA og likevel få resultater.

Dette innebærer at man kan få resultat i prøver som tidligere ikke ga resultat.

Man har også fått kunnskap om det som omtales som kontaminering. Det betyr utilsiktet tilførsel av DNA på åstedet før prøvetaking, ved prøvetaking eller ved senere håndtering av prøvematerialet. Resultater må vurderes med tanke på om det foreligger kontaminering, samt når og hvordan det eventuelt kan ha skjedd.

Plikten til å oppbevare prøver

Materiale returneres til oppdragsgiver etter avsluttet undersøkelse i henhold til regelverk for beslagshåndtering.

Inntil 2016 var det bare beslag i uoppklarte saker som etter lov/forskrift skulle lagres. I Politiregisterforskriftens paragraf 45–18 fremgikk det den gang at « ... Spormateriale som antas å ha tilknytning til uoppklart straffesak kan oppbevares så lenge det finnes hensiktsmessig … » Det innebar at spormateriale i saker med en rettskraftig avgjørelse kunne destrueres.

I 2015 etablerte RMF og Kripos som behandlingsansvarlig en databehandleravtale. Den regulerer at DNA-ekstrakter fra alle saker likevel skulle oppbevares ved analyseinstitusjonen inntil oppdragsgiver eller Kripos gir beskjed om at dette skal destrueres.

I 2016 ble Politiregisterforskriften endret slik at paragraf 45–18 ble lydende:
Spormateriale kan oppbevares så lenge det finnes hensiktsmessig.

Restmateriale etter analyser ved RMI i Baneheia-saken tidlig på 2000-tallet ble forsvarlig oppbevart selv om det etter lov/forskrift den gang ikke var en plikt til å oppbevare det.

Dersom påstanden som er fremkommet i mediene, om at en leder ved RMI til offisielt hold skal ha uttalt at prøvene var blitt destruert, er korrekt, er utsagnet en beklagelig glipp.

Prøvene ble lokalisert ved gjennomgang av frysere der prøver oppbevares. Det faktum at ledelsen ved RMI hadde besørget oppbevaring, har muliggjort nye analyser som er gjort på oppdrag fra Oslo politidistrikt etter at Gjenopptakelseskommisjonen i 2019 besluttet gjenopptagelse.

Analysene fra Baneheia-saken

Prøvene i Baneheia-saken ble i år 2000 undersøkt ved RMI i henhold til datidens etablerte rutiner.

Ved DNA-analysene fremkom kun de avdødes DNA-profiler, men det ble også påvist et fåtall sædceller i noen av prøvene.

I samråd med oppdragsgiver ble prøvene analysert i Spania (Santiago de Compostela). Det var da ett av få europeiske laboratorier som hadde tatt i bruk en metode for å analysere områder på Y-kromosomet.

En prøve fra ett av ofrene viste DNA-resultat av én Y-type. I en prøve fra det andre offeret fant de den samme typen og i tillegg DNA av en annen Y-type. Den sakkyndige erklæringen fra Spania ble oversatt til norsk og vedlagt erklæringen fra RMI. I begge rettssakene ble svarene fra Spania referert med opplysning om hvor vanlig forkommende de aktuelle DNA-typene er.

Sakkyndighet og rollefordeling i rettsprosesser

Slik er sakkyndig Bente Mevågs forklaring i lagmannsretten gjengitt i en artikkel på nrk.no, datert 15. januar 2002:

« ... etter dette viste hun til et diagram hvor utvidede DNA-analyser viser at Viggo Kristiansen kan ha vært en av to gjerningsmenn. Prøven er imidlertid så unøyaktig at materialet kan stamme fra rundt halvparten av alle norske menn … »

Videre: «Overingeniøren holdt den reneste rettsbelæringen for juryen da hun sa at DNA-resultatene måtte vurderes i den store sammenhengen, og at de ikke er egnet til å stå på egne ben. Mevåg ba også juryen om å vurdere bevistyngden i det biologiske materialet, ikke sannsynligheten for skyld.»

Tilsvarende hadde VG et oppslag 3. mai 2001 der den sakkyndiges forklaring for byretten er referert. VGs oppslag beskriver usikkerheten i de resultatene som ble presentert.

Den rettsmedisinske kommisjon hadde ingen bemerkninger til sakkyndigrapporten fra RMI, inkludert den spanske rapporten. Den rettsmedisinske kommisjon konkluderer også etter å ha lest dommen med at domstolen har oppfattet DNA-rapporten på korrekt måte.

I tråd med prinsipper for sakkyndighet har vi søkt å holde oss til foreliggende dokumentasjon av faktiske forhold og håper dette kan bidra til en mer opplyst samfunnsdebatt om sakkyndighet og rollefordeling i rettsprosesser enn vi har sett i det siste.