Kronikk

Derfor vil Kristelig Folkeparti dø ut

  • Åshild Mathisen
    Åshild Mathisen
    Tidligere sjefredaktør i Vårt Land
Konservative kristne har tapt makten i Den norske kirke, men de vant kampen om KrF, skriver kronikkforfatteren. Her partileder Kjell Ingolf Ropstad.

At KrF er i dyp krise, er et symptom på at kristenheten har gjennomgått en liberal revolusjon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Igår røysta eg på KrF. Mitt hjarta og hovud går mot venstresida i norsk politikk. Eg vil ikkje gråte om det blir eit regjeringsskifte, eg sørgde då Hareide tapte striden om linja til KrF. Men eg vil sørgje meir om KrF kjem under sperregrensa.»

Flere vil nok gjøre som den profilerte teologen Geir Gundersen skriver på Facebook. De vender det andre kinn til.

At Kristelig Folkeparti nå står i fare for å ramle ut av Stortinget, har for mange kristne velgere en symbolsk tyngde. De er ikke klare for å gi opp ideen om hva KrF kunne vært: Et bredt og mangfoldig kristent fellesskap.

Det kan bidra til at KrF karrer seg over sperregrensen. Kanskje. Men det vil være et svekket parti, som neppe vil overleve flere stortingsvalg.

Kristen identitet i endring

Hvordan endte det slik?

I boken Ingen søndagsskole gir jeg leseren den lange opptakten til den dramatiske KrF-splittelsen i 2018.

For å forstå hvorfor KrF ikke fulgte rådet fra Knut Arild Hareide om samarbeid til venstre, må man nemlig se utenfor det partipolitiske og heller se på hva som har skjedd i kristne miljøer de siste tiårene.

For å gi et overblikk går jeg derfor så tett på som mulig: til min egen bedehusbakgrunn og engasjement i KrF tilbake på nittitallet.

Da KrF ble til, hadde partiet sterke innslag av teologisk protestbevegelse - mot liberal teologi. Min generasjon opplevde derimot at den konservative grunnen forvitret under oss. Vår kristne identitet var i endring.

Da jeg kjente på stadig flere spørsmål og tvil, var jeg bare en av mange. Og uenigheten kom med jevne mellomrom til overflaten - alltid med dramatisk utfall. Den ene KrFU-eren etter den andre skapte storm da de fra åttitallet løftet spørsmål de mente partiet måtte ta stilling til i en ny tid.

Stridssakene

Kristin Aase mente partiet måtte tenke nytt i abortspørsmålet og anerkjenne kvinnens selvbestemmelse. Berit Aalborg tok til orde for å snakke om homofilt samliv og partnerskapsloven, og hennes etterfølger Anders Gaasland sto frem som homofil. Samtlige ble definert på partiets venstreside og fikk beskjed om at de ikke hørte hjemme i KrF.

Likevel åpnet KrF seg for fornyelsen gang på gang, for i den lå mulighetene til vekst. Og mest medvind hadde partiets fornyelse og velgeroppslutning på slutten av 90-tallet, da majoriteten i kristenheten og KrF fortsatt var konservativ.

Kristne flest mener jo ikke lenger det samme som KrF

Kanskje var det nettopp ambisjonene og selvtilliten som gjorde at KrF kunne slippe til sin første og hittil eneste kvinnelige leder Valgerd Svarstad Haugland, som ledet partiet til brakvalget i 1997.

Da Svarstad Haugland følte hun måtte trekke seg som partileder i 2004, var det særlig på grunn av sin omstridte håndtering av den såkalte Medhaug-saken, der fylkesvaraordfører Jan Birger Medhaug ble anmeldt for voldtekt. Saken ble senere henlagt.

I ettertidens #metoo-lys er det åpenbart at partiet ikke var modent for hennes forsøk på å ta et oppgjør med en lang og mørk historie med overgrep i kristne miljøer.

Partiets motreaksjon

Da Svarstad Haugland gikk av, var det samtidig med en kvinnerevolusjon der flere maktposisjoner for første gang gikk til kvinner i en stadig mer radikal kirke. KrF så derimot ut til å reagere på endringene i kirken med en motreaksjon og valgte den langt mer konservative Dagfinn Høybråten som leder.

Men kravet om fornyelse trengte seg fortsatt frem. Nå i kraft av nestleder Inger Lise Hansen som i 2010 utfordret partiets syn på Israel, homofilt samliv og alkoholpolitikk. Hun ville også fjerne partiets historiske krav: Tillitsvalgte måtte bekjenne seg som kristne. Hansen fikk en kald skulder fra sin Høybråten, som også fastslo at bekjennelsesplikten var partiets grunnmur.

Hansens karriere i partiet fikk en brå slutt.

Da Kåre Kristiansen var partileder på 70-80-tallet, hørte et verdikonservativt KrF hjemme på høyresiden. Hansen representerte et brudd med denne tradisjonen. Hennes utspill viste at moderniseringskravet nå også kom fra borgerlig side.

Hareides veivalg

Behovet for å stake ut en tydelig kurs var akutt. Men da Knut Arild Hareide ble partileder i 2011, valgte partiet en balansekunstner. Selv for en karismatisk og moderne mann med dype røtter fra Vestlandets bedehus, var det likevel for stort strekk i laget. Også partiet innså at lederen deres måtte gjøre et tydelig veivalg.

I 2011 ble Knut Arild Hareide valgt til partileder. Kronikkforfatteren kaller ham en balansekunstner.

Da Hareide ga sitt råd om å samarbeide med venstresiden i norsk politikk, plasserte han seg i den fløyen som alltid har lidd smertefulle nederlag i partiet. Med rette fryktet han nok motreaksjonene da han plasserte seg på den alltid tapende venstresiden. Kanskje var det derfor han heller valgte å skrive hva han mente i en bok, heller enn å forankre sitt syn i partiet?

Det vil likevel være et tap for norsk politikk om KrF forsvinner ut av Stortinget

Likevel ga han sitt råd og var klar på at han mente dette handlet om KrFs videre liv som riksdekkende parti. Det kastet partiet ut i en åpen strid som ble fulgt av en hel befolkning, fordi det handlet om hvilken regjering Norge skulle få.

Men i tillegg utløste Hareide en kamp om kristen definisjonsmakt. Hans veivalg var erkjennelse av at bredden av kristenfolket hadde fått nye hjertesaker. Han så at folkekirken hadde lagt vekk samlivsetiske spørsmål som abort og homofilt samliv, til fordel for spørsmål som internasjonal solidaritet og kamp mot ulikhet. Det var også der muligheten lå for et bredt KrF.

Kjell Ingolf Ropstad trengte derimot ikke gjøre mer enn å trekke opp abortsaken for å velte Hareides prosjekt. Som Bibelen sier: Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?

De konservative vant

Konservative kristne har tapt makten i Den norske kirke, men de vant kampen om KrF. Også de vet at velgerdemografien jobber mot dem så lenge de ikke henvender seg til den brede folkekirken.

Men det var dette med å vinne verden og tape sjelen. Derfor snakker KrF nå forsvinnende lite om sin kristne identitet. Og når de gjør det, er det egentlig om den kristne minoriteten som nå opplever seg marginalisert.

Kjell Ingolf Ropstad trengte derimot ikke gjøre mer enn å trekke opp abortsaken for å velte Hareides prosjekt

I kampen for å overleve som stortingsparti har KrF derimot henfalt til en form for «sekulærvasking». Når partiet nevner samfunnsgrupper, er det eldre og barnefamilier. Aldri kristne. Kristne flest mener jo ikke lenger det samme som KrF.

Da bekjennelsesplikten ble fjernet i 2011, var det med velsignelse selv fra Høybråten, som hadde forsvart den som grunnmuren i partiet. Nå hadde jo grunnmuren uansett forvitret.

Partiet kunne blitt et kristent uenighetsfellesskap som kunne hatt en viktig stemme i hele det flerreligiøse Norge. Gitt partiets historie er det forståelig at det ikke gikk.

Det vil likevel være et tap for norsk politikk om KrF forsvinner ut av Stortinget.

­­­­­­­­–

Aftenposten retter

Oppdatert mandag 6. september 2021: I den opprinnelge versjonen stod det at fylkesvaraordfører Jan Birger Medhaug i 2003 ble anmeldt og deretter frikjent for voldtekt.
Det korrekte er at saken ble henlagt av politiet.

Les også

Kjell Ingolf Ropstads drøm er et landsdekkende parti. Men først må han redde KrF fra undergangen.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)