I disse dager har Norge besøk av den første høyerestående politiske delegasjonen fra Kina på mange år. Delegasjon er ledet av formannen i Kinas folkekongress, Li Zhanshu. Han er rangert som nummer tre i partihierarkiet og er kjent som en av Xi Jinpings nærmeste fortrolige.
Li har tidligere hatt flere ideologisk pregede representasjonsoppgaver, som til Russland og Nord-Korea, men partiledelsen i Beijing har trolig funnet det passende å sende en mann hvis offentlige profil og karriere mest er forbundet med landets statlige struktur.
Parti og stat
Li ble satt på jobben som formann i Den nasjonale folkekongressen våren 2018, etter at Kommunistpartiet hadde avholdt sin kongress høsten 2017. På Kommunistpartiets kongress, som finner sted hvert femte år, blir den nye rangordenen i parti- og statsapparat i hovedsak fastlagt.
Påfølgende vår, vanligvis i begynnelsen av mars, avholder så Den nasjonale folkekongressen sin kongress og strukturerer det som i hovedsak er blitt vedtatt på Partikongressen, i tillegg til mange andre oppgaver. Folkekongressen har ca. 2300 medlemmer og en funksjonstid på fem år. Blant sine mange funksjoner utnevner de landets regjering og vedtar eller endrer lover.
Folkekongressens endring
Den kinesiske statsordningen blir rettmessig karakterisert som en partistat. Men forholdet mellom Folkekongressen og Kommunistpartiet har endret seg over tid. Under Mao-tiden kunne Folkekongressen med rette karakteriseres som et sandpåstrøingsorgan. Strukturen var relativt enkel, og de mange delegatene, som alltid har vært utpekt, møttes både sjelden og uregelmessig. Under ekstreme forhold, som Kulturrevolusjonen, møtte den ikke i det hele tatt.
Utpå åttitallet skjedde det et gradvis stemningsskifte. Mens det å være delegat tidligere ble oppfattet mest som æresbevisning, begynte flere å se på sin rolle som å ta ansvar for landets ve og vel. Slike tanker kom også til uttrykk i den øverste partiledelsen, representert ved daværende partileder Zhao Ziyang, som i 1987 tok til orde for at det måtte bli et klarere skille mellom parti- og statsfunksjoner.
Partiet styrket sin kontroll
Tiananmen-bevegelsen i 1989 ble en alvorlig vekker for partiledelsen. Utviklingen i Øst-Europa hjalp heller ikke på nattesøvnen deres. Resultatet var at Kommunistpartiet styrket sin direkte kontroll over statsapparatet. (En del statlige institusjoner hadde demonstrert i Beijing og ikke bare støttet studentenes krav, men også fremmet sine egne krav).
Slik har tingenes tilstand vært siden da. Folkekongressen har aldri fattet noe vedtak som går mot det som Kommunistpartiet har bestemt, og den øredøvende enstemmigheten har bare unntaksvis blitt brutt ved at noen har stemt mot viktige forslag til vedtak, som for eksempel vedtaket om å bygge den gigantiske demningen over Yangtse i 1992.
Profesjonalisering
Over tid har det imidlertid funnet sted en betydelig organisatorisk styrking og profesjonalisering av Folkekongressen. Mens det tidligere var den såkalte Stående komitéen som sto for det meste av driften mellom de årlige plenumsmøtene i mars, er det blitt opprettet en rekke utvalg eller kommisjoner for forskjellige felt som sørger for kontinuerlig drift.
Både dette og andre trekk gjør at kinesisk propaganda liker å fremstille Folkekongressens funksjon som parlamentarisk og benevner kongressens medlemmer som «lovgivere», selv om alle vet at lovene blir bestemt et helt annet sted. Det samme er tilfellet med Xi Jinpings funksjon som statsoverhode, benevnt som «president», selv om tittelen på kinesisk er «formann» (zhuxi).
Formann Maos spøkelse
Det er kanskje formann Maos spøkelse som gjør at man frem til nå har unngått denne oversettelsen. Direkte komisk blir det når kinesisk presse rettet mot utlandet gjerne introduserer Xi på følgende måte: «President Xi Jinping, som også er generalsekretær i Kinas kommunistiske parti» som om det sistnevnte var en bistilling.
I den delen av det tidligere keiserpalasset der Sentralkomiteen holder til, har det også skjedd en markant endring under Xi, men da i form av maktkonsentrasjon.
Sentralkomiteen har tidligere, etter behov, opprettet såkalte «Ledende smågrupper», der mye blir avgjort. Under Xi er det blitt opprettet en rekke nye slike, som alle er ledet av ham. Det er grunnen til at vestlige kommentatorer begynte å kalle ham «CEO of everything».
Slike tiltak har både styrket Kommunistpartiet og Xis direkte kontroll over det statlige styringsverket. Smågruppenes funksjon er blitt dublert ved at liknende smågrupper er blitt etablert i Folkekongressen.
Tre viktige vedtak for Xi
Under Folkekongressens årlige plenumsmøte i fjor ble det vedtatt tre viktige endringer som alle styrket Xi og partiets utøvende makt. For det første fikk Xi innskrevet sitt tankesett i Grunnloven med den noe kronglete betegnelsen «Xi Jinpings tenkning om sosialisme med kinesiske særtrekk for en ny æra».
For det andre ble en artikkel i Grunnloven som begrenset presidentens og visepresidentens funksjonstid til to perioder fjernet, for å harmonisere det med statuttene til Kommunistpartiet. Veien ligger med andre ord åpen for at Xi kan fortsette på toppen så lenge han er i stand til det.
Økende partistyre
For det tredje ble det opprettet en Nasjonal overoppsynskommisjon, som skal drifte det omfattende antikorrupsjonsarbeidet som har vokst frem under Xi. Argumentet for å legge dette arbeidet til Folkekongressen er at store deler av statsforvaltningen ikke har vært direkte innbefattet i Kommunistpartiets virksomhet på dette feltet, og at dette grepet vil styrke arbeidet mot korrupsjon blant statsansatte.
Det nye er imidlertid at dette arbeidet fremdeles skal være direkte partistyrt. Partiet er altså i ferd med å ta direkte styring over statsfunksjoner og ikke lenger bare gjennom sine partikomiteer i de forskjellige statsorganene.
Under Xi er Kina med andre ord mer enn noen gang siden Mao-tida blitt en partistat, og vi er milevis fra den spede diskusjonen om å skille parti- og statsfunksjoner som ble påbegynt under Zhao Ziyang på siste halvdel av åttitallet.
- Les også:
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.