Paven som følte seg misforstått

Det virket som om den slitne pave Benedikt XVI var blitt en skygge av den resolutte og intelligente kardinal Ratzinger.

Den tidligere pave Benedikt XVI (Joseph Ratzinger) ble stedt til hvile torsdag. Han vil huskes som en lynende intelligent kardinal og som en pave som innså sine egne begrensninger. For som pave følte han seg misforstått – kanskje så misforstått at han brøt med en over 700 år lang tradisjon: å sitte i pavestolen til sin død.

Ideologiske motsetninger

Det biografiske dramaet «The Two Popes» fremstiller to paver i gemyttlig dialog, men som ideologiske motsetninger. Dette fiktive dramaet næres av det medieskapte bildet av kontrasten mellom den konservative Benedikt XVI og hans liberale motsetning Frans – den selvsikre tyskeren mot den ydmyke argentineren.

Filmens popularitet kan nok delvis forklares med at den gir det bildet av pave Frans som mange vil ha, som den liberale helt som slåss mot konservative krefter i Vatikanet. Eller som forfatteren Marco Politi kalte boken sin om den argentinske paven fra 2017, «Frans blant ulvene – fra innsiden av en revolusjon». Journalister og forfattere har likt tanken på at mannen som ble valgt til pave Frans, i virkeligheten er en revolusjonær fra Argentina som vil snu opp ned på maktstrukturene i den katolske kirken.

Men pave Frans har ikke endret på maktbalansen i styringen av den katolske kirken, ei heller har han i en liberal ånd lempet på kirkens strenge syn på prevensjon, abort eller sølibat.

Pave Frans har snarere skjerpet fordømmelsen av abort ved å likestille det å ta abort med å hyre inn en leiemorder.

Den offisielle læren om prevensjon har han hyllet i rosende ordelag. Og da han i 2019 fikk et betydelig mandat fra søramerikanske biskoper om å myke opp kravet om sølibat for enkelte prester blant urbefolkningen i Amazonas, avviste han forslaget.

For ikke å snakke om kvinnelige prester, som han allerede i sitt første år som pave erklærte at ikke var oppe til diskusjon.

Så hvorfor har pave Frans endt opp med et helt annet «image» enn Benedikt?

Dramatisk sceneskifte

Mye kan forklares med sterke forhåpninger om endringer etter dramatiske hendelser på toppen i den katolske kirken: Ingen hadde ventet at Benedikt skulle abdisere. Og svært få klarte å forutse at en jesuittmunk fra «verdens ende» (Argentina) skulle bli valgt – og som den første i historien ta navnet Frans.

På overflaten var verden vitne til et dramatisk sceneskifte. Den argentinske paven ga signaler om at enda mer dyptgripende endringer var i anmarsj.

Paven ble i 2013 ble spurt om homofile og lesbiske. Da svarte han at «om noen er homofil, hvem er jeg til å dømme?» Det skapte det store overskrifter verden over.

De som kjente paven fra Argentina, visste at slike ambivalente utsagn lenge hadde vært typisk for hans lederstil. Med sine gester og brudd på formelle protokoller kommuniserte Frans menneskelig varme på en måte som tydet på at han forsto langt bedre enn forgjengeren at en pave på 2000-tallet er en vandrende mediebegivenhet.

Mens pave Frans forsto hvordan han skulle kommunisere gjennom massemediene, hadde pave Benedikt XVI klaget på at han ble misforstått av dem.

Den kontroversielle Regensburg-talen fra 2006 er et ypperlig eksempel. Den intellektuelle paven Benedikt behandlet det omstridte temaet hellig krig i islam på en så akademisk måte at det inviterte til misforståelser. Paven valgte å sitere en bysantinsk keiser fra middelalderen: «Vis meg bare hva Muhammed brakte som var nytt, og alt du vil finne, er slett og umenneskelig, slik som hans ordre om å spre med sverdet den troen han forkynte.»

For de fleste forble det uklart hva hensikten med det islamkritiske sitatet var, og mange ble sinte.

Flere kontroverser

Da pave Benedikt åpnet det latinamerikanske bispemøtet i Brasil i 2007, presterte han å forårsake enda en kontrovers. Han hevdet at katolsk evangelisering aldri hadde medført at en fremmed kultur ble påtvunget urbefolkningen.

Pavens historieforståelse var så drøy at statsledere i regionen rykket ut og hudflettet ham i pressen.

Og biskopene omskrev faktisk pavens versjon av koloniseringen i sine offisielle konklusjoner fra møtet to uker senere. Benedikts ord kunne ikke bli stående uimotsagt. Urbefolkningen hadde tross alt erfart ufattelige overgrep fra koloniherrene som drev katolsk misjon.

Kort tid i forveien hadde Benedikt overfor verdenspressen uttalt at det var fornuftig av Mexicos biskoper å ekskommunisere (stenge ute) politikerne som hadde legalisert abort i hovedstaden. Ettersom paven snakket som om biskopene i landet hadde gått til dette dramatiske skrittet, ble overskriftene at de mexicanske politikerne som støttet fri abort, var ekskommunisert fra kirken. Men dette hadde aldri de mexicanske biskopene gjort. Benedikt hadde rotet det til, og presserådgiverne i Vatikanet gjorde alt for å dysse det hele ned.

En skygge av kardinal Ratzinger

Kanskje var disse hendelsene medvirkende til at den aldrende Benedikt for ti år siden innså at hans forutsetninger for å lede kirken var svekket.

Kanskje var det fordi han som kardinal hadde vært så suveren tidligere i sin kirkelige karriere at han gikk til dette skrittet som ingen hadde tatt på 700 år.

For det virket som om den slitne pave Benedikt XVI var blitt en skygge av den resolutte og intelligente kardinal Ratzinger – kardinalen som ble kalt «panserkardinalen» fordi han utstedte fordømmelser av katolske teologer han oppfattet som farlige for den sunne katolske troen.

Når pave Frans forretter begravelsen for avdøde pave Benedikt XVI, er han den første pave som i moderne historie begraver sin forgjenger. Det er en direkte konsekvens av valget Benedikt XVI tok som pave for ti år siden: å bli den første pave på over 700 år som trekker seg fra pavestolen.

Det er ikke til å misforstå – for nå er pave Benedikt XVI død.