Kronikk

Alle parter i koronaens krisehåndverk kan lære noe av krigens strategi | Henrik Breitenbauch

  • Henrik Breitenbauch
    leder av Center for Militære Studier, Københavns Universitet

Erfaringene viser at det ikke er helt liketil å oversette faglig kunnskap til strategisk handling, skriver kronikkforfatteren. Bildet av statsminister Erna Solberg (H), helseminister Bent Høie (H) og Camilla Stoltenberg, direktør i Folkehelseinstituttet, er fra en pressekonferanse. Foto: Dan P. Neegaard

I en øyeblikkelig krise kan visdommen ligge i å finne tiltak som kan gjøre tiden til en medspiller i stedet for en motstander.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: HEIKO JUNGE

Debatten om koronastrategi har bølget frem og tilbake i noen uker. Hva er landets strategi? Er det flokkimmunitet eller kontaktsperre eller en annen strategi? Er det regjeringen eller helseekspertene som bestemmer? Hvilket rom er det for politikk i en slik krise?

Som alle vet, står det enorme ting på spill: menneskeliv, samfunnsøkonomien og den måten vil kommer til å leve sammen på i fremtiden. Derfor er det viktig at det blir tatt et optimalt grep om prosessen både politisk og rent strategisk.

Les også

Retorikkprofessor roser norske myndigheter: – Mindre fryktpreget enn det vi har sett i Danmark og Sverige

På bakgrunn av Center for Militære Studiers forskning på strategi og erfaringer fra ekstreme krisesituasjoner nevnes her fire punkter som kan skape en bedre forståelse for vilkårene for den nasjonale strategiprosessen.

Transparens er mulig og ønskelig

Det første punktet er at vi ikke er i krig, og at regjeringen kan spille med ganske åpne kort.

Krigsmetaforen blir ofte brukt i kriser. Frankrikes president Emmanuel Macron brukte den i sin tale i forbindelse med nedlukkingen i Frankrike.

President Emmanuel Macron talte til det franske folk om nedlukking. Foto: Bob Edme / AP

Men metaforens dramatikk gjør den til et politisk instrument som rettferdiggjør radikale virkemidler uavhengig av en objektiv begrunnelse. Dessuten skygger den for forskjellen mellom den nåværende krisen og en faktisk krig.

Det vesentlige er at krigen alltid inneholder en menneskelig motstander med egen vilje. Det har ikke denne krisen. Derfor har ikke regjeringen et spesielt behov for hemmelighold omkring planer og de underliggende analysene.

Det finnes tvert imot et godt argument for å bruke spesiell energi på å legge dem frem i bredest mulig omfang, nettopp fordi vi ikke er i krig.

Transparens er både mulig og ønskelig, både fordi den kan optimere den analytiske læringen underveis og for den offentlige debattens og befolkningens skyld.

Den ulike dialogs prinsipp

Det andre punktet er at styringen må bygge på en «ulik dialog» mellom politikere og helsefaglige eksperter.

Selv om vi ikke er i krig, finnes det i krisen spesielle trekk som gjør at vi må forholde oss til noen av de samme ledelsesmessige og demokratiske utfordringer som når det faktisk er krig. I demokratiske land står den sivile, politiske ledelsen over militæret, som bedriver krigshandlingene, selv om den militærfaglige (her: helsefaglige) rådgivningen selvsagt har en særstatus.

Foto: HEIKO JUNGE

Erfaringene viser at det ikke er helt liketil å oversette faglig kunnskap til strategisk handling.

Dels finnes det andre hensyn enn de rent militære eller helsefaglige – det kan være viktigere at det finnes en politisk motpart som kan gjenoppbygges enn å oppnå total militær seier, og det kan være viktigere å opprettholde borgerlige frihetsrettigheter enn å kontrollere smittespredning gjennom overvåking og fysisk innesperring.

Den amerikanske professoren Eliot A. Cohen peker på at forholdet mellom politiske beslutningstagere og fagprofesjonelle eksperter naturlig nok er komplisert fordi partene ser saken med forskjellige øyne.

Cohen anbefaler at det sivil-militære forholdet forstås og praktiseres etter prinsippet «ulik dialog». Regjeringstoppene og rådgiverne deres lytter da til, benytter seg av og utfordrer forskjellige former for ekspertise selv om beslutningene ultimativt må være politikernes, siden det er her ansvaret ligger.

Les også

Erna Solberg om den siste måneden: – Det har vært nesten uvirkelig

Den ulike dialogs prinsipp underbygges også av at ekspertkunnskap – militærfaglig så vel som helsefaglig – sjelden er fullstendig entydig. Den bygger ofte på mangelfulle data og ugjennomskuelige eller ikke helt overførbare forutsetninger og kan i beste fall bare tilby sannsynlighet og risiko til den som har det politiske ansvaret.

Beslutningsgrunnlaget er på den måten uklart og skiftende, særlig i en krise under rask utvikling. I krisens begynnelse vil man bare kunne «erkjenne stykkevis» på grunn av «krigståken», for å blande apostelen Paulus og krigsteoretikeren Clausewitz.

Dessuten betyr denne strategiske forståelsen av ekspertkunnskap at vi bør forholde oss kritisk til hele politikken rundt den faglige rådgivningen. På den ene siden er det vesentlig at begrunnelser og prioriteringer trykkprøves i det offentlige rom. Men på den annen side har nåværende og tidligere ansatte i ledelsesposisjoner ikke nødvendigvis hverken hele bildet og heller ikke de vises stein.

«Lytt til ekspertene!» er dessverre ikke så enkelt som det lyder.

Strategi som vokser løpende frem

Det tredje punktet handler om strategiens prosessuelle natur og kan derfor handle mer om tid enn om mål.

Kronikkforfatter Henrik Breitenbauch (bildet, er leder for Center for Militære Studier ved Københavns Universitet. Foto: Jakob Dall

Begrepet «strategi» er et gummiord, en opplagt politisk kasteball. Konnotasjonen er at det eksisterer en fast kjøreplan selv når en slik ikke finnes. I virkelighetens verden er strategi en overordnet hensikt – et sjømerke det navigeres etter. Med andre ord ligger det ikke fra begynnelsen av gjennomregnede tabeller bak med sine avveininger og prioriteter. Strategi er heller noe som vokser løpende frem, som må korrigeres og revurderes og utvikles i samspill mellom topp og bunn i organisasjonen.

I en øyeblikkelig krise kan visdommen ligge i å finne tiltak som kan gjøre tiden til en medspiller i stedet for en motstander – heller enn å definere helt presise årsakssammenhenger og sluttmål. I den første fasen av krisen er det mye som tyder på at tidsdimensjonen har vært avgjørende: flaskehalsen i helsevesenet, truende mangel på verneutstyr, potensiell oppbygging av ny kapasitet, kommende testmuligheter, for ikke å snakke om håpet om en vaksine – alt dette taler for å prøve å vinne tid, «play for time».

Den offentlige politiske kampen om «hva strategien er» kan på den måten slå feil hvis det opereres med en for firkantet idé om hva strategi er.

Les også

Direktestudio: Koronaviruset

Motvirke gruppetenking

Det fjerde punktet handler om strategiarbeidet i en krise som den nåværende.

Fordi vi ikke er i krig, kan den offentlige debatt – som alltid er velkommen og nødvendig også i militære kriser – takket være transparensens mulighet bidra spesielt godt til trykkprøving og idéutvikling. Det er en vesentlig del av strategiarbeidet å etablere, kritisere og forfine årsakssammenhenger og sluttmål slik at kursen kan korrigeres etter nye sjømerker på et i stigende grad konsolidert grunnlag.

I en presset prosjektorganisasjon som den regjeringen har stablet på bena, gjelder det både å utvikle den strategiske fremgangsmåten og dens grunnlag – og på den bakgrunn utlede konkrete tiltak og implementere dem.

Men de to hensynene trekker innimellom i forskjellige retninger. Implementering, hierarki og stresset i situasjonen risikerer å skape intern blindhet i form av «gruppetenking», ikke minst i møtet med en kritisk offentlighet.

Militær planlegging har her en idé om å motvirke gruppetenking gjennom «red teaming». Det kan innebære å la et internt «red team» systematisk og eksplisitt undersøke svakheter ved og alternativer til den eksisterende fremgangsmåten, for på den måten å skape læring. Men det kan også forstås mer metaforisk som at ledelsen i form av statsministeren og hennes topprådgivere støtter en kultur som aksepterer kritikk og er åpen for input fra for eksempel offentligheten.

Regjeringen bør altså både dra nytte av og engasjere seg i den offentlige debatten – og bidra til dens forutsetninger med størst mulig transparens omkring data og begrunnelser for beslutningene. Ideene om ulik dialog og strategi som prosess er viktige som utgangspunkt for diskusjonene om forholdet mellom ekspertise, politisk lederskap og strategi.

For øvrig skaper politisk medvirkning inklusive Stortinget også et medeierskap som er vesentlig for å lande krisen på riktig måte, slik at den normale politikken kan gjenfødes. Alle parter i koronaens krisehåndverk kan med andre ord lære noe av krigens strategi.

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum. Kronikken er også publisert i den danske avisen Berlingske.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset

Koronaviruset

  1. NORGE

    Minkfarmer i flere land har hatt koronautbrudd. I Norge er det ennå ikke påvist smitte hos dyr.

  2. NORGE

    Direkteblogg om korona

  3. NORGE

    Teststasjon i Bergen stengt på grunn av kullosforgiftning blant ansatte

  4. OSLOBY

    Bak smittetallene finnes flere oppløftende tegn. Derfor strammer ikke Oslo inn koronareglene nå.

  5. SPORT

    Bildene vekker oppsikt: Her er 46.000 mennesker samlet

  6. VERDEN

    Britiske forskere vil smitte friske frivillige med korona