Kronikk

I ti år var jeg inn og ut av psykiatrien. Ingen turte å snakke om det som hadde gjort meg syk.

  • Anonym

73224858-ZCdY2bA_0a.jpg

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2001 satte jeg meg inn i en taxi og dro frivillig til det psykiatriske sykehuset noen mil fra der jeg bodde. Det var etter år med selvmordsforsøk og selvskading.

Da startet ti år med behandling uten at noen spurte hvorfor jeg var blitt syk.

I hele min oppvekst ble jeg utsatt for grove seksuelle overgrep. Seksuelle overgrep som fortsatte parallelt med utallige innleggelser i psykiatrien.

Jeg ville bare snakke med noen

Jeg ble plassert inn på et rom og måtte pakke ut alle eiendelene mine for å se etter om jeg hadde skarpe gjenstander med meg.

Ingen spurte om hvorfor jeg ikke ville leve, eller hvorfor jeg skadet meg. De mente at søvn hjalp

Jeg følte meg som en kriminell da de ba meg om ta ut skolissene fra skoene. Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor jeg ikke kunne beholde skolissene i skoene og sa jeg ikke hadde tenkt å skade meg der inne.

Jeg ville bare snakke med noen.

Så kom legen. Han leste papirene og kunne fortelle meg at jeg var inne i en dyp depresjon. Han skulle skrive ut noen beroligende medisiner så jeg kunne sove.

De ga meg medisinene, tok med seg skolisser og musikken min. Jeg kunne jo svelge batteriet til mp3-spilleren min. De hadde sett det før.

Alt de sa, var: Legg deg og sov

Å ta fra meg muligheten til å høre musikk var det verste. Det var så stille der. Jeg fikk så mye tid alene.

Jeg prøvde si til dem som jobbet der at jeg var redd. At jeg trengte å snakke, eller at lydene fra han i naborommet gjorde meg bekymret.

Alt de sa, var: Legg deg og sov, så snakker vi om det i morgen.

Det ble en lang natt. Ingen spurte om hvorfor jeg ikke ville leve, eller hvorfor jeg skadet meg. De mente at søvn hjalp. Dagen etter smilte jeg til legen, sa at jeg trengte visst å sove og at det går bedre nå. Legen smilte og sa det var hyggelig å kunne hjelpe

Når jeg prøvde å fortelle hvordan jeg hadde det hjemme, ville de ansatte bare snakke om at jeg som var så ung måtte jo ha masse drømmer for fremtiden.

Til én sa jeg til og med rett ut at jeg hadde vært utsatt for overgrep. Han sa at jobben deres var å roe meg ned.

Ba meg snakke til en stol

På disse ti årene har jeg snakket med et hav av psykologer og psykiatere. Én psykolog var opptatt av at jeg skulle snakke til en stol. Én ville ha meg til å beskrive følelsene mine med farger. En annen psykolog var mest opptatt av frisk luft og turer.

Én psykolog var opptatt av at jeg skulle snakke til en stol. Én ville ha meg til å beskrive følelsene mine med farger

Når jeg da svarte at alt rundt meg var svart, at tankene mine var svarte og at jeg ikke hadde lyst til å snakke med et møbel, men med et ekte menneske, fikk jeg beskjed om at jeg var dypt deprimert.

Slik ble jeg sendt videre til en ny avdeling. Langtidsavdeling denne gang.

Ikke en eneste gang på disse månedene snakket jeg om overgrepene jeg var utsatt for og som fortsatt pågikk hver gang jeg ble utskrevet og var hjemme.

Fikk beskjed om å gå en tur

Det ble mange stabiliseringsopphold. Jeg gjennomgikk forskjellige personlighetstester og prøvde ut ulike medisiner uten at det hjalp. Jeg ble bare mer og mer innesluttet.

Hver gang jeg prøvde å si noe eller snakke om barndommen min eller hva som pågikk hjemme, ble jeg møtt med at jeg ikke skulle tenke på det, og i hvert fall ikke snakke om det. Det var jeg ikke stabil nok til.

Jeg fikk beskjed om å gå en tur eller spise en yoghurt. Eller jeg kunne jo ringe en venn.

Det ble vanskeligere å holde hemmeligheten om overgrepene inne. Det gikk utover konsentrasjonen min. Jeg klarte aldri å sitte stille, eller få med meg hva som ble sagt. Jeg forsvant alltid inn i en egen verden der ingen fikk kontakt med meg.

Jeg ble diagnostisert med ADHD og jeg fikk Ritalin, som bare gjorde meg mer rastløs.

Spørsmålene jeg trengte

I en billedterapitime møtte jeg en vikar. Jeg tegnet en jente som lå på togskinner. Jeg skulle egentlig skrives ut to dager etterpå og sendes hjem, men denne gangen var det en som reagerte. Hun begynte å stille spørsmål om hvordan jeg egentlig hadde det.

Plutselig fikk jeg spørsmålene jeg trengte: Hun spurte om jeg hørte stemmer, hun spurte om jeg hadde vært utsatt for overgrep, hun spurte om jeg ville fortelle om det.

Hun ga seg aldri med spørsmålene sine. Hun lot meg få snakke. Hun avbrøt meg aldri.

Mitt største ønske er at de som jobber i psykiatrien skal tørre å stille de vanskelige og ubehagelige spørsmålene

Jeg husker første gang hun kom inn på rommet mitt. Jeg var livredd dette mennesket som hadde gitt uttrykk for at hun allerede hadde forstått at det var mer enn depresjon som lå bak mine innleggelser.

Jeg satt sammenkrøpet i sengen under dynen da hun kom inn på rommet for å snakke med meg. Det var barnet i meg som styrte kroppen. Jeg klarte ikke si noe.

Hun stormet aldri inn på rommet mitt eller skremte meg. I stedet satte hun seg på huk i hjørnet ved døren. Hun stilte spørsmål om jeg hadde opplevd overgrep, og hun spurte om jeg hadde det bra hjemme. Vi har hatt mange samtaler sittende på gulvet fordi det er tryggere for meg enn å sitte ved et bord.

Fikk meg til å snakke

Denne sykepleieren fikk meg til å snakke, og hun forklarte meg hvorfor jeg har reaksjoner som depresjon, tvangslidelser, traumer og angst. Hun ga meg ikke bare en diagnose som jeg ikke forsto. Hennes forklaring var forståelig. Jeg fikk snakke mer enn de 30 minuttene som var avsatt av til samtaler.

Hun gjorde meg trygg, og jeg åpnet meg mer og mer.

Det reddet livet mitt.

Jeg håper flere kan lære å se bak diagnosen

Hun lot meg være sint og glad. Og det beste av alt, hun ga meg muligheten til å bestemme over mitt eget liv. Hun ville jeg skulle komme til henne når skadetrangen eller lysten til å dø var for stor.

Trangen ble ikke så stor da. For nå hadde jeg jo et menneske der som ville hjelpe meg.

I de ti årene jeg var inn og ut av psykiatrien var det aldri noen som sa at overgrepene jeg ble utsatt for var greit, men det var sånn det føltes.

Jeg fikk gang på gang bekreftet det foreldrene mine alltid sa til meg, at dette er en hemmelighet du aldri får lov til å snakke om. Så egentlig gjorde det meg dårligere for hver eneste innleggelse.

Må stille de ubehagelige spørsmålene

Mitt største ønske er at de som jobber i psykiatrien skal tørre å stille de vanskelige og ubehagelige spørsmålene, uansett om pasienten nekter å svare eller får reaksjoner.

Jeg håper flere kan lære å se bak diagnosen. Man kan ha symptomer på det ene og det andre. Men det er viktig å finne ut at det ligger noe bak. Seksuelle overgrep kan være en av grunnene.

Forfatteren er anonym. Aftenposten kjenner hennes identitet. Hun har valgt å dele sin historie i forbindelse med Redd Barnas kampanje JegErHer, mot seksuelle overgrep mot barn.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Interessert i å lese mer om psykiatri og behandling? Her er noen av sakene Aftenposten har publisert tidligere:

  1. Les også

    Vi satt en venninnegjeng og snakket om hvor skummelt det må være på «galehus»

  2. Les også

    Jeg er en av de unge naverne. Og nei - det er ikke «bare» å ta seg sammen.

  3. Les også

    - Jeg hadde ingen å snakke med

  4. Les også

    Hvor er legene i psykiatrien?

  5. Les også

    «Handler det om penger eller helse, Erna Solberg?»

  6. Les også

    «Den psykiatriske pasienten er blitt stående alene i behandlingsapparatet»

  7. Les også

    - Store mørketall for selvmord i psykiatrien

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Psykisk helsevern
  3. Psykisk helse
  4. Psykiatri

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jeg fikk psykiatriske diagnoser som forklaring og piller som behandling. Men jeg var ikke syk | Anne Bisgaard

  2. SID

    «Har du blitt utsatt for overgrep?» spurte læreren. Spørsmålet kom altfor sent.

  3. A-MAGASINET

    Søstrene banket i veggen for å varsle hverandre om at faren var på vei

  4. DEBATT

    Jeg hadde 15 behandlere på ett år. Gi meg en fastpsykiater!

  5. A-MAGASINET

    Hun tok med ektemannen Jonas Gahr Støre på parkurs

  6. NORGE

    Han bar på den vonde hemmeligheten halve livet. Så ble han desperat.