Kronikk

Bjørn Stærk etter Charlie Hebdo-terroren: En konflikt om den muslimske verdens fremtid

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Angrepet på Charlie Hebdo hører hjemme i en annen kontekst enn provoserende ytringer: En global islamsk borgerkrig som har pågått i flere tiår, skriver Bjørn Stærk. Bildet viser fransk atiterror-politi 7. januar. CHRISTIAN HARTMANN/REUTERS

Det er absurd når noen vestlige medier forsøker å forstå Charlie Hebdo-angrepet i lys av deres «provoserende ytringer».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter angrepet var redaksjonslokalet fullt av døde og sårede mennesker. Redaktører, journalister og tilfeldige ofre. De hadde levd i livsfare i årevis fordi de trykket ting islamistene ikke likte, og nå hadde de fått sin straff. Men de overlevende bestemte seg for én ting: Neste utgave skulle utgis som planlagt, samme hvor vondt det ville gjøre å skrive den. Det klarte de.

Ikke Paris, 7. januar 2015 men Alger, 11. februar 1996. Ikke to menn med kalasjnikov-rifler hos Charlie Hebdo, men en bilbombe utenfor kontoret til avisene El Watan, L’Opinion og Le Matin. 18 av kanskje 100 000 ofre i den algeriske borgerkrigen.

De islamistiske opprørsbevegelsene gikk jevnlig til angrep på journalister, kunstnere og intellektuelle. Og på veldig, veldig mange vanlige algeriere.

Akkurat som de har gjort i så mange andre konflikter i den globale islamske borgerkrigen. Ikke at dette er enkle konflikter mellom godt og vondt. Algerie var en komplisert konflikt, med brutalitet på begge sider. Afghanistan var en komplisert konflikt. Irak. Somalia. Syria. Nigeria.

Karikaturkonflikten er også en litt komplisert konflikt. Men de har alle én ting til felles: Den ene siden av konflikten består av jihadister som kjemper for en fanatisk tolkning av islam. Ofte er det de samme jihadistene. De reiser fra konflikt til konflikt. De kjenner hverandre. De snakker det samme teologiske språket, har de samme heltene.

Og de er villige til å drepe hvem det skal være for å nå målene sine. Journalister. Skolebarn. Hjelpearbeidere. Deg og meg.

At angrepene deres rammer andre muslimer, som politimannen Ahmed Merabet i Paris, er ikke unntaket. Det er normalen.

Muslimske ofre

Det er naturlig at vestlige medier er mest opptatt av angrepene i Paris. Men samme helg brukte Boko Haram en 10 år gammel jente som selvmordsbomber på en markedsplass i den muslimske byen Maiduguri i Nigeria. Hun drepte like mange. Og noen uker tidligere drepte Taliban 132 skolebarn i Peshawar.

Derfor er det absurd når noen vestlige medier forsøker å forstå angrepet på Charlie Hebdo i lys av deres «provoserende ytringer». Som om alle disse andre konfliktene ikke finnes, ikke teller.

I timene etter angrepet stilte programlederen på NRK det samme spørsmålet om igjen og om igjen, til hver eneste ekspert som dukket opp i studio: «Er det nå egentlig nødvendig å trykke sårende karikaturer?» «Hvor går grensen for hva vi journalister skal gjøre for å provosere befolkningsgrupper?»

NRK-formuleringen «provosere befolkningsgrupper» var nok det mest krenkende jeg så og hørte den dagen.

Som om det var «befolkningsgruppen» franske muslimer som stod bak angrepet. Som om muslimer flest har så lite kontroll over sine egne følelser at de plukker fram kalasjnikoven med en gang de blir fornærmet. For alle muslimer har jo et automatvåpen i bilen, en granat i jakkelomma, og et bombebelte rundt livet, i tilfelle du skulle finne på å «provosere» dem.

Siden har det rullet videre. Alle vil snakke om «ytringsfrihetens grenser», et tema dette angrepet ikke forteller oss noe som helst om.

Venstreanarkister

Ikke misforstå meg. Jeg elsker å snakke om ytringsfrihet. Jeg har skrevet mye om det. Og når terrorister angriper noen er det riktig av oss å hedre ofrene og hylle det gode de døde for. Når terrorister dreper skolebarn i Pakistan, svarer vi med å hylle utdannelse.

Når de henretter hjelpearbeidere, svarer vi med å hedre hjelpearbeidere. Og når de dreper journalister, svarer vi med å hedre journalistikken som fikk dem drept.

Dette er sånn det skal være. Rosetog, støttemarkeringer og nekrologer. Vi hedrer det vi har mistet, og samler oss rundt det gode de ble angrepet for.

Så kan det hende vi trenger litt lokalhjelp for å forstå hva det var disse satirikerne i Charlie Hebdo egentlig drev med. At de var et antirasistisk, venstreanarkistisk magasin som mest av alt gjorde narr av Front National, og brukte et visuelt språk med så mange lag av ironi, provokasjon og lokale referanser at det ikke er lett for utenforstående å forstå dem. (Prøv å forklare et innslag fra The Colbert Report for en som ikke vet noe om amerikansk politikk, historie og medier.)

Men vi svarer på angrepet ved å lytte til våre beste instinkter. Vi hedrer ofrene. Og det gjør vi best ved å trykke tegningene de ble drept for. Je suis Charlie.

Provoserende kosher-mat

Men det betyr ikke at «provoserende ytringer» er den riktige konteksten å forstå angrepet i. Det blir som å forstå skoleangrepet i Peshawar som et utdanningspolitisk debattinnlegg. Er pakistanske skoler for dårlige? For sekulære? Og er det nå egentlig riktig å sende barn på en moderne skole i et land hvor et betydelig mindretall heller vil at de bare skal pugge Koranen? Kjør debatt! Slipp kronikkene fri!

Og er det nødvendig av franske jøder å «provosere befolkningsgrupper» ved å åpne kosher matbutikker? La oss ta en debatt på det og. Men vi er da objektive, så vi inviterer folk fra begge sider. En provoserende jødisk butikkeier og en provosert jødehater.

Angrepene på skolen og matbutikken hører hjemme i en annen kontekst enn skole og mat. Og angrepet på Charlie Hebdo hører hjemme i en annen kontekst enn provoserende ytringer.

De hører alle hjemme i den samme konteksten: En global islamsk borgerkrig som har pågått i flere tiår.

I blant rammer konflikten ikke-muslimer, som i New York og Washington i 2001, London i 2005, og Paris i 2015. Andre ganger blander ikke-muslimer seg inn i den, som i Afghanistan siden 2001, som regel uten hell.

Men dette er først og fremst en muslimsk konflikt om den muslimske verdens framtid. Islamistene er en minoritet som forsøker å erstatte mylderet av tradisjonelle islamske tolkninger med sin egen moderne nyskapning. De har rike og mektige venner bak seg, fra land som Saudi-Arabia og Qatar. De rekrutterer fra muslimske miljøer over hele verden, også i Norge. Og de bruker de mange voldelige konfliktene i muslimske land som treningsleirer.

Symbolsaker

Men de er en minoritet. Totalitære ideologier fenger aldri folk flest. For å få støtte fra flertallet trenger de symbolsaker flertallet av muslimer i mange land er opptatt av: Israel, jøder og palestinere. Amerikanske antiterrorkriger. Identitetskriser i europeiske storbyer. Og hets av Profeten. Ingen muslimer liker at du gjør narr av Muhammed, på samme måte som du selv ikke liker det hvis jeg gjør narr av den helten du beundrer mer enn noen andre. Og muslimske land har dårlige tradisjoner for ytringsfrihet og blasfemi.

Dette gjør Muhammed-tegninger til en god symbolsak. Mange som ellers ikke støtter islamisme «forstår» at noen ble sinte, eller mener at de uforskammete tegnerne fikk som fortjent.

Før den første karikaturkrisen reiste danske islamister rundt i Midtøsten for å piske opp stemningen. De brukte tegningene som middel for å promotere sin egen ideologi.

Kommentatorer og politikere som behandlet dem som talsmenn for alle verdens «sinte muslimer» lot seg misbruke.

Det samme skjer om igjen nå. Terroristene har angrepet et symbol. Og noen svarer ved å gjøre terroristene til talsmenn for «provoserte befolkningsgrupper», akkurat slik de selv ønsker.

Polarisering verver

De ønsker også motreaksjoner som kan høyne konfliktnivået mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa. Terrorister elsker klønete motreaksjoner. Polarisering verver. Hver eneste hatefulle ytring mot islam og muslimer flest er et lite skritt videre på veien mot en verden bare ekstremister vil føle seg hjemme i.

Derfor bør vi holde hodet kaldt. Vi bør hedre både Charlie Hebdo-redaksjonen og den muslimske politimannen som døde for å forsvare dem. Trykke tegningene deres for å minne oss på at de døde for noe vi lett tar for gitt: Retten til å gjøre narr av selv det aller helligste.

Vi bør også bruke anledningen til å ta inn over oss den islamistiske volden mange muslimske land lever med hele tiden. Vi møter bombekastende, kalasjnikov-viftende jihadister en gang i blant. Mange muslimer møter dem hele tiden. Gråten deres når vestlige medier kun når tapstallene er uvanlig store.

Og hvis du skulle bære på noen nye og spennende tanker om ytringsfrihetens grenser, foreslår jeg at du legger dem fram uten å koble dem til angrepet på Charlie Hebdo.

Det har ingenting med dette å gjøre.

Twitter: @bjoernstaerk

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Charlie Hebdo
  3. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Ytringsfriheten etter angrepet på Charlie Hebdo

  2. KULTUR

    Charlie Hebdo-journalisten har politibeskyttelse døgnet rundt: – Jeg ville hatt et mye bedre liv om jeg holdt kjeft

  3. KULTUR

    Profilert journalist i Charlie Hebdo sier hun sluttet fordi magasinet ikke lenger tør å kritisere islamsk ekstremisme

  4. VERDEN

    Mens britene og tyskerne går fri, rammes Frankrike igjen. Her er årsakene til det.

  5. VERDEN

    Jordansk karikaturtegner drept utenfor domstol

  6. KRONIKK

    Ytringsfrihet: Det frie Norge og det skremte Danmark