Kronikk

Å minnes Srebrenica kan bekjempe dagens fascisme | Djuliman og Borchgrevink

  • Aage Borchgrevink
    Den norske Helsingforskomité
  • Enver Djuliman
    Den norske Helsingforskomité

Minnested i Potočari for de 8000 menneskene drept i Srebrenica i 1995. Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia har fastslått at massakren var et folkemord. Darko Vojinovic / AP

Vi må forhindre historieomskrivning. I dag utfordres vår kollektive hukommelse på nytt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

11. juli er det 25 år siden Srebrenica falt i hendene på den bosnisk-serbiske hæren til tross for at småbyen var erklært som en «sikker sone» av FNs sikkerhetsråd. Den nederlandske bataljonen som skulle forsvare den bosnjakiske (muslimske) sivilbefolkningen, overga Srebrenica til general Ratko Mladic uten kamp.

FN grep heller ikke inn i dagene etterpå da serberne sendte kvinnene i buss til regjeringskontrollert område og henrettet over åtte tusen gutter og menn. Folkemordet bidro til at de serbiske lederne oppnådde et av sine viktigste krigsmål: en varig endring av den demografiske balansen i det østre Bosnia.

Den som reiser langs Drina-elven i dag, der bestialske ugjerninger foregikk fra 1992 til våpnene ble lagt ned i 1995, vil oppdage at minnet om det muslimske samfunnet her er i ferd med å blekne. Igjen står forlatte gravlunder, eldgamle ottomanske broer og enkelte minnesmerker, som i Srebrenica.

Få mennesker har vendt tilbake dit slektningene deres ble voldtatt og drept.

Les også

25 år siden 8000 ble drept i Srebrenica. Fremdeles begraves de døde.

Tre ulike fortellinger

I 25 år har det pågått en kamp om historien om Srebrenica. Dette er i realiteten en strid om hvordan krigen i Bosnia skal forstås.

Her kan man grovt sett skille mellom tre versjoner som skrives fra de tre sidene som var involvert i Srebrenica: bosniske myndigheter, serbiske politikere og det internasjonale samfunnet (i hovedsak USA og EU). Den bosniske fortellingen handler om at krigen ble skapt av serbiske nasjonalister som ønsket å bryte opp den jugoslaviske føderasjonen for å lage ett stort serbisk rike. Den serbiske fortellingen handler om at Vesten allierte seg med lumske naboer for å kue Serbia.

Enver Djuliman og Aage Borchgrevink, Den norske Helsingforskomité Norwegian Helsinki Committee

Den vestlige fortellingen handler om at folk på Balkan er spenna gærne og alltid har drept hverandre. Fordelen med denne versjonen er at den frikjenner utlendingene for ansvar, og at den gjør Bosnia til en anomali, en historie som ikke angår oss. Hvorfor skal vi egentlig bry oss om denne usiviliserte kroken av Europa?

Forfatterne av denne artikkelen har i mange år engasjert seg i kampen om historien, og vi har forsøkt å gå i rette med det vi mener er faktafusk. Bakgrunnen er vår kunnskap om krigens rettslige konsekvenser og dens menneskelige omkostninger. En av oss opplevde å bli jaget fra sitt hjem i Bosnia av maskerte soldater og kom til Norge som flyktning.

Les også

Flere tusen mintes ofrene i Srebrenica-massakren

En slik historie blir ikke bare borte. Fortiden er til stede også i dag og venter på å bli forstått. Vårt utgangspunkt er at uten et minimum av felles forståelse av krigen, blir forsoning umulig. Da kan våpnene bli løftet igjen.

Var et folkemord

Nittitallets kriger på Balkan fikk i 1993 sin egen domstol av FN, Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia. Frem til nedleggelsen i 2017 ble over 160 personer stilt for retten i Haag tiltalt for grove forbrytelser. Rettsdokumentene nedtegner historien i finkornet detalj og feller også en dom over de tre versjonene av krigen nevnt over.

Domstolen slår fast at Srebrenica var et folkemord, og at den bosniske forståelsen av krigen i hovedsak er korrekt. Under Slobodan Miloševićs ledelse ødela Serbia den jugoslaviske føderasjonen. Siden serbernes mål var å fordrive andre etniske grupper, noe som kun var mulig ved bruk av terror, var det særlig serbiske ledere som havnet foran Domstolen.

Ikke fordi Domstolen var anti-serbisk, slik serbiske myndigheter gjerne hevder, men fordi serberne sto bak flertallet av forbrytelsene.

Les også

Domstol: Nederland delvis ansvarlig for dødsfall i Srebrenica

Domstolen feller også indirekte dom over den bekvemme vestlige forestillingen om at konfliktene på Balkan er drevet av urgammelt hat og en nærmest genetisk irrasjonalitet. Krigen ble skapt av smarte ledere i politisk vinningshensikt. Gjennom bruk av fryktpropaganda om et forestående folkemord på serberne klarte de å sette naboer opp mot hverandre. Utlendingene spilte tidvis rollen som Miloševićs nyttige idioter.

Krigen om krigen fortsetter

Dette er dessverre ikke en balkansk anomali, men snarere en oppskrift på fascisme med dype røtter i europeisk historie – og som i dag er mer populær enn noen gang. I stedet for å betrakte Slobodan Milošević som en politisk neandertaler, en siste utvekst fra den kalde krigens kommunisme, kan man se hans diktatur som forløper for en ny generasjon korrupte demagoger.

Donald Trump kan minne om Milošević med sitt pragmatiske forhold til sannhet og frieri til folks fordommer og raseri. Vladimir Putin er en annen dreven historieforfalsker. Også i Europa finnes det mange som i dag skriver om fortiden for å sikre sine interesser i nåtiden. Derfor pågår krigen om krigen fremdeles.

For selv om Domstolen har skrevet en grundig historie om Bosnia, har den i mindre grad lykkes med å etablere et minimum av felles forståelse. Serbiske politiske ledere fortsetter å vegre seg mot Domstolens versjon. I desember 2019 hevdet for eksempel president Aleksandar Vučić at en massakre i Kosovo i 1999 var «fabrikkert», angivelig av USA.

Det er ikke Domstolens versjon barna lærer i serbiske skoler. Det er ikke den som spres i media. Med den autoritære nasjonalismen på fremmarsj i Europa, står i dag mektige krefter bak forsøket på å omskrive historien.

At revisjonismen har gjennomslag, illustreres ved at Det svenske akademiet i 2019 ga Nobelprisen i litteratur til Peter Handke. «Det var hevn, ikke folkemord», sa Handke om Srebrenica til Dagens Næringsliv i 2014. Han la serbiske myndigheters versjon av krigen til grunn: Begge parter var like ille, og serberne forsvarte seg mot USA.

Les også

Russland la ned veto mot å kalle Srebrenica-massakren for et folkemord

Det er ikke rart at Handke er populær blant serbiske nasjonalistiske politikere, men kunne Nobelkomiteen sluppet unna med å gi pris til en forfatter som benektet holocaust?

Kampen mot å glemme

En som ikke benektet at de bosniske serberne slaktet ned muslimer, var Anders Behring Breivik, som hyllet deres leder Radovan Karadžić i manifestet sitt. Det samme gjorde Brenton Tarrant, terroristen som drepte 51 mennesker da han angrep to moskeer i New Zealand.

Oppgjøret etter Den andre verdenskrig handlet om utvikling av en kollektiv hukommelse: et bolverk mot krig. Kampen mot å glemme fortidens overgrep, særlig holocaust, pågår ennå.

Vi gjør dette for å forhindre gjenopprettelse av usanne og farlige fortellinger. I dag utfordres den kollektive hukommelsen på nytt. Blant annet i Srebrenica.

Å minnes Srebrenica er å huske ofrene og støtte håpet om at Bosnia kan gjenoppstå som et reelt flerkulturelt samfunn. Men det er også en måte å bekjempe fascismen som alltid har vært i Europa, og fremdeles befinner seg rett rundt hjørnet, gjerne nærmere enn vi liker å tro.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Folkemord
  2. Krig
  3. FNs sikkerhetsråd
  4. historie
  5. Kosovo
  6. Serbia
  7. Donald Trump

Relevante artikler

  1. VERDEN

    25 år siden 8000 ble drept i Srebrenica. Fremdeles begraves de døde.

  2. KOMMENTAR

    Å huske er å glemme

  3. KRONIKK

    Nedstenging av forskning koster samfunnet milliarder

  4. KRONIKK

    Hvordan ser livslang læring ut etter koronaen?

  5. KRONIKK

    Slutten på Europas amerikanske drøm

  6. KRONIKK

    Twitter er blitt den egentlige redaktøren i The New York Times