Åtte år i barnas tjeneste

  • Reidar Hjermann
Barna må ta det som kommer, når de er i voksnes vold. Vi har fortsatt en lang vei å gå, skriver barneombud Reidar Hjermann.

Barneombud. I dag er jeg ferdig som barneombud. Barnas Norge ser annerledes ut nå enn da jeg overtok med store ambisjoner og én million barndommer å følge med på.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Barneombudet skal følge med på alt som skjer for barn i Norge. Kontoret har vokst til nesten det dobbelte siden jeg tok fatt, likevel er det bare 20 mennesker som skal favne hele den norske barndommen med temaer som handler om så forskjellige ting som vold mot barn, kultur, deltagelse og innflytelse, skole og helse. Jeg har innsynsrett i alle saker som har med barn å gjøre, og jeg ser sider av norsk barndom som ingen andre kan se. Jeg skal snakke på vegne av barna, stå opp for dem når voksnes rettigheter trumfer barnas rettigheter, og jeg skal bringe barnas erfaringer frem i maktens korridorer.

Barnekonvensjonen er vår ledestjerne. Den er ikke bare ratifisert av Norge og nesten alle land i verden. Her på berget har vi til alt overmål bakt den inn i den norske lovboken, slik at konvensjonen kan brukes som rettskilde for domstolene. Det er et stort gjennombrudd og en viktig symbolsk seier for barna.

Det er vanlig å se for seg barnekonvensjonen som et samspill mellom tre rettighetsområder, rett til beskyttelse, tilgang til tjenester og rett til medvirkning i alle saker som handler om barn og det vil jeg også gjøre her.

Faglig skrøpelige kommuner

I Norge er vi best i verden på mye som har med barn å gjøre. Likevel ser vi at barn diskrimineres på mange fronter. Ikke bare blir de urettmessig diskriminert fordi de er barn, men de blir diskriminert ut ifra hvor de bor. Vi har 429 kommuner i Norge. Over halvparten av dem har mindre enn fem tusen innbyggere. Alle kommunene skal tilby barn og deres familier helse— og velferdstjenester. Noen steder går det riktig så bra, andre steder er det direkte farlig å vokse opp hvis en, for eksempel, er i behov for barneverntjenester. Små kommuner blir fort faglig skrøpelige.

Også når det gjelder barn er det de som roper høyest som får. Derfor er det store grupper med barn som faller mellom mange stoler i velferdssamfunnet. Jeg blir ganske opprørt når jeg ser foreldre til barn med funksjonsnedsettelser som bruker alle sine krefter i kampen for sine barns rettigheter, foreldre som trenger kreftene til helt andre ting enn å gå i en evig og destruktiv runddans med bestillerkontoret i kommunen.

Samlivsbruddenes svik

Som voksne har vi plikt til å beskytte barn mot alle former for krenkelser. I Norge har vi totalforbud mot alle former for fysisk avstraffelse. I løpet av mine år ved rattet har lovverket blitt innskjerpet såpass at det ikke hersker noen tvil om hva lovgiver mener er rett og galt. Likevel er det barn som utsettes for vold bak lukkede dører. Gleden over at vi aldri ser vold mot barn på åpen gate i Norge, må ikke få oss til å glemme det som skjer der hjemme hos noen barn som gruer seg til å våkne hver dag.

Den viktigste foreldreskolen vi går i er vår egen barndom. De som vokser opp i et regime der fysisk avstraffelse er vanlig, kan fort føre dette videre til neste generasjon. Derfor er det viktig at vi tilbyr kursing og opplæring til foreldre som kommer til Norge fra andre kulturer, slik at de finner alternativer til vold i barneoppdragelsen.

Noe av det vi hører mest om hos Barneombudet, er svikene barn utsettes for når foreldre med åpne øyne plasserer barnet midt i skuddlinjen i en veldig samlivsbruddkonflikt. Jeg fortviler når jeg ser alle foreldrene som egentlig vil barnas beste krenker sine barns rettigheter på det groveste fordi de er i kamp med hverandre.

Deltagelse og innflytelse

De sterkeste og mest lærerike opplevelsene i mine åtte år som barneombud har utvilsomt vært møtene med barn og ungdom som har bidratt direkte inn i arbeidet ved kontoret. Det har sittet ekspertgrupper med barn rundt mitt møtebord mange ganger. Én gruppe var eksperter på å være utsatt for incest, en annen eksperter på å overleve terrorangrep. Én gruppe var eksperter på vold, en annen eksperter på å bo på sykehus. Én gruppe var eksperter på konfliktfylte samlivsbrudd og en annen eksperter på å ha far i fengsel. Felles for alle disse barna er at de har fortellinger som kan gjøre det lettere å organisere oss for å hjelpe de som kommer etter, barn som vil møte deler av samfunnsmaskineriet som skal fungere best mulig. Ekspertene viser vei, for de har alle sett hva som virker og hva som ikke virker når noe krever oss som samfunn ut over det vanlige.

Stemmerett

Ved kommunevalget i 2011 var det 20 kommuner som utmerket seg. De åpnet opp for stemmerett for 16-åringer. Det er mange som reagerte med vantro da jeg foreslo at ungdommen skulle stemme på kommunepolitikerne. "Hva? Skal ungdommen ha stemmerett?" Men etter nærmere diskusjon forsvant protestene. Folk så at den gjennomsnittlige førstegangsvelger i dag er 20 år gammel. De så at bare hver fjerde førstegangsvelger ennå er i videregående skole. De så at mange hadde flyttet fra hjemkommunen før de fikk anledning til å stemme første gang. Nå har vi sett at forsøksordningen var veldig vellykket. I Luster stemte over 80 prosent av ungdommen. Vi så at 20 kommuner plutselig fikk ungdommenes saker på dagsorden. Vi så at politikerne på en helt annen måte en før undersøkte med de unge: "Hva er viktig for dere?". Nå sier kommunalministeren at hun ønsker stemmerett for 16-åringer over hele landet ved neste valg.

Andre standarder

Det er mye urettferdighet i verden, også i Norge. Barnas opplevelse av urettferdighet kan oppsummeres slik: Barn må forholde seg til at det gjelder andre standarder for dem enn for oss voksne. Fordi de ikke har en så sterk stemme som oss, må de ta til takke med dårligere arbeidsplasser og farlig skolevei. Vi kan bli bøtelagt hvis vi ikke har setebelte på i baksetet på en taxi. Barn må stå på skolebussen, selv om de ikke kan velge om de skal ta buss til skolen eller ikke. Vi spiser en sunn lunsj i kantinen eller har matpakken i et kjøleskap. Barna har matpakken i sekken, de har kiosken på hjørnet eller ingenting. Vi har stemmerett. Barna må ta de politikerne de får. Vi anmelder til politiet hvis andre voksne slår oss. Barna må ta det som kommer, når de er i voksnes vold. Vi har fortsatt en lang vei å gå.

Derfor er jeg stolt over å overlate Barneombudet til en som i mange år har kjempet for de mest utsatte barna. Jeg ønsker Anne Lindboe velkommen og takker for meg.