USAs sterke stilling etter andre verdenskrig hvilte på flere ulike pilarer.

I 1945 produserte USA like mye alene som resten av verden tilsammen, en helt unik situasjon i historien. Militært kunne Sovjetunionen bare utfordre USA på ett område, antall menn under våpen.

Etter hvert skulle USA skaffe seg ytterligere et fortrinn sammenliknet med enhver annen makt: Landet bygget opp et nettverk av allierte over nesten hele verden.

«Empire by invitation»

Rio-traktaten av 1947 formaliserte den ledelsen USA tradisjonelt hadde hatt på den vestlige halvkule. Den største revolusjonen kom i Vest-Europa i 1949 med opprettelsen av NATO, hvor de aller fleste land i regionen valgte å bli medlemmer.

På 1950-tallet spredte alliansesystemet seg først til Australia og New Zealand, så til Sørøst-Asia gjennom SEATO (Southeast Asia Treaty Organization) og til Midtøsten gjennom CENTO (The Central Treaty Organization). Japan og Sør-Korea ble også nært bundet til USA gjennom sikkerhetsavtaler.

Det styrket alliansene at initiativet ofte ikke kom fra USA selv, men fra partnerne. Aller tydeligst var dette med NATO.

USA nølte først med å gå inn i et atlantisk sikkerhetssystem i fredstid. Initiativet kom hovedsakelig fra Storbritannia, men med tilslutning fra andre europeiske land. Dette var i sannhet «empire by invitation».

Den første store utfordreren: Sovjet

USAs enorme økonomiske ledelse var delvis et produkt av krigen. Etter hvert som de tradisjonelle stormaktene kom seg på bena igjen, var USAs andel av verdens produksjon nødt til å falle, til 40 prosent allerede i 1950, 30 prosent i 1960 og 25 prosent midt på 1970-tallet.

Sovjetunionen var den første store utfordreren til USA. Stimulert av den raske gjenoppbyggingen etter verdenskrigen og store triumfer innen romfarten proklamerte Sovjets leder Nikita Khrustsjov i 1957 at unionen ikke bare ville nå igjen USA, men sågar gå forbi.

Russlands president Vladimir Putin (t.h.) sammen med Nikolaj Jevmenov (t.v.), øverstkommanderende for den russiske marinen, og Aleksander Aleksandrovitsj Zhuravljov, øverstkommanderende for de russiske bakkestyrkene.
Aleksej Nikolskij / Sputnik / Kreml pool / AP / NTB scanpix

Utover på 1970- og 1980-tallet var imidlertid den sovjetiske veksten sterkt fallende. Sammenbruddet kom på 1990-tallet.

Eksporten bestod av kun olje, gass og våpen. Levealderen for menn falt fra et anstendig nivå på 70-tallet til under 60 år. Politisk måtte Moskva først gi fra seg sitt ytre imperium i Øst-Europa. I 1991 falt så Sovjetunionen sammen i sine enkelte bestanddeler. Vladimir Putin hevdet at Sovjetunionens sammenbrudd «var den største geopolitiske katastrofe i det siste århundret».

Den premature utfordreren: EU

På 1970- og 1980-tallet stod Japan fram som USAs nye, store utfordrer. En strøm av bøker kom ut med titler som Japan as Number One: Lessons for America. Fra 1950-tallet hadde den økonomiske veksten vært nærmest eksplosiv.

Da den britisk-amerikanske historikeren Paul Kennedy i 1993 hevdet at det tjueførste århundret tilhørte Japan, var han imidlertid allerede for sent ute. Veksten hadde falt betydelig. Landet hadde fått en stor gjeldsbyrde. Den politiske stabiliteten var på retur. Folketallet var på rask vei nedover.

EU ble den nye utfordreren.

«America first» lovet president Donald Trump da han ble innsatt som president i 2016. Dette bildet ble tatt da Trump kom til et politisk møte i Maryland i vår.
José Luis Magana /AP/NTB scanpix

Den nye strømmen av bøker tidlig på 2000-tallet hadde titler som The United States of Europe: The New Superpower and the End of American Supremacy. EU hadde et innbyggertall som var 200 millioner høyere enn USAs. Det hadde et samlet brutto nasjonalprodukt som var større enn i USA. EU var angivelig i stand til å kombinere en kontinuerlig utvidelse i antallet medlemmer med en stadig innholdsmessig fordypelse.

Det tok imidlertid ikke lang tid før verden forstod at alle spådommene om EUs ledelse var premature. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk var mye mer en visjon for framtiden enn en praktisk realitet. Når man gikk fra seks til 28 medlemmer, oppstod det spenninger mellom medlemsstatene som gjorde ytterligere integrasjon vanskelig. Storbritannias forhold til EU endte i 2016 i en folkeavstemning om utmeldelse.

Gammel makt i ny versjon: Kina

Den økonomiske veksten var fallende i de fleste av medlemslandene. Nasjonalstaten stod mye sterkere enn man hadde forutsett da integrasjonen var på sitt høyeste.

Fra 2005 og utover kom det en ny strøm av bøker med dramatiske påstander om en ny verdensmakt, eller helst en gammel makt i ny versjon. De handlet om Kinas raske oppstigning. De hadde dramatiske titler som When China Rules the World: The Rise of the Middle Kingdom and the End of the Western World.

Fra slutten av 1970-tallet var den kinesiske veksten eksplosiv og langvarig. Den overgikk hva man tidligere hadde sett i USA og i Japan. Brutto nasjonalproduktet passerte både Tysklands og Japans.

Året for når Kina ville passere også USA, kom stadig nærmere. Ja, da Verdensbanken i 2016 beregnet nasjonalproduktet i den lokale kjøpekraft, viste det seg at overgangen allerede hadde skjedd. Flere hundre millioner kinesere ble i løpet av noen tiår løftet ut av den tradisjonelle fattigdommen.

Slående utvikling: Supermaktenes allierte

Etter at Donald Trump i 2016 høyst overraskende ble valgt til USAs president, er status omtrent som følger: Selv om det kinesiske forsvarsbudsjettet hadde vokst enda mer enn den kinesiske økonomien, var USAs budsjett fortsatt minst fire ganger større og den amerikanske teknologien klart mer avansert.

Den økonomiske veksten i Kina beveget seg fra 8-10 prosent og til rundt 6 prosent, men var fortsatt over dobbelt så høy som i USA. Kina stod overfor store politiske utfordringer. Mange hadde trodd at Kina ville bli stadig mer åpent, men det viste seg at landet etter Xi Jinpings maktovertakelse i 2012 igjen beveget seg i en mer autoritær retning.

Kinas president Xi Jinping med Donald Trump i Beijing, 2017.
Damir Sagolj//REUTERS/NTB scanpix

Den mest slående utviklingen fant imidlertid sted med hensyn til de to supermakters allierte.

Kina hadde ikke vært spesielt fokusert på å skaffe seg allierte. Dets nærmeste samarbeidspartnere var land som Nord-Korea og Pakistan. Fra president Harry S. Truman (1945–1953) til Barack Obama (2009–2017) hadde USA vært opptatt av å styrke de etablerte alliansene. De allierte kom alle til å legge stor vekt på å ha et nærmest mulig forhold til USA. Under krigene i Afghanistan og Irak hadde ca. 50 land stilt med tropper på amerikansk side.

USA hadde flere hundre baser på alle kontinenter unntatt Antarktis. Kina hadde kun noen ganske få baser utenom eget territorium.

Presidenten som ikke vil ha allierte

Donald Trump hadde et helt annet utgangspunkt enn sine forgjengere. Problemer skulle løses nasjonalt, ikke globalt. Han var egentlig imot allierte, da de bare ville legge begrensninger på USAs handlefrihet. Hans slagord var «America First», et uttrykk med røtter tilbake til 1930-tallet som da hadde understreket at USA ikke burde gå med i krigen mot Tyskland, Italia og Japan.

Trump gjorde egentlig ikke unntak for noen organisasjon. FN påvirket USA i uheldig retning, det samme gjaldt Verdens handelsorganisasjon (WTO). Trump uttalte seg mange ganger mot forpliktelsene i artikkel 5 i NATO. Han forstod aldri rasjonalet bak EU. Hvorfor skulle stater frivillig begrense sin suverenitet?

Trumps utenlandske favorittpolitikere var nettopp de som representerte de nasjonale, selvstendige interesser, ikke USAs tradisjonelle favoritter.

I Trump-administrasjonen var det ofte interne diskusjoner om nytten av de allierte. Forsvarsminister Jim Mattis, som selv hadde tjenestegjort på høyeste nivå i NATO, var Trumps hovedmotstander med støtte fra flere sentrale rådgivere.

Til slutt ga nesten alle opp, enten avsatt av presidenten eller de trakk seg frivillig, lei av endeløse diskusjoner med presidenten.

Dette bildet ble lagt ut på Instagram-kontoen til Angela Merkel etter G7-møtet i Canada i 2018. Til høyre for Merkel står Japans statsminister Shinzo Abe og Trumps sikkerhetsrådgiver John Bolton (rødt slips). Helt til venstre Emmanuel Macron og Theresa May.
Reuters/ NTB scanpix

Det samme gjaldt på det økonomiske området. For Trump var underskuddet på betalingsbalansen en helt avgjørende faktor.

Jo større underskudd USA hadde med et land, jo mer hadde dette landet utnyttet USA økonomisk. Hans sentrale rådgiver Gary Cohn prøvde gang på gang å overbevise Trump om at det var helt andre tall enn betalingsbalansen som fortalte mest om et lands økonomi, men det hjalp ingenting. USAs underskudd skyldtes i stor grad den beskjedne sparingen i USA og vekten på forbruk.

Cohn likte å understreke at 99 prosent av verdens ledende økonomer var enige med ham, men det hjalp lite. Til slutt forsvant Cohn og hans likesinnete ut.

Større begeistring for en diktator enn de demokratiske

NATO var jo selve bærebjelken i USAs utenrikspolitikk. Alliansen hadde fortsatt bred oppslutning i Kongressen og i opinionen. Til tross for at Trump til slutt sa noen positive ord om artikkel 5, var organisasjonen for han først og fremst et redskap for å få de allierte til å øke sine forsvarsbudsjett, også utover de to prosent av brutto nasjonalprodukt som han anså som det absolutte minimum.

NATO-sjef Jens Stoltenberg og den amerikanske presidenten møttes i Washington for første gang i april 2017.
Kristoffer Rønneberg

I den stadig skarpere konkurransen med Kina syntes det for de fleste åpenbart at USA hadde store fordeler av sine allierte Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand og også av de indirekte allierte som India, Indonesia og sågar Vietnam.

Trump uttrykte større begeistring for diktator Kim Jong-un i Nord-Korea enn han gjorde overfor mange av sine demokratiske allierte.

Mer svekket stilling i internasjonal politikk

USA er fortsatt i dag verdens ledende makt. Men det er liten tvil om at USAs posisjon er blitt svekket under Donald Trump. Det er to hovedgrunner til det.

For det første har Trumps nasjonalistiske utgangspunkt bidratt til at samhørigheten er blitt mindre og konfliktene med USAs allierte blitt flere enn under hans forgjengere. Det faktum at Trump hadde null politisk erfaring og også relativt beskjedne kunnskaper om politikk, særlig internasjonal politikk, var et dårlig utgangspunkt.

For det andre har Trumps ustabile personlighet og hans ideologi bidratt til en polarisering innad i USA. Det har svekket landet ytterligere. Trump har omformet det republikanske parti i sitt eget bilde og forlatt partiets tidligere politikk både overfor alliansepartnere, til frihandel og den nasjonale gjeld. Med republikansk flertall i Senatet er det tvilsomt om en riksrett vil frata ham makten.

Valget i 2020 er åpent. Men åtte år med en stadig mer selvbevisst Donald Trump vil sette ytterlige fart i svekkelsen av USAs stilling i internasjonal politikk.