Kronikk

Jeg puster, altså er jeg | Mona Windvik

  • Mona Windvik
    Mona Windvik
    Dramatiker

Det jeg savner aller mest med å være inne, er trær og skog, og å rulle i rullestolen langs veier og skogsveier, skriver Mona Windvik. Foto: Lise Reng

Jeg tar ikke sjansen på å bli smittet, for jeg kan dø av det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har vært innendørs siden onsdag 11. mars.

Jeg vegret meg lenge for å si at jeg er i isolasjon, for det høres så alvorlig ut. Så dramatisk ut. Og jeg ønsker ikke å være dramatisk. Bare realistisk. Jeg tar ikke sjansen på å bli smittet, for jeg kan dø av det.

Jeg er stille innesluttet i et stillesittende sinn

inne hos meg selv, mens jeg bare vil være stille

inne i meg selv

så selvet omfavner meg, og bærer meg inn i et lukket rom

der ingen kommer inn, for rommet er lukket med stillhet

og jeg, jeg vil bare

trenger bare

å være stille

en stund til

Ja, jeg innrømmer det. Jeg er én av dem. Én av dem med underliggende sykdommer uten å være over 60 år.

Og ja, jeg er altså da i risikogruppen. I høyrisikogruppen, vil jeg si, uten å si for mye. Men jeg har en lungesykdom. Og selv om den gjør at jeg har begrenset levetid, så har jeg ingen planer om å ta farvel med verden på grunn av et virus ved navn korona.

Så jeg er i isolasjon. Et ord som inneholder så mye innskrenkning og trange rom, at ordet alene får makt, om man lar det få det.

Mona Windvik er bosatt i Larvik. Hun er dramatiker, låtskriver, tekstforfatter, regissør, koreograf og komponist.

Hvile er nødvendig

Jeg tenker at jeg tar denne hjemmetiden som hvile. Jeg er uansett under omstilling, der jeg må trappe ned på ting jeg driver med, og trappe opp på medisiner.

Så hva tenker jeg om å hvile, og om omstilling, i isolasjonstiden?

Jeg skyver fra med svekket kraft dag etter dag

holder liv nok i verden rundt meg

til å lage små ringvirkninger for å si

jeg er her ennå

du hører vel

jeg puster

puster

puster

puster

(innpust)

Jeg tenker at hvile er nødvendig for å klare å omstille meg. Å kutte ned på det jeg gjør, som jeg elsker å gjøre, mens jeg gjør det, er umulig.

Men nå som jeg ikke kan gjøre det jeg elsker å gjøre, så ser jeg at jeg kan være foruten. For jeg er ikke så sliten nå som jeg pleier å være. Utslitt. Hver dag. Selv om jeg får energi av å være med, og jobbe med alle de fantastiske menneskene, med alt jeg gjør, så koster det utrolig mye.

Før isolasjonen tenkte jeg at det er verdt det, å bli utslitt. Men nå er jeg kommet dithen at jeg vurderer om det faktisk er det. Og så tenker jeg på de andre som kan bli påvirket av mine avgjørelser. Og da blir min samvittighet svart. Like svart som isolasjonen kan bli, om jeg lukker meg helt inne i den, og tankene mine, i stedet for å la den være, bare være, en tid for å være alene.

Jeg elsker skog

Ordet «alene» er ikke et negativt ord for meg. Tvert imot. Jeg trenger mye tid alene. Det har jeg alltid gjort. Mye av den alenetiden jeg har hatt, har jeg tilbrakt i skogen. Jeg elsker skog. Jeg elsker trær og er fullstendig avhengig av dem. Det jeg savner aller mest med å være inne, er trær og skog, og å rulle i rullestolen langs veier og skogsveier.

Nå sitter jeg inne og er alene hver dag, men jeg tenker at det går greit, for skogen er der og venter på meg, den skal ingen steder. Jeg trenger å tenke, trenger å være stille, alene, og jeg er ikke ensom. Det er stor forskjell på de to ordene for meg. Jeg er skikkelig god til å være alene. Men jeg er ikke god på å være ensom.

Hun venter

venter på å kunne gå langs grøftekanten

der løvetann blomstrer

med tjukke stilker

sparke småstein bare for gøy

hilse på gamle trær

løpe etter en sommerfugl

eller to

gå barbeint på grønn mose

legge seg helt ned på bakken

og krype etter en maur som bærer ei furunål

sterk må hun være

som en maur

hun vet det

og venter videre

med smil om munnen

Skrivestopp

Jeg skriver poesi på sparket og legger det ut på sosiale medier. Men jeg har fullstendig skrivestopp på andre ting, i disse rare tider. Eller, den kom i januar, fordi det ble for mange forstyrrelser rundt skriveprosessen, så jeg kan ikke skylde på korona. Jeg skylder litt på omstillingen, som startet i begynnelsen av februar, på grunn av testresultater.

Men, det er en nedtur jeg må håndtere mens jeg er i isolasjon. Skrivestopp er ikke noe jeg er vant med, så jeg takler det dårlig.

Flere folk sier til meg på telefon, eller FaceTime: «Nå har du jo all verdens tid til å skrive manus, Mona! Eller en bok!» Og så begynner jeg å grine. For jeg klarer ikke å skrive ting som liksom skal flyte, eller henge sammen. Jeg husker ikke hva jeg har skrevet for to replikker siden. Nedtur.

Etter 17 år med produksjon av ord er jeg nå tom. Så jeg må finne en løsning snart. Kanskje jeg skal endre resonnementet deres, for en venn sa i går på telefonen at jeg har vært overproduktiv i 17 år. Han har muligens rett. Kanskje jeg kan endre den til: Nå har jeg all verdens tid til å ta en pause, for jaggu fortjener jeg den!

Hvis jeg ble stille, ville du merket det da

ville du stoppet en liten stund for å undre deg over

denne plutselige stillheten, mangelen på bevegelse rundt deg

ingen skyer som endret form, ingen trær som vinket

ingen blader som svevde så vidt over asfalten, forbi deg

ingen krusninger på sjøen

ingen langtrukne knak fra gamle hus

ingen sus i tunnelens åpning

ingen lyder, bare stillhet

ville du husket meg da

at jeg en gang sa

jeg puster

jeg er vinden

Én dag av gangen

Så sitter jeg her da, uten å synes synd på meg selv. Tar én dag av gangen - klisjéaktig nok. Jeg er ikke overpositiv, da ville jeg løyet. Jeg sliter med tankene mine, og jeg sliter med å finne «min plass» i alt dette. Jeg gjør jo ingenting produktivt for noen eller noe, akkurat nå. Jeg går gjennom hele følelsesregisteret hver dag.

For det er nedturer hver dag, og det er gode ting, hver dag. Det er sånn livet er!

Én ting er sikkert: Uten FaceTime, Snap og telefon hadde jeg blitt totalt innesluttet, fordi jeg liker for godt å være alene.

En dag vil jeg tenke tilbake på denne dagen

da jeg tenkte, at jeg tenker mye for tida

på hva andre tenker, om denne tida

der vi alle er i tanker om hvilken tid vi er inne i

bokstavelig talt inne

jeg er inne hele tida, og tenker på alle der ute

mens de er inne, i denne rare tida

som har fått et eget navn, med liten forbokstav

og mens jeg tenker tilbake, skal jeg huske hvor glad jeg er

for igjen å kunne si, at jeg er i tida vi har ennå

i hvert fall en liten stund til

med deg

og deg

og deg

Les også

Psykolog Atle Dyregrov: Hvordan best leve med hjemmekarantene og isolasjon

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Poesi
  4. Debatt

Koronaviruset

  1. NORGE
    Publisert:

    Direktestudio: Koronaviruset

  2. DEBATT
    Publisert:

    Vi har to pandemier i Norge i dag. Én i Oslo og én utenfor.

  3. NORGE
    Publisert:

    Oslo har strammet inn koronatiltakene. Dette gjør Oslos nabokommuner.

  4. DEBATT
    Publisert:

    Vaksinesuksessen viser at venstresiden tar feil

  5. NORGE
    Publisert:

    Oslos restauranter slår alarm: «Alle reserver brukt opp. Det er ikke mer å tape.»

  6. NORGE
    Publisert:

    Oslo stenges ned. Kommunen og helsemyndighetene legger det meste av skylden på mutantviruset.