Kronikk

Hvorfor er ikke Nobelkomiteen villig til å gi sitt eget syn på prisens formål?

  • Fredrik S. Heffermehl
    Fredrik S. Heffermehl
    Jurist og forfatter
Årets nobelpris blir en spesielt grov krenkelse av mandatet fra Nobel, skriver Fredrik S. Heffermehl.

Hva er målet med fredsprisarbeidet?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg må først røpe en hemmelighet for Aftenpostens lesere: Min nyeste bok, «Medaljens bakside», handler ikke primært om Nobels fredspris, men om forbudte tanker.

Bokens egentlige formål er å ta leserne inn i en tankeverden som har vært tabu etter at norsk utenrikspolitikk ble outsourcet til USA og fra 1949 militærstyrt gjennom Nato.

Reell sikkerhet på sikt

Baseavtalen Solberg-regjeringen inngikk i april, viser på en dramatisk måte hvor lite som er tilbake av den frihet og selvstendighet Norge ville sikre ved å gå inn i Nato. Siden dette veivalget har styrt også Nobels nedrustningspris, blir prisens historie glimrende egnet til å vise frem de to grunnleggende forskjellige veiene til sikkerhet.

Enten endeløs kapprustning eller Nobels – og FNs – grunnidé om samarbeid og demilitarisering av internasjonal politikk.

Det siste er, mener jeg, det eneste som kan gi reell sikkerhet på sikt. De militære maktspillene garanterer evig utrygghet og økende fare for utslettelse. Det må da enhver kunne se?

De militære maktspillene garanterer evig utrygghet og økende fare for utslettelse

Peter van den Dungen, en ledende internasjonal ekspert på fredshistorie, kaller boken «den mest originale, interessante og viktige bok om Nobels fredspris – som noen gang er utgitt».

Igjen og igjen får jeg høre at «Jeg var helt sikker på at vi måtte ha et forsvar, etter å ha lest boken er jeg sikker på at vi (og alle andre land) må bli kvitt det».

Troen på militærmakt

Nato-lojaliteten sikrer evig kapprustning på autopilot. Den har gitt oss et grunnsyn på militærmaktens velsignelse som følges slavisk av politikere, mediene og akademia.

Disse elitene har vist trofast mangel på interesse for min svært så avslørende bok. I Aftenposten 25. november prøver Olav Njølstad, sekretær for Nobelkomiteen, å legge boken død ved å skape inntrykk av at den er full av feil, juks og bedrag.

Nato-lojaliteten sikrer evig kapprustning på autopilot

Hans sitatøvelser vil sikkert virke troverdige for mange, men underbygger slett ikke det han påstår. De grove angrepene viser
snarere hvor farlig min bok er, og hva man utsetter seg for ved å utfordre troen på militærmakt.

Enda denne troen strider mot både logikk og erfaring. Som formulert av min frisør på 25: «Hadde våpen vært løsningen, ville vi hatt fred for lenge siden».

Grunnleggende feil

Jeg påviser i boken at det aldri ble noe av Nobels pris. Stortinget og Nobelkomiteen har begått en grunnleggende feil. De har lagt bort testamentet og tolket sitt eget begrep, fred.

Slik har de tiltatt seg full frihet til å lage sin egen pris.

Njølstad satser igjen på det loslitte argumentet han har overtatt fra forrige sekretær for Nobelkomiteen Geir Lundestad om at jeg ikke ser Nobels sammensatte person og vekslende, ofte motstridende refleksjoner om krig gjennom hele livet. Også Njølstad nekter å innse at det avgjørende er Nobels konklusjon.

Som jeg tidligere har påpekt for Njølstad, strider hans merkelig iherdige kamp mot at prisen skal handle om nedrustning, og hans grove angrep på min redelighet mot testamentets klare ord om en nedrustningspris: «reduksjon eller avskaffelse» av alt militærvesen, såkalte «stående armeer».

Å ha dette som mål er ikke, slik Njølstad hevder, uforenlig med at Nobel – inntil målet var nådd – selv tjente på våpen og eide Bofors kanonfabrikk.

Og så om Nobels uenigheter med Bertha von Suttner i korrespondansen: Det som teller er Nobels konklusjon i testamentets tekst. Den er drepende for hele Njølstads argumentasjon, det er stadig forklart for ham, men han nekter å se det.

Avslørende juks

Jeg hadde ikke sett originalen til Nobels brev om å kjøpe Aftonbladet, de avsnittene Njølstad har funnet, var ukjente for meg. Jeg tror slikt har skjedd før – uten å utløse rabiate anklager om juks.

Den offentlige samtalen er tjent med fredelig kommunikasjon og tiltro til hverandres gode vilje og hensikt. Njølstad greier å lage avslørende juks av det meste, blant annet Nobels ideer om kollektiv sikkerhet – at verdens stater trenger væpnet og felles håndheving av en internasjonal fredsorden.

Den offentlige samtalen er tjent med fredelig kommunikasjon og tiltro til hverandres gode vilje og hensikt

Også her er jeg selvsagt enig med Nobel. Fra Bertha von Suttners Nobelforedrag i 1906 nevner Njølstad Nobels langsiktige mål som «gradvis reduksjon eller avskaffelse av stående armeer». Ja, nettopp.

Njølstad gir helt i starten inntrykk av at det er som ren rutine jeg tar avstand fra årets pris «til to modige journalister». Det er nok langt alvorligere enn som så.

Grov krenkelse

Årets tildeling blir en spesielt grov krenkelse av mandatet fra Nobel ut fra påpekningene i den seneste boken av at komiteens oppgave ikke er å forgylle personer, men å bruke enhver tildeling til å fremme Nobels demilitariserte fredsorden.

Komiteens feil er ikke at den bruker pressefrihet som tema for 2021. Jeg gjorde det faktisk selv i min oversettelse av boken til engelsk. Men vinneren skulle vært Julian Assange, den australske grunnleggeren av Wikileaks, og hans motstand mot en stadig mer livsfarlig utfoldelse av mørk militarisme i dagens verden.

Norsk presse skriver i vei om opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj i Russland, mens torturen av Assange i engelsk fengsel nesten ikke nevnes

Komiteen tar opp pressefrihet i Russland, mens den geopolitiske forfølgelse av Assange har som mål å skremme forskere og journalister over hele verden fra å omtale USAs krigsforbrytelser, imperialisme og opprustning.

Norsk presse skriver i vei om opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj i Russland, mens torturen av Assange i engelsk fengsel nesten ikke nevnes.

Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen, viser frem et bilde på en mobiltelefon av årets fredsprisvinnere, journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov.

Hva går den ut på?

Mitt arbeid med testamentet er den første og fortsatt eneste juridisk fagkyndige tolkning av testamentet. Den er ikke tilbakevist, tvert imot redegjør jeg i boken for støtte fra flere av landets mest kompetente jurister.

Skuffelsen over årets pris retter seg fremfor alt mot Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen. Hun må gjerne være misfornøyd med min tolkning, men hvorfor er komiteen så uvillig til å gi sitt eget syn på prisens formål?

Intet kunne da bety mer for å realisere Nobels idé enn å fortelle verden hva den går ut på?

Hvorfor er komiteen så uvillig til å gi sitt eget syn på prisens formål?

Berit Reiss-Andersen er selv en dyktig advokat og må ha innsett at jeg har rett. I Dagens Næringsliv og Journalisten har jeg nylig anklaget henne for å ha handlet mot bedre vitende.

I stedet for å svare på dette, har hun gjemt seg bak komiteens sekretær og latt ham beskylde meg for uredelighet.

Som jurist har Reiss-Andersen spesiell kompetanse i å vurdere bevis. Hvorfor da overlate til en legmann å skrive om min bevisvurdering?

Ville det blitt for faglig belastende å gå mot mine konklusjoner, eller stiller hun seg bak Njølstads forsøk på å undergrave tilliten til min moral og troverdighet?


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Heffermehl, fredsprisen og bevisene som forsvant

  2. Les også

    Fredrik S. Heffermehl: Nobelkomiteen – fortsatt hån mot Nobels idé?

  3. Les også

    En god fredspris som kunne vært enda bedre

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    POLITIKK
    Publisert:

    Kilder til Aftenposten: MDG-lederen trekker seg

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5