Kronikk

Sykehusene i nord er spesielt sårbare nå | Hilde Wara

  • Hilde Wara
    Fagansvarlig anestesilege, Kirkenes sykehus

Spesielt sårbare regioner, som Finnmark, har alt å tjene på at vi forsinker smitten så mye som det overhodet lar seg gjøre, skriver kronikkforfatteren, som er anestesilege ved sykehuset i Kirkenes. André Bendixen / NRK

Én eneste intensivsykepleier i karantene vil være en katastrofe for oss.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sykehusene i nord er spesielt sårbare for de ekstrabelastninger en epidemi innebærer. Jeg har vært blant pådriverne for skjerpede restriksjoner lokalt, hvor kommuneoverleger i nord blant annet har pålagt karantene for «søringer» etter smittevernloven paragraf 4-1.

Jeg vil gi deg, justis- og beredskapsminister Monica Mæland, en kontekst til min innstilling i denne saken.

Hilde Wara er fagansvarlig anestesilege på intensivavdelingen ved Kirkenes sykehus. André Bendixen

Folkehelseinstituttets overordnede mål er å forsinke spredningen av covid-19. Ønsket er å fordele antallet smittede over et større tidsrom, slik at helsetjenestene våre til enhver tid skal evne å bære vekten av dem som blir syke, spesielt med tanke på en svært begrenset intensivkapasitet.

Frykten er at mange blir syke samtidig, og at sykehusene brister under belastningen. Dette tvinger frem helt nødvendige restriksjoner i samfunnet.

Kanskje kan også smittespredningen stoppes ved spesielt skjerpede tiltak. Personlig tror jeg at det er en mulighet; men om det strides fortsatt klokere hoder enn mitt.

Vi har ingen buffer

Intensivkapasiteten er uansett urovekkende lav i hele landet, og sengekapasiteten på samarbeidende avdelinger likeså. Belegget i gjennomsnittssykehuset er langt over anbefalt i normale tider, og i praksis er alle senger alltid fulle. Vi har ingen buffer.

Dette er til alt overmål en styrt nedskalering, hvor sengekapasiteten er nær halvert siden 1980. En intensivseng er da heller ikke bare en seng. Den fordrer blant annet tilgang til respirator og minst én spesialsykepleier.

De fleste sykehus har et svært begrenset antall respiratorer. Verre er dog mangelen på sykepleiere – og da særlig intensivsykepleiere. I tillegg kommer utrolig nok en gjennomgripende mangel på smittevernsutstyr.

Anestesilege Hilde Wara retter sin appell til justis- og beredskapsminister Monica Mæland (bildet).

Laveste nivå av intensivberedskap

Spesielt sårbare regioner, som Finnmark, har alt å tjene på at vi forsinker smitten så mye som det overhodet lar seg gjøre. Kirkenes sykehus bærer ansvaret for hele Øst-Finnmark. Det er til oss de aller sykeste kommer. Det er et stort ansvar å føle på.

Avdelingen er dessverre plassert i nivå 1, som er det laveste nivået av intensivberedskap i landet. På grunn av svak økonomi er vi også underbemannet for dette nivået.

Nivå 1 innebærer en vesentlig begrensning i intensivbehandlingen. Eksempelvis har vi ikke anledning til å gjennomføre et fullt behandlingsløp for respiratorpasienter, og skal kun stabilisere pasienter på respirator før overflytting til annet sykehus. Overflyttingen vil dog ofte la vente på seg, av flere grunner.

Dårlig flyambulansekapasitet

Vær og avstand gjør transportmulighetene våre begrenset. Ambulansebil er åpenbart ikke et godt alternativ, da det er i overkant av 80 mil langs bilvei til Tromsø og ca. 50 mil til Hammerfest, det andre sykehuset i Finnmark.

Flyambulanseberedskapen i nord er allerede grundig debattert. Jeg kan garantere at flyene ikke vil være mer tilgjengelige i tiden som venter oss, selv om pasientene blir flere.

Vi kan dog ikke akseptere den unødvendige risikoen det er å la «søringene» reise hit nå

Intensivkapasiteten ved samarbeidende sykehus er uansett lav, og det er ikke rimelig eller realistisk å forvente at de skal avlaste oss i den grad omstendighetene vil kunne kreve.

Det er tvert om sterke signaler fra relevant hold om at vi langt på vei må vente å stå på egne ben, at flyberedskapen vil være presset og at intensivkapasiteten i samarbeidende sykehus vil være mer enn utfordret.

Finnmarkssykehuset i Kirkenes har ansvaret for hele Øst-Finnmark. Ørn E. Borgen / NTB scanpix

Må bare krysse fingrene

Vi er oppfordret til å være selvstendige så langt det går. En selvstendighet man har fratatt distriktene. Lokalsykehusene har nå kartlagt nødvendig utstyr og personell for å makte et mangedoblet antall pasienter, og mer kompliserte pasienter, enn det vi vanligvis har.

Jeg krysser fingrene for at det nødvendige utstyret kommer, at vikarene kommer, og at begge deler kommer før den forespeilede bølgen av pasienter.

Det tar tid å gjenreise selvstendighet. Derfor er det helt nødvendig at vi begrenser smitten inn til sårbare regioner som vår, så lenge det lar seg gjøre.

Les også

Regjeringen utelukker ikke å stramme inn for kommuner med egne koronaregler

Hjelp oss! Hør på oss!

Dette vil uansett bli en svært utfordrende situasjon for oss. Byrden skal bæres på svært få hender, og mer uerfarne hender. Én eneste intensivsykepleier i karantene vil være en katastrofe for oss.

For å gjennomføre respiratorbehandling må det også være en anestesilege tilgjengelig. Noen lokalsykehus har dog kun én eneste lege som fyller denne funksjonen, døgnkontinuerlig, gjennom hele uken.

Det er en merkelig tid vi opplever nå. En tid for store spørsmål og tunge avgjørelser. Tunge avgjørelser for dere på toppen, og tunge avgjørelser for oss på gulvet.

Hjelp oss! Slik at vi får de beste forutsetningene for en god og verdig behandling for dem som trenger det.

Hør på oss! Slik at vi som kjenner forholdene kan være med på å beslutte hvordan vi kan hjelpes best.

Vi kan ikke ta imot «søringer» nå

Vår samlede sårbarhet vil jeg hevde er unik. Befolkningen rommer en stor andel eldre og mennesker med risikofaktorer, som kols og karsykdom.

De fleste av oss som bor her, innser denne sårbarheten, kjenner den på kroppen. Vi holder oss hjemme og på avstand, vi verner om svake grupper og vi forholder oss til de retningslinjene som Folkehelseinstituttet gir oss.

Vi kan dog ikke akseptere den unødvendige risikoen det er å la «søringene» reise hit nå. Vi har ikke mye å rutte med i disse dager, ikke mye å dele bort.

Dette er ikke et forsøk på å skape avstand mellom nord og sør, avstanden er der fra før. Det har vi smertelig erfart når ambulanseflyene ikke kommer.

Gi oss tid!

Denne gangen kan avstanden dog hjelpe oss. Vi må ha tid til å mobilisere folk og utstyr til å makte det som venter oss, i en sårbarhet det er vanskelig å føle dersom du ikke bor her.

Denne situasjonen vi nå står i, krever at vi lener oss på egen erfaring, på kapasiteten som finnes i egen region og på de menneskene som lever her. Gi oss tid til å etablere den selvstendigheten denne situasjonen krever av oss.

Det er ganske sikkert et annet Norge som kryper ut på den andre siden. Erfaringene bør gi grobunn for fremtidige diskusjoner om bærekraft i sykehusene. En bærekraftig nasjon fordrer også bærekraftige distrikter.

Spørsmål om selvforsyning bør løftes frem i den offentlige debatten. Det er alarmerende at vi i situasjoner som denne er helt avhengige av tilgang på utstyr som produseres på motsatt side av jorden.

Dette er helt sikkert ikke den siste pandemien vi skal leve gjennom. Vi må gjøre Norge bedre rustet til å møte den neste.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Sykehus
  3. Karantene
  4. Kirkenes
  5. Finnmark
  6. Koronaviruset
  7. Folkehelseinstituttet

Koronaviruset

  1. NORGE

    Dette er landets fremste smittejegere. De har hjulpet kommunene med 52 utbrudd på syv uker.

  2. NORGE

    Forskerne oppdager stadig flere varianter av viruset. Hva betyr det?

  3. VERDEN

    Ny dansk koronastudie viser overraskende tall

  4. KOMMENTAR

    Smitten øker. Myndighetene mumler om en app. Igjen.

  5. NORGE

    Utviklingen i Oslo bekymrer helsemyndighetene

  6. VERDEN

    Madrid blir delvis koronastengt